Hvis man reiser et sted man kjenner litt oppdager man at selv om man trodde man kjente stedet får man ofte en overraskelse allikevel.

Bra er jo det, ellers kunne man jo alltid bli hjemme.

Jeg bodde i Nord-Norge i til sammen sju år, i Tromsø det meste av tiden, så jeg synes liksom jeg har lov til å mene noe om landsdelen, ut fra egen erfaring, og ikke bare ut fra lesing av aviser eller av andres reaksjoner.

Å komme tilbake etter mange år føles godt, å se igjen fjellene og husene, menneskene – og vinden.

For nettopp vinden er tydeligvis et samtaleemne blant noen, at det er mer av den enn før.

Jeg fløy opp, og etter å ha tatt av fra et værmessig helt unormalt Oslo og landet som en mer eller mindre sammenkrøllet papirpose på Evenes lovet jeg meg selv at neste gang tar jeg toget til Narvik og bussen til Harstad.

Jeg prøver å holde flyvning på et minimum, og fordi jeg liker å ta toget er det lettere å bruke det på ferie også.

Selvfølgelig er det mye vær langs kysten, ikke minst nordover, men så mye som jeg fløy da jeg bodde i landsdelen kan jeg ikke huske…at å lande på den måten vi gjorde var en rutinesak. Det føltes som om vi ikke skulle lande, men bli blåst avgårde inn i nærmeste skråning eller fjellvegg, og kommentaren fra en av de som snakket om vind, seinere, var at “de gutta lander jo…i all slags vær…uansett.”

Selvfølgelig igjen, man er vant til litt av hvert når et gjelder vær og å håndtere det, i Nord- Norge, privat eller på jobb.

Men tydeligvis er det de samme litt forsiktige samtalene her oppe som hjemme – om det uvanlige været skyldes klimaendringene, er jo det som
ligger under.

Hvis jeg har skjønt det riktig er den sammenhengen vitenskapelig
etablert – ja, den eksosen som kommer ut av flyet ditt, CO2-delen av den, er faktisk grunnen til at det samme flyet har større problemer med å lande enn før, oftere enn før. Selv om den sammenhengen er innviklet.

Den er ikke helt enkel, men man kan vel si, jeg kan si, som naturvitenskapelig amatør, at med de økte og fortsatt økende CO2-utslippene skaper vi en ny situasjon i naturen, som i sin tur skaper annerledes vær enn før.

Det systemet som skaper været på hele vår klode er innviklet, virker det som, med påvirkning fra jordsmonn, hvor mye fjell, hvordan landskapet ser ut, havets temperatur, …eh, CO2-innholdet og innholdet av andre klimagasser, de forskjellige sesongene preger vanlige vindretninger. En masse faktorer som påvirker hverandre – men når hele systemet varmes mer opp får man også nye effekter, for eksempel såkalt eḱstremvær eller uvanlige værtyper for sesongen.

Det er kort og godt sammenheng mellom global oppvarming og
ekstremvær eller uvanlig vær. Hvordan skal jeg foreløpig overlate til en meteorolog å si, eller kanskje jeg snakker med en seinere, men denne sammenhengen finnes.

Jeg begynner å bli lei av at alle ser ut i lufta eller skifter tema når klima bringes på bane i en samtale. Vi kan ikke gjøre noe med været, liksom…jo, vi har allerede gjort det.

Siv Jensen og hennes partifeller vet vel ennå ikke at CO2-problemet finnes, de har rett og slett ikke nok almenkunnskap når det gjelder vitenskap til å vite det.

De burde i grunnen ikke sitte der de sitter.