Alle får ha en kultur.

Selv er jeg fra Asker, delvis, for jeg er født i Oslo og
bodde de to første leveårene på Bøler. Mine rebelske sider,
som ikke alltid synes så godt, pleier jeg å si kommer herfra.

Med et glimt i øyet, selvfølgelig. I hvert
fall halvveis.

Dessuten har jeg røtter i Bergen, ganske grundig grodd, for
selv om morfar bodde i Oslo, sluttet han aldri å være bergenser, og han er den
eneste jeg kan huske som hadde meg på fanget. Mormor var også fra Bergen.

Tromsø, Nord-Norge, er en viktig del av min kultur.
Nord-Norge har en veldig raus kultur, synes jeg, og selv om jeg bare var der i syv år sier fortsatt noen av nordlendingene jeg treffer i dag…jammen, da er
du jo…nesten nordlending!

Hyggelig tenkt.

Danmark hører med i min kultur. Jeg var på sykkeltur der da
jeg var 12, fikk lov til å være med en litt eldre venn (mine foreldre ga meg
nok mye fysisk frihet, i hvert fall, den mentale…hm). I hvert fall elsket jeg landskapet, og jeg røkte
cerutter og bygde sandslott den sommeren. Siste dag, siste tur endte på
Thyborøn, på vestsiden av Limfjorden, så vidt jeg husker. En bra avslutning av
barndommen, kan man kanskje si det var.

Jeg hadde dansk kjæreste. Hun var varm.

Jeg elsker fortsatt Danmark.

Jeg jobbet i en tysk kirke noen år, og jeg er rimelig mye
preget både av den nokså liberale kristendommen som fantes der, evnen til å
diskutere problemer, og generell vennlighet i miljøet. Alltid noe å lære, og
alltid noe å spise, for min del. Jeg har mer sans for tysk øl, mat og kaker
etter å ha vært der. Det kostet meg nok noen ekstra kilo på vekta. Respekten
for utdanning, kanskje litt for stor etter min smak, men det ga meget gode
arbeidsmuligheter, for å si det mildt. Interessen for musikk, kunst, alt som
finnes i en utdannet verden. Nerdehumor og det stikk motsatte…

Jeg plaget noen av dem
med en så detaljert bruksanvisning for Norge at jeg håper de ikke ble
overforet.

Det var en kjæreste fra Nederland også for lenge siden…vi
var ute på en øy, og det lå morild i dammer i sanden, det var blitt liggende
der fra høyvann til lavvann. Vi smurte det på beina, som selvlysende gjørme.
Det varte et par sekunder før det slukket.

Seinere drakk vi oude
genever
, gammel genever.

Jeg regner med Nederland også i min kultur, og enda har jeg
nesten bare snakket om steder.

Typisk norsk.

Jeg skal ikke gjøre narr av Hvor er du fra? – jeg bruker det selv, etter hvert kanskje bare når
det passer, men lurer man på det så lurer man på det, det er best å være
nysgjerrig når man vil blir kjent med noen. Spør man uinteresserte spørsmål får
man som regel uinteresserte svar.

Jeg elsker hager og parker. Jeg vokste opp i en hage, kan
jeg nesten si, moren min stelte den mye av tiden og jeg fikk gjøre omtrent hva jeg ville der.

Jeg lagde urtehage.

Mat er en del av min kultur. Den samme mamma lagde god mat
og likte å gjøre det. Så det smittet.

Fester var det også, morsomme familiesammenkomster.

Min farfar var skipper, min morfar elektriker, også til sjøs
en del.

Klassemessig er det et spenn i min kultur.

Sjøen spiller en rolle, selv om jeg ikke har jobbet til sjøs
noen gang. Jeg føler lett tilknytning til sjøfolk, deres måte å være på,
historier og humor. Om de gjør det til meg vet jeg ikke, men jeg føler jeg får
en bit av min familiehistorie noen ganger. Bestefar likte visst ikke å være til
sjøs, ikke i det hele tatt, men jeg kan (som vanlig) stikke av med det
morsomste, og kanskje det verste. Det finnes folk med problemer, også i den
verdenen.

Jeg hadde en onkel og tante som var (er, onkelen lever fortsatt) – skikkelige
akademikere, og jeg fikk også lov å være med i samtalen. Det var gull for meg,
som elsket å lese og å tenke.

Dette er noe av min norske kultur, eller europeiske.

Jeg har alltid vært opptatt av Europa, likt meg i europeiske
land og kulturer. Jeg har ikke reist utenfor Europa, bortsett fra Kanariøyene
(som man jo også kan se som en del av Norge…unnskyld, kanariere, der har det
foregått en eller annen form for imperialisme, men det vet dere jo.)

Alle får ha en kultur.

Jeg er norsk, og noen ganger forsvarer jeg meg mot
utenlandske kommentarer, folk som irriterer seg over prisene, eller ølprisene, at
de ikke får skikkelig behandling på toget eller ligningskontoret, eller andre
ting.

Noen ganger har de absolutt rett, andre ganger skjønner de
kanskje ikke helt hva de pirker borti, et system som har et annet formål enn de trodde, noe
som fungerer på en måte de ikke hadde tenkt seg fordi de – har en annen kultur.

I utgangspunktet.

Og i fortsettelsen. Men man påvirkes selvsagt av hverandre.

Dessuten finnes det en internasjonal måte å snakke sammen i
min verden, man forstår hverandre. Det er mulig den oppsto i Europa, eller
gjorde det for min del, men det lar seg gjøre. Å snakke. Finne ut ting. Mene
noe, sammen, hver for seg og overfor hverandre.

