En mildest talt interessant kveld i operaen. New Piece II, Nytt stykke nr 2, altså, en, ja, ny forestilling av norske Alan Lucien Øyen, kjent norsk danser, koreograf, skuespillforfatter, skaper av forestillinger.

Dansere, eller var det skuespillere, var ensemblet til Pina Bausch, tysk, banebrytende danser og koreograf, nå ikke lenger i live, men hennes teater lever videre.

Jeg er ikke helt sikker på om det skulle være en konkret
handling i denne helaftens forestillingen, men jeg tror ikke det, antagelig heller én idé. I en vanlig ballett hvor det er tenkt en
handling bak dansen, lønner det seg å sjekke den ut på forhånd – Wikipedia har
ofte sånt. Noen ganger er fortellingene litt lange, så det lønner seg å begynne før man er
på vei ut av døra.

Men i går kveld – collage
var nevnt i programmet som en av Øyens arbeidsmåter – du vet, sånn der klipp-og-lim som vi lagde på barneskolen, med ting fra aviser eller andre steder, som også brukes av billedkunstnere (og
altså i overført betydning i andre genrer).
I en forestilling trenger man faktisk ikke konsentrere seg riktig så mye, jeg synes det er
lettere å følge med enn i en konkret handling i en danseforestilling.

Og hva var poengene?

Scenene skiftet ofte, kanskje litt mange ganger, men i hvert fall i første del fanget omtrent alt
min interesse. Yttervegger ble til innervegger, en stue (eller to) ble raskt
møblert, ommøblert og ryddet vekk igjen. Man fikk – jeg fikk i hvert fall – følelsen av å være i verden, nesten sagt hele på en gang, det var et
overblikk, en reportasje, en filmatisk rundreise. Man snakket også, ikke bare beveget seg eller danset, mest på
engelsk, men også på tysk, fransk, italiensk, jeg tror koreansk – det ga også en
følelse av en åpen verden som man fikk mange forskjellige blikk inn i.

Inn i det private, kan man si, som en vanlig film eller en
teaterforestilling.

Siden jeg er opptatt av mannens stilling i samfunnet for
tiden var det lett å se at det var ett av temaene, kanskje rett og slett temaet, og hvis jeg åpnet ett
øyelokk til, selvfølgelig kvinnens også. Det var dramatiske ting, selvmord, til
og med. Jeg hoppet i stolen flere ganger, men mørket var ikke så kompakt, selv om det var en litt bedrøvet film noir-stemning, kan man kanskje kalle det, hele kvelden.

I dag er det vel ikke
alltid lett å finne såkalt seriøs kunst som ikke er bedrøvet eller mørk, men jeg forlot
operaen med et hode smekkfullt av inntrykk, og allikevel ikke med smaken av for bitter te, som en eller annen poet fra Midt-Østen eller Lilleasia formulerte det et sted.

Det var
håndterbart og forståelig, i hvert fall for meg, og en opplevelse å se så mye av mitt eget liv og mine egne tanker uttrykt på scenen på en sånn måte.

Noen var på vei ut av et vindu, man kunne tenke at han
skulle hoppe ned x antall etasjer, men da kulisseveggen snudde helt rundt
omtrent samtidig ble han hjulpet ned de 20 centimetrene på baksiden. Man kunne
godt le av det…

Jeg synes kanskje det finnes en tendens i kunsten for tiden til
ikke å være så mørk i uttrykket og allikevel si alt – i seg selv en
oppmuntrende ting, synes jeg. Det kunne jo være en sammenheng til livet i sin alminnelighet.

Visuelt var det sikkert mange referanser jeg gikk glipp av,
mitt filmkonsum er nokså tilfeldig, men jeg synes jeg husker noen sånne
anti-helt-detektivfilmer som foregikk på litt slitne kontorer bak nokså mørke
persienner, om kvelden. Litt sånn var det visuelle inntrykket i går også.

Ofte var det flere handlinger i sving samtidig, på
forskjellige deler av scenen, men det ene forstyrret ikke det andre, fordi det
såvidt jeg husker alltid var tydelig hva som var hovedhistorien og hva som var
en sidekommentar eller et akkompagnement, og de var også utformet som det.

Man brøt også noen ganger ut av fiksjonen, for eksempel ved å henvende seg til publikum, til oss i salen, vi måtte spille Hangman, rett og slett. Om det var noen bak i salen som var skuespillere og kunne svaret…det kan tenkes. Jeg traff riktig med en bokstav, men bommet på det jeg trodde var svaret. Noen bak meg skjønte det eller visste det.

Man blir kanksje litt nervøs hvis man ikke har vært med på det før, men jeg har opplevd noe tilsvarende i en annen tysk gjesteforestilling, på Nationaltheatret, Ibsens En folkefiende, hvor hele salen ble laget om til et debattmøte om miljøproblemer – det varte kanskje så lenge som ti minutter. Ganske interessant, egentlig.

Så jeg var litt forberedt.

Annen del av Nytt stykke nr 2 var kanskje hakket mørkere og for meg litt mindre
spennende enn første, men det kan også bare skyldes at poengene ikke traff
meg. Alt er ikke for alle osv.

Det var en lang forestilling, kanskje litt for lang, men
skulle man kuttet hadde man ikke trengt å ta så mye, det var mye relevant stoff, synes jeg, og stort
sett lett å skjønne hva som skjedde. Jeg hadde ikke følelsen av å ha
sittet for lenge i salen.

Det er klart, den følelsen styres også av om man vet på forhånd hva man går til. Jeg hadde en gang med en helt uforberedt venn på en konsert med en indisk raga, med en fantastisk fløytist, men en sånn konsert varer gjerne i halvannen time uten pause. Så hvis man ikke aner det på forhånd og ellers er vant til jazz eller til klassiske konserter, som jo har pauser i programmet, så kan man bli litt utmattet.

Vet man det er det noe annet.

Så når det sto to ganger halvannen time på dette programmet, dobbelt så langt som en vanlig helaften, så er kondisen innstilt på langdistanse, og man har det fint, hvis forestillingen ellers treffer. Det føltes som en vanlig kveld, bare litt lenger.

En krangel mellom en mann og en kvinne var et opptrinn hvor
poenget kanskje var litt for åpenbart – samme setning ble gjentatt gjennom hele
krangelen (jeg er trøtt, jeg kan ikke mere), så hele uttrykket, hele
handlingen, lå i stemmeklangen etterhvert som krangelen steg til toppunktet og
la seg igjen. Fortsettelsen var, såvidt jeg husker, en telefonsamtale hvor
kvinnen sier at “dette var ikke mine ord…” eller noe i den retning,
altså hvor hun ba om unnskyldning eller prøvde å rydde opp.

Som sagt, mange dramatiske poenger, folk på kanten (det må
jo være et poeng at det er det man ser, på film eller teater) – og for meg i
hvert fall, mannens stilling eller mannens og kvinnens, som et
gjennomgangstema, også helt konkret med én mann som kom tilbake flere ganger,
med en dans, et danseuttrykk, som for meg var nokså forvridd og vanskelig, og
allikevel levende.

Mot slutten dukket plutselig en kvinne opp og danset med
“hans” bevegelser, en rørende gest til mannen, egentlig, det føltes i hvert fall sånn, til en person, på scenen, altså, som
virkelig trengte denne typen tilstedeværelse eller oppmerksomhet. Kanskje, hvis
man ser nøyere etter, var det en utvikling i kvinnehistoriene på scenen frem mot dette,
det ville jo være naturlