Jeg kom på at det finnes et begrep i pedagogikken som heter progresjon…

Det er også et nyttig ord i barneoppdragelse.

På en skole betyr det at man ikke forventer at en elev eller en klasse nødvendigvis skjønner alt eller får til alt med en gang, ikke bare at ting tar tid, men at man må gjennom forskjellige stadier av forståelse for at eleven skal forstå et emne, eller i vanskelige tilfeller, et poeng.

Som pappa har jeg etterhvert mer erfaring enn som lærer, synes jeg.

Jeg har sagt før at jeg synes det er urimelig å forlange at barn skal kunne alle mulige ting fra begynnelsen, av seg selv, at man forventer riktig oppførsel i en bestemt situasjon, det skal være nok bare å si hvordan
man synes barnet skal oppføre seg, så er idealet liksom at da skal barnet
adlyde.

Og så slåss man selvfølgelig, for alle må jo skjønne at barna vil protestere, ha ha, og sånn er jo alle, ha ha en gang til.

Jeg tror at hvis man vil ha barna til å tenke selv og være selvstendige, så burde man også være litt mer forsiktig. Det er greit, og et nyttig poeng, egoisme finnes også, og må finnes, man er nødt til å kunne sørge for seg selv også. Så jeg kan kanskje trekke tilbake noen lattersalver.

Men – begge deler. Barn er også sosiale og positive, noe annet kan man vel vanskelig si. Man trenger ikke mistro dem for mye i utgangspunktet.

Mange har jo ønsker på vegne av sine barn, som i og for seg er bra, at de skal ha muligheter til å utdanne seg til det de vil og etterpå jobbe med…i hvert fall ideelt sett det de velger selv, at de skal ha “alle muligheter”.

Det er jo i og for seg rimelig, selv om det ikke nødvendigvis er helt enkelt. Samfunnsmessige og økonomiske hindringer for hva man kan gjøre i livet er alt for lett å komme på, men det mange kanskje ikke tenker på er at å gjøre valg krever frihet.

Og hvis man blir bedt om å oppføre seg for mye av tiden, hvis reglene er for rigide eller for bestemte, risikerer man at barnet etterhvert blir snever i tankegangen og har problemer nettopp med å gjøre sine
egne valg, fordi de er blitt opplært alt for mye til å følge en norm.

Å si det så generelt er selvfølgelig på en måte også en overdrivelse, fordi et menneske er så mange ting, og tendenser og evner i en personlighet jo helst vil til overflaten, folde seg ut, bety noe, brukes til noe.

Det er vanskelig eller direkte feil å forutsi særlig mye 100% i psykologi og
pedagogikk.

Men en tendens, en fare for noe, for eksempel, kan man til en viss grad forutsi. Sikkert nok til at man bør tenke seg om og sjekke hvis man føler det har noe med en selv å gjøre.

Det motsatte av rigiditet, alt for mye frihet, kan også gi problemer, men
den måten dette problemet ofte behandles synes jeg kanskje ikke alltid er så relevant. Noen antar at man da øyeblikkelig blir skurkaktig og vil utnytte muligheter på en negativ måte.

Hvis man er vokst opp i en kultur for å delta i ting på en positiv måte, som jeg tildels er, så kan veien til destruktivitet kanskje være litt lenger. For min del handlet dette om samfunnslivet, det var alminnelig og
forventet i mine miljøer, i hvert fall, at man fant et yrke hvor man bidro i
verden, uten at det egentlig ble sagt sånn prinsipielt, tror jeg. At tiden jeg vokste opp i var politisk dro det for min del i politisk retning, det fantes tross alt sterke etterdønninger av 1968 da jeg var ung, men noen egentlig politiker ble jeg tross alt ikke. Det var bare den verden jeg vokste opp i som var sånn, den forventet meninger og politisk deltagelse langt utenfor de vanlige politiske arenaene.

Jeg ble oppdratt med på mange måter en masse frihet, men jeg tror kanskje jeg forlangte det selv fra starten av fordi opplegget fra
foreldrene mine var så tight. 60-tallet var ikke akkurat frihetens tid i
utgangspunktet, de gamle dager satt godt i, med disiplinering og regler, som min generasjon altså var med på å brekke opp og myke opp så godt vi nå kunne.

For noen er denne deltagelsen i arbeidet eller fellesskapet noe som hører hjemme i familien, man forventes å gi til sin egen familie, som selvsagt også kan fungere bra.

En annen ting er at selv om friheten er stor i praksis, hvis den ikke er det i hodet til den som gir det, hvis rammene er helt faste, og friheten stor bare innenfor rammene, så er kanskje ikke friheten så stor allikevel. Når dette ikke er uttalt, hvis man ikke får lov til å diskuterer rammene eller nesten hele greia er skjult, har man virkelig trøbbel.

For min del vil jeg si forholdet til familien har vært nokså blandet, både til min egen familie og til familien som institusjon. En del av det jeg holdt på med ble ikke tatt så veldig godt imot i familien, særlig faren min var en hindring både når det gjaldt politikk og musikk. Jeg hadde mye energi, og slåss imot det jeg kunne, tildels med det resultatet at diskusjonene etter mange år faktisk ble mer interessante og ikke så voldsomme.