Av og til må jeg kanskje gjøre noe skikkelig norsk, drikke
akevitt, som jeg ikke er så veldig
glad i, bortsett fra til ribbe eller pinnekjøtt, eller gå i skogen, som jeg
nesten aldri gjør lenger. Jeg må kanskje tenke å gå i skogen.

Eller ta frem Asbjørnsen og Moe, som jeg var helt oppløst i
som barn, jeg leste i hvert fall alle de morsomme eller spennende av dem, og tittet
på bildene av Werenskiold og Kittelsen. Jeg tror jeg kan Kittelsen utenat,
nesten.

Det er i så fall derfor jeg kan strekke meg såpass langt ut til
svensker, pakistanere, marokkanere, franskmenn, asiater fra forskjellige land
(Frankrike er forresten en annen entusiasme, en urealisert drøm).

Jeg er norsk, har ikke bodd andre steder.

Men jeg er ikke 100% norsk, det går ikke.

Jeg tror at idag går ikke det for noen, uansett
nasjonalitet.

Alle får ha en kultur, men alle må også justere seg litt.

Man kan være så norsk eller spansk eller for den saks skyld
marokkansk man vil, et antall prosent, menman må ha en åpning for
andre kulturer, en plass for dem, om ikke annet, så i hvert fall prinsipielt.

Både fordi verden åpnes og vi ikke alltid helt vet hvordan
vi skal håndtere det, og fordi alle mennesker og alle kulturer har minst én fullstendig
blind flekk, ting man virkelig ikke forstår, som ikke hører hjemme i systemet,
i hodet, i den kulturen man har.

Uansett hvor smart man er.

Kulturen rekker ikke lenger,
menneskelig tenkning rekker ikke lenger. Vi er laget for å samarbeide – også
til en viss grad. Individer er det, og kulturer er det. Vi tenker selv, bør i hvert fall gjøre det – og lytte til andre.

Det er en enkel tanke, egentlig.

Det er ikke alltid lett å komme inn i andre kulturer, fordi
ting gjøres på litt forskjellige
måter. Noen er reserverte, sier man, det er vanskelig å snakke med dem, men
egentlig betyr det kanskje bare at de er reserverte i situasjoner vi er vant
til å være mer åpne. Åpne der vi er sjenerte. Innviklede og trege der vi er
enkle og kjappe.

Og motsatt.

Det er ikke helt lett å sammenligne kulturer. Da må man ned
på et basisnivå, og sjekke de grunnleggende funksjonene i livet, skjønne
hvordan de tas hånd om. Det kan være store forskjeller.

Forstår man ikke et utspill kan det bli problemer, misforståelser.

Vi klager ofte på oss selv, og sier det er nesten umulig å bli kjent med nordmenn, men når
du først har en venn…osv.

Jeg tror problemet for en del nordmenn er – ikke at det
egentlig er for mange grenser mot
andre, men at det er for få.

Mer eller mindre ingen, noen ganger. Man har bare sin egen
verden.

Jeg mener, for eksempel, man har noen ganger bruk for å
kunne avslutte en samtale når man selv vil, uten at det oppfattes uhøflig.

Jeg
tror ikke jeg tar feil når jeg sier at mange av oss ikke kan det, og i hvert
fall ikke kunne det, og det er
faktisk en vanlig sosial ting, mange andre steder.

Det er også vanlig å si hei når man møtes og ha det når man
går.

Men, igjen, ikke alle steder, ikke overalt i Norge, for eksempel.
Noen bare kommer, begynner samtalen, og de går når de er ferdige, når de føler
samtalen er ferdig, uten noen formell avslutning.

Og hvis noen gjør det sånn, så er det jo bare å vite det, og eventuelt, for dem som er sånn, å kommentere det hvis det trengs – eller selvfølgelig, si ha det for en gangs skyld, uten kommentar.

Det er ikke noe mindre hyggelig å være et sånt sted – hvis man vet
det. Første gang jeg opplevde det ble jeg litt stuss. Nå gjør det meg
ingenting.

Men det er litt ugreit både for en selv og andre hvis man kamuflerer alt mulig av hensyn til utenforstående. De som ikke er inside får feil signaler og skjønner ikke hva som skjer, og de som gjør det føler seg vel tilsidesatt.

Man trenger jo ikke være kantete av den grunn.

Vennlighet uttrykkes på 2,5 mill. andre måter, også, noen
ganger andre enn de man er vant til. Man må nesten venne seg til noe av det, om
ikke alt. Man må holde litt fast i sitt eget, litt møte den andre, kanskje på halvveien.

Så kanskje bevissthet
om seg selv
er det eneste man trenger for å fungere sammen med andre, ikke
noen bestemt væremåte. Kanskje.

Kanskje det til og med går bra å være helt åpen, bare man vet hvordan man håndterer det.

Man snakker om isolasjonen i norske dalfører, særlig i tidligere tider. Det kan hende
det stemmer, eller stemte.

Inuit

betyr visst også menneske – ikke
eskimo. Det siste begrepet avgrenser dem i forhold til andre mennesker med andre kulturer. Det første ordet tyder på at
det ikke var nødvendig, hvis jeg ikke har misforstått det.

En del har i hvert fall levd litt som dette – vi er de
eneste menneskene i verden – ikke i teorien, selvfølgelig, men i praksis og i
følelsen. Noen møter folk fra andre land med den troen at de er som dem selv, og skjønner ikke hvorfor de ikke bare kan
oppføre seg – som dem.

Som en selv.

Greit nok, vi bor her i utgangspunktet, og de må tilpasse
seg oss, men vi trenger jo ikke være stivnakket for det. Hvis vi er trygge
tåler vi litt mer, og kan si fra når det trengs, og ikke være mer kjip enn
nødvendig.

Til venner kan man si ting, og er man virkelig venner kommer
det vel heller ikke feil ut hele tiden.

Redigert etter publisering.