Jeg mener, altså, Dr. Martens i Torggata.

Jeg digger dr. Martens’ sko, uansett i hvilket hode han
eller hun oppsto, men jeg trenger vel ikke alt for mange sånne butikker i min
nærhet.

Jeg ser for meg, hører, kanskje, Olav Thon, som ifølge
ryktene eier Torggata (jeg må innrømme at jeg ikke har sjekket alle husene) –
at han sitter på kontoret sitt og tenker og sier “dr Martens, er ikke det
noe for de unge”?

Jøssda. Og så lenge pengene flyter inn i passe mengder, som
er en god del, antagelig, så lenge de kommer inn i passe mengde, så er det
ingen i direksjonsrommene som letter på øyelokket.

Jeg er ikke misunnelig. Jeg bryr meg ikke om noen rundt meg
eller over meg eller under meg er rike. Værsågod, det går fint for meg.

Jeg er heller ikke den store shopperen. Det er kafeer og
restauranter jeg ødelegger eller bidrar mest til, med min oppmerksomhet.

Men jeg bryr meg om å bo i en by som er morsom.

Det samme
når jeg er turist. Jeg gidder egentlig ikke dra Europa rundt for å se hvordan
de store kjedenes butikker, eller kafeer, ser ut i København eller Stockholm.
Det kan noen ganger være ok, for menneskene er jo ikke de samme når man har flyttet seg en del kilometer, men de skikkelige opplevelsene sitter som regel i énmanns,
tokvinners steder, familiestedene, gründergreier i det relativt små.

Dette er noen av de butikkene jeg synes er kule i nærheten i Oslo, sånn
litt etter hukommelsen:

Sprell i Markveien, fordi de har mange morsomme ting og fordi
det er en hyggelig butikk hvor folk smiler til deg, den lekebutikken som ligger
tvers over gata, fordi de også har uvanlige leker, Miss Gin i Thorvald
Meyers gate, kjappe “asiatiske” nordmenn eller noe sånt, med vårruller
og vietnamesiske baguetter (eh, ja, der var det mat igjen…) – Bislet bok,
hvor jeg har kjøpt bare én bok foreløpig, som jeg til gjengjeld har lest, om
kunst, det er en sånn liten butikk som du aldri blir ferdig med hvis du er kulturnerd eller interessert i bøker. Det ligger en
bokhandel til, et eller annet sted ikke alt for langt unna, som har spesialisert
seg på pedagogisk litteratur og ting til barn, og når jeg endelig en gang får
somlet meg til en jobb i barnehage, skal jeg nok passe på, hvis ikke Olav har
vært der og kjøpt huset med tilhørende husleie og slengt inn en dr Martens til.

Selvfølgelig Shangri-la, frikebutikk, med indiske gipsfigurer og røkelse og alt mulig annet. De gamle butikkene, hvor man kan kjøpe en skikkelig bra vaskemaskin (jeg har gjort det), verktøy og gaffatape, oppvaskbørster produsert her, faktisk (Hegdehaugen jernvare i Bogstadveien, og faktisk, Jernia også i Torggata, det var en gang Stensbak, en ordentlig jernvare, og det sitter igjen en god del av det der), og altså, ja, det finnes “kjeder” som ikke er så kjedelige, Norli, for eksempel, det er jo tross alt enkeltmennesker som er butikksjefer og -ansatte. Norli i Bogstadveien er faktisk kul, og sjefs-Norli nede ved det gamle universitetet, og Tanum har et litt annet preg, selv om den er stor, og…

Men en helt gate full av Burger King, og nå skal jeg ikke nevne navnet på flere, jeg har ikke lyst til å drive krig mot noen, egentlig, heller for. Men når noen driver smått krig mot de små tingene, stedene, ahm, da må man faktisk si noe.

Bogstadveien kan jo skremme folk som egentlig liker seg litt
lenger ut på landet, men hvis man stålsetter seg bare litt, er det en skobutikk
og en klesbutikk i hvert fall, Hagen og…Nordseth, heter den, som er mer enn verdt et besøk – man kjøper dyrt
og har et belte i ti år, et par sko i tjue, tror jeg nesten, kanskje til og
med mere, hvis man vet hvordan tingene skal tas vare på. Jeg har i hvert fall sko derfra som er omtrent så gamle og fortsatt funksjonelle, fortsatt nærmest best å gå i. Jeg har heller ikke
vært god til å ta vare på de tingene, de hadde sett bedre ut hvis jeg hadde hatt råd til et par til eller sørget for å gå til en skomaker i tide. Ja, de finnes.

Sånt går jo ganske enkelt ikke hvis man er skikkelig blakk,
og det er synd, for det er da man har mest bruk for det.

Og jeg kjøper ikke hva som helst i sånne butikker, da tar man livet av budsjettet med en gang, det går som regel ikke i det hele tatt. Hvis man er litt interessert i luksus og ikke så interessert i penger, så kjøper man små ting i de dyre butikkene, kjøkkenbutikker, for eksempel. Da går bare litt av formuen, ikke halve en gang, og så har man en liten luksusting i all evighet og kan kose seg med at man ikke er bare fattig.

Da er det litt lettere å være fattig, også, i de periodene man er det.

Eller sånne steder, nå er jeg mer på øl og kanskje mat, kaffe, som ser shabby ut på utsiden, akkurat som
mennesker noen ganger, og som er det, og som er fantastiske på innsiden. Et
minne for livet, og det er til og med sant, noen ganger blir det sånn.

Det finnes samtaler jeg ikke glemmer inntrykket av, selv om jeg ikke husker alt som ble sagt. Inntrykket av den man snakket med. Gylne øyeblikk, personlige seire…livet har ikke bare nederlag.

Det kan skje hvor som helst, for så vidt, men…

Sånne steder gror egentlig ikke i et konsepthode, sorry, folks. De
kommer…tja, jeg vet egentlig ikke
hvordan, men folk finnes det, i mitt nabolag også, som har bygget ting langsomt
opp og kanskje grundig også, minigolfbaner og brune puber, frikete butikker og
alt mulig annet. Pølsekiosker, for pokker. Gammeldagse tobakksbutikker. Moderne øl-butikker.

Du kan ikke planlegge de tingene helt, tror jeg, hvis du sitter og er liksom en planlegger, du må bare
sørge for at de har muligheten til å komme, til å skje.

Til å bli der.

Ved…å la være å gjøre noe, tror jeg.

I hvert fall en god del av tiden.

Redigert…