Datarevolusjonen har flere sider som er problematiske for språket.

Den enkleste observasjonen er invasjonen av engelsk (og forsåvidt også andre språk), som både har gitt oss en mengde engelske uttrykk nokså direkte oversatt til norsk (å gjøre en forskjell), belyst mange måter
engelsk og norsk fungerer forskjellig (det er lenge siden man kunne se at måter å snakke om samfunnsproblemer ble kopiert inn i norske aviser, fordi man ikke hadde norske språklige vaner til å behandle de samme fenomenene).

Man kunne komme til å tenke at norsk var fattigere på abstrakte begreper enn engelsk. Det er mulig det er tilfelle. Men når vi diskuterer hvordan offentligheten fungerer får vi også trekke fra litt for den demokratiske tendensen som også har eksistert her i nokså stor grad, at mange har ønsket å utelukke færrest mulig fra diskusjonene og brukt språket til å få det til. Jeg har alltid syntes at krigen mot substantivene fra Finn-Erik Vinje var å gå for langt, fordi tenkning i og om begreper er litt håpløst uten substantiver, men at man bruker flere og enklere ord for å forklare fenomenene behøver
ikke bety at de forsvinner eller forflates.

Hvis man skriver om fenomener som om de opptrådte for første gang, forklarer dem helt, gir det også forsåvidt en god forståelse i seg selv, så
det er ikke noen dårlig idé, men referansene til andre lands diskusjoner om de samme tingene kan bli borte hvis man ikke poengterer dem, eller referanser til faglige diskusjoner.

Det vi trenger når det gjelder “oss i verden” akkurat nå, er vel en balanse mellom nettopp evne til å formidle innenlands, og et øye ut i verden, et forhold til det som diskuteres på engelsk og andre språk. Jeg tenker det har vært nyttig for oss å åpne opp, en prosess som ikke er ferdig, og samtidig er det ikke uproblematisk. Horisonten tidligere var snevrere, og vi er alle egentlig nødt til å fordøye alt som kommer inn over oss.

Man bør etter min mening passe seg for å innta den typiskem norske holdningen å være underdanig andres akademiske tenkning og bruke det
vanlige registeret av nedvurdering av oss selv, og heller bruke det vi har der det har kvaliteter, og ganske enkelt tilsvarende med utenlandske kilder til kunnskap. Man får stole på sin egen vurderingsevne, la det stå til og la
kommentarer være mulig.

En annen irriterende ting er spredning av dårlig språk og direkte feil, men der har det også skjedd en opprydningsdugnad på nettet, for eksempel når det gjelder orddelingsfeil. Jeg synes også man får være litt forsiktig med å beskylde folk for uvitenhet hvis de ikke kan stave ordentlig eller har et enkelt språk – vi burde ta hverandre på usaklighet eller uenighet og ikke på
formuleringsevne. Jeg håper det er mulig.

Et problem som vel fortsatt ikke er ordentlig løst er rene misforståelser på tvers av “norske” kulturgrenser. Tabloide utsagn er vanlig langt utenfor Dagbladets forsider, for eksempel, og språk som er påvirket av akademisk virkelighetsoppfatning blir ikke så sjelden misforstått av folk som ikke har kontakt med den. Begge veier tar man ofte ting for bokstavelig, er i hvert fall én tendens, tror jeg, man tolker ting inn i sin egen virkelighet som er kommunisert fra andre perspektiver og kanskje et helt annet liv.

Databransjens fagspråk er et problem. Alle fag har egne språk, så det i seg selv er ikke problemet, men når en bransje plutselig industrialiserer selve den offentlige kommunikasjonen og samtidig forholder seg nokså dårlig til det språket som eksisterte tidligere, blir det ikke enkelt å være annerledes tenkende. At rene flipp fra gutterommet også er en del av pakka, med tilhørende flir, er prikken over i’en. Jeg tar gjerne humor fra hvor som helst, men spredd som en slags virus til verdens befolkning, noen ganger skjult…det lager atskillig mere problemer enn russestreker. Både vår kommunikasjon og tenkning påvirkes også mye for tiden av både teknikken og måten den presenteres språklig.

Den norske delen av bransjen kan med fordel gå løs på sine egne programmer og generelt på sin offentlige kommunikasjon i alle kanaler, for
å kunne snakke med oss, ikke overkjøre oss. Dette bør også skje internasjonalt, men man trenger ikke vente på det. Det finnes av og til nye tendenser, for eksempel er et besøk på Apples nye “verksted” her i Oslo noen ganger en annerledes erfaring.

Det finnes miljøer og kulturer i samfunnet som oppfatter og bruker også ord først og fremst som praktiske redskaper, konkret som praktiske beskjeder om hvordan arbeidsoppgaver skal utføres, for eksempel. Noen ganger er all kommunikasjon relatert til praktiske oppgaver eller en praktisk tenkemåte.

Hele systemet med “kommandoer” på skjermen kan bygge opp under eller kanskje til og med skape en sånn måte å tenke på.

Én motsetning er abstrakte begreper brukt til å definere og avgrense fenomener.

Det er vel ingen grunn til å oppdra hverandre til å tenke helt på bestemte måter, enhver får gjøre som han eller hun vil, men kunnskap om hvordan
vi forstår ting kan rydde opp i misforståelser og andre kommunikasjonsproblemer. Det er ofte en fordel at man forstår sånn noenlunde hvordan naboen tenker, uansett hvor man befinner seg selv.

Ingen tenker på én måte alltid, men måter å tenke på lar seg allikevel definere og avgrense, så får man sjekke i hvert enkelt tilfelle hva man egentlig gjør.