Lenge siden jeg har skrevet noe om pengene, men en liten milepæl er passert siden sist.

Jeg designet en stekespade, og nå har jeg kommet såpass langt at en butikk vil ta den inn.

Og hvordan skjedde det? Først og fremst ved et “tilfeldig” møte med en snekker. (Hvor tilfeldige er sånne møter?) Han sto på Grünerløkka og solgte egne produkter, blant annet en genial dings til å ta vare på bunken med bankkort, lånekort osv. Den består av en fint laget treplate som er ørlite større enn kortene, og en bred strikk rundt. Hele greia er godt uttenkt og utprøvet.

Så når han så min prototype på stekespade gikk det forbløffende kort tid før han hadde laget en bunke for salg, og dessuten designet et par redskaper til, selv.

En dag jeg var i en kjøkkenbutikk tilfeldig, var jeg modig nok til å spørre, hadde flaks ved at hun som var i butikken akkurat da var butikksjefen, og fikk beskjed om å ta den med.

Det gjorde jeg et par dager seinere, og ved enda et besøk fikk jeg beskjed om at de var interessert.

Jeg gikk rett på Stortorgets gjestgiveri og drakk en dyr dram. Uansett hva jeg kommer eller ikke kommer til å tjene på prosjektet, en sånn begivenhet er viktig fordi du har lært noe nytt, og dermed kommet over en kneik. Ett av problemene ved hele tiden å gjøre ting man ikke har gjort før, er at man ikke alltid vet hvor kneikene er, eventuelt ikke før man akkurat er kommet over en. Det kjennes som regel godt, i begge betydninger av ordet.

Men det viktige er som sagt at man kan putte en ferdighet til inn i maskineriet sitt, i dette tilfellet evnen til å overbevise en butikk om at produktet ditt er verdt å prøve å selge. For min del er jeg da (nå) litt
over sjenansen ved å selge meg selv, og jeg husker faktisk et råd mot
nervøsitet jeg fikk for mange år siden av en spillelærer – å fokusere på
stykket, i dette tilfellet tingen, produktet – mer enn meg selv og mine
svakheter.

Videre er det alltids nye problemer, men dette var ett løst.