Men selve familiekonstruksjonen, reglene for hva man kunne si og ikke si, for eksempel, fortsatte å være så stramme at jeg fortsatt ikke er spesielt interessert i familie. Jeg er interessert i mennesker, nesten alltid, så det å ha en familie er ok, men hvis noen prøver å sette for mange regler og stengsler for min adferd eller mine oppfatninger blir jeg fortsatt rebelsk.

Moren min hadde det aller meste av ansvaret for oppdragelsen av barna, og selv om hun ga meg for mye frihet, på en måte, satte hun tross alt ned foten. Jeg kan egentlig bare huske én virkelig stor hendelse, men den var til gjengjeld såpass grundig levert, den virket. Det kan hende det skjedde flere ganger, men generelt hadde hun vanskelig for å si ting rett ut eller bestemme ting tydelig, og tydde til bakveier og nærmest manipulasjonsteknikker, sikkert også fordi far var en ubøyelig type. Jeg tviler på at han ga seg noe særlig, og hvem som hadde rett i de forskjellige situasjonene er ikke godt å vite.

Neppe en lett situasjon, i hvert fall.

Jeg brukte den friheten jeg fikk til å lese, tegne, spille, komponere litt, kort sagt en kreativitet som jeg nyter godt av i dag. Hvorfor det skjedde vet jeg ikke, bortsett fra at det var interesse og nysgjerrighet fra min side for alt sammen. Jeg gjorde ikke noe særlig av dette av plikt, bortsett fra å holde meg ajour i det jeg måtte på skolen.

Hvis man har problemer med å passe inn i sin egen familie er det ikke sikkert det er en god idé å sammenligne for nøye med andre familier –
alle har vel hatt samtaler med venners foreldre som man oppfatter som mye kulere enn sine egne. Problemet er for det første at avstanden selvsagt er litt
større til andres barn enn ens egne, så det er lettere å være grei, begge
veier. Bra er jo det, forsåvidt, man kan jo få noe ut av hverandre.

For det andre regner jeg med at alle familier har både forskjellige interesser og fokus, og forskjellige måter å håndtere problemer,
forskjellige ideer om hva de er og forskjellige innfallsvinkler til dem.

Når disse forbeholdene er gjort, kan jeg noen ganger få følelsen av at mine problemer i hvert fall ikke hadde vært noe lettere å ordne opp i som medlem av en annen tilfeldig valgt familie, hvis temaene som var
problematiske for eksempel var enda dypere begravd, at man ikke en gang hadde begynt å ta stilling til dem eller generelt ikke diskuterte problemer.

Eventuelt gjorde det på en helt annen måte.

En mistanke, som sagt, om begravde problemer, ikke erkjente ting.

Men man ryker kanskje inn i noen av de samme problemene som når man prøver å sammenligne forskjellige lands kulturer: Det finnes noen
ganger inkompatible størrelser, ting som i hvert fall er vanskelige å
sammenligne.

Uansett skal man jo ut av sin egen familie en gang, og leve et voksent liv i en eller annen fasong, man skal faktisk løsrive seg, noe som vel naturlig skjer eller i hvert fall bør påbegynnes i puberteten. Det er en av
funksjonene den perioden har.

Jeg har sporet godt av og snakket mye om frihet.

Det er en forutsetning for kreativitet, men jeg tror alle som jobber kreativt, jevnlig og ofte vil føle sterk ufrihet, man må slåss for friheten, enten det skyldes ufrihet i sin egen oppvekst eller helt andre ting.

Men det prinsippet jeg egentlig var ute etter å poengtere var vel at man er barnas lærer også, sine egne barns lærer, ikke bare i fag eller hva man skal kalle det, ting man selv liker å gjøre, å lage pannekaker, for eksempel, som kan være virkelig gøy, eller annen kunnskap eller andre ferdigheter, men også i alle mulige andre ting som har med livet å gjøre. Også oppførsel, selvfølgelig. Men man må gi barna tid, ha et langt perspektiv på ting i hvert fall når det trengs, gi dem tid til å skjønne hva man mener og tid til å lære seg det.

Og man må selv ha forsiktighet nok til ikke alltid å være sikker, fordi ens egne barn også har med seg korreksjoner av ens egne oppfatninger og ens egne vaner. Jeg pleide da jeg var yngre å si med et flir at det var barnas jobb å oppdra foreldrene, og jeg mener fortsatt seriøst at det
er en del av en nødvendig utvikling i en familie. En av grunnene til å få barn, kan man nesten si. Jeg mener å ha lest at det finnes buddhistiske forfattere som er inne på det samme, og synspunktet finnes jo mange andre steder også.

Man må tåle eller i hvert fall akseptere som et faktum at barna angriper deg eller tar plass på dine mest kilne og vanskelige punkter, og man må ta stilling til hva det innebærer. Man kan i hvert fall ikke automatisk anta at barna tar feil når de provoserer en. Noe vil kanskje være rett og slett umulig å rette seg etter, og kanskje urimelig også, mens andre ting vil kreve en del, men være positivt i siste ende. Man får tenke og sjekke og diskutere.

Ethvert nytt menneske er jo nettopp også nytt, så fasiten er ikke gitt, bare kunnskaper som man må bruke så godt man kan og så mye man har bruk for.

Jeg håper ikke noen tror jeg mener man må skjønne alt eller gjøre alt, poenget er mer at det finnes både kunnskap og erfaring det kan være nyttig å ha tilgang til.

Man spiser det man trenger av kunnskap og lar resten være, det er alltid min strategi også.