I mange sammenhenger snakkes det om verdien av å gi – altså at din medspiller, kollega, elev eller for den saks skyld partner merker at du bryr deg om vedkommende, er glad i ham eller henne, har gjort en jobb for å få til noe viktig, eventuelt også for fellesskapet dere er en del av, hva nå det måtte være.

Mange jobber hardt nok privat eller på jobb, og oppnår ting, for seg selv, kan man si, og for arbeidsstedet eller det fellesskapet det handler om. For de menneskene de forholder seg til.

En god del mennesker oppleves som energiske, givende, en ressurs for andre.

Men i lengden, for å gi noe, må man ha noe å gi. Man risikerer å gå tom, bli utbrent, møte veggen.

Jeg har vært borti pedagoger, i kunst og musikk, som reagerer negativt på elevers selvhevdelse. Man får i praksis beskjed om å sette seg selv til side og konsentrere seg om det man skal gjøre. Lære faget, ikke stikke nesa fram, heller, konsentrere seg om musikken, ikke seg selv.

Men nok en gang, for å kunne sette seg selv til side må man ha noe å sette, enten det er til den ene eller andre siden.

Hvis man har hatt en oppvekst hvor denne typen krav har vært der fra starten av – og jeg tror mange har det – så har man i utgangspunktet ikke noe “jeg” man kan bruke til noe som helst, ikke i den situasjonen som er problematisk, i hvert fall. Man kan nok jobbe – alle kan lære ting, men man har kanskje for liten bevissthet om seg selv, alt konsentreres om oppgavene.

Dette gjelder absolutt ikke bare i kunstverdenen, det gjelder, tror jeg, vel så mye i “vanlige” settinger, familier hvor det finnes alle slags andre yrker.

Hvis man er sånn, og hvis man er god, såkalt flink, setter man noen ganger de samme kravene til andre som man selv er blitt utsatt for, forlanger kanskje til og med ekstreme ting av sine medspillere.

Mange har denne holdningen med seg også i oppdragelse av barn, altså som mor eller far.

Å utvikle et følende og tenkende jeg når man vokser opp, krever en frihet til å finne ut av ting på egen hånd, inkludert muligheter til å være bitch eller “ulydig”. Det siste begrepet burde vel nesten parkeres for godt, fordi det sjelden er gitt på forhånd hva som er riktig for et barn å gjøre. Man burde i hvert fall tenke seg om før man sier nei, og jeg vet at mange ikke gjør det.

Gjør man det ikke før man snakker, bør man i hvert fall gjøre det etterpå. Det er ikke det at det er generelt galt å si nei, men det er heller ikke generelt riktig.

Jeg mener ikke man skal være grenseløs eller ikke ha normer i hodet, alle har det og alle har rett til å reagere for eksempel når de blir
tråkket på, forsåvidt også av barn. Men i og med at de voksne har hovedansvaret for oppdragelsen, ikke barna, må man bremse mer enn barna, man kan ikke reagere med spontant sinne på enhver provokasjon, for eksempel, som om det var en voksen man hadde med å gjøre.

(Med voksne kan man jo også gjøre feil, om man vil si det sånn, men det pleier vel å være litt mer rom for å rette opp ting og be om unnskyldning, og man går tross alt hjem igjen, hver til sitt. Merkelig nok forventer man ofte av barna at de skal kunne tingene fra starten av, enda vi er lærerne deres, de er jo nye i verden…)

Eventuelt må man ha rom for å be barna om unnskyldning.

Hvis et barn er født inn i en posisjon som misfornøyd, sint, vrang, kan nettopp frihet i porsjoner hjelpe til å slippe opp grepet, tilstrekkelig til at man etter hvert kan forvente mere normale reaksjoner.

Det tar tid og tålmodighet å gjøre det, og det er også vanskelig fordi det må balanseres mot andre hensyn, for eksempel de som eventuelt utsettes for barnas problematiske atferd. Når det er en selv som får pepperet er det litt lettere, men man man må uansett ha i bakhodet at diskusjonen om hvem som har rett ikke er ferdig, og ikke blir det på måneder og kanskje år, den kan kanskje generelt landes når atferden ikke er generelt problematisk, når normalen for vedkommende barn har endret seg til en emr avslappet modus, eventuelt med mulighet til å diskutere det som måtte være problemet i en bestemt situasjon.

Når man kommer dit slipper man unna mange av de vanskelige situasjonene, og de løses også mer og mer opp av det faktum at de “normale” og morsomme situasjonene blir flere, de tar over som normal væremåte, om ikke alltid, så i hvert fall – oftere.

Så det kan allikevel anbefales å være…langmodig, finnes det ordet fortsatt? fremfor å kjefte tilbake, være streng eller i det hele tatt sette barna på plass. Det høres litt gammeltestamentlig ut, men man har jo tross alt ansvaret, jeg mener ikke annet, men man har også ansvaret for å hjelpe sitt barn til å bli selvstendig, ikke bare oppføre seg.

Og hvem kan vite hvordan det blir, det barnet man er satt til å passe på? Jeg vet det ikke om meg selv. Jeg tror mange overlater denne siden av saken til tilfeldighetene, og nysgjerrig, positiv interesse er jo ikke noen dårlig ting å bli utsatt for. Men da kan man risikere også å overlate barn for mye til sine egne problemer, og til familiens problemer.

Hvor grensen går her vet jeg ikke, det er lett å mene for mye om hva barna skal og ikke skal. Men hvis man kan ha en dialog gående når det trengs, og hvis ens egne svakheter også kan ligge på bordet fra tid til annen,hvis familien ikke fremstår som en perfekt, ferdig bygning, vil jeg si det er fordeler når man skal leve sammen så tett som man gjør i en familie. Fleksibilitet i tankegangen er for mange voksne et problem, bevissthet rundt de problemene som alltid vil finnes. Og har man den ikke må man i hvert fall respektere at den finnes, andre har tenkt, enten det er din partner eller alle de fagfolk som har dette som jobb.

Noen tror at de fagfolkenes jobb bare er å ta vare på såkalt “vanskelige” familier, men det finnes glidende overganger mellom “funksjonell” og “dysfunksjonell”, alle mennesker har skjulte eller uutviklede ting i seg som kan bli til problemer eller til gevinster for en selv eller fellesskapet, og man vet i det hele tatt ikke hvilke ting man løper inn i når man møter nye mennesker, for eksempel ens egne barn.

Problemet med å bli satt på plass er at man har en tendens til å bli der, bli sittende fast i sitt sinne, sin posisjon som misforstått (som kan være reell), sin ufrihet og innbøydhet i en selv.

Får man frihet har man etter hvert bevegelsesfrihet.

Så må dette selvsagt begrenses av hva omgivelsene krever, alle må også lære andre ting enn å utfolde seg, men det er tross alt, eller burde være, startpunktet for veldig mange av livets aktiviteter. Muligheten til å tenke så fritt man nå kan, og ta konsekvensen av sine egne tanker ved å gjøre egne valg.

Som sagt, ingen fødes i et vakuum, men å være reivet hele oppveksten kan heller ikke være bra.

Luft først, deretter tilpasning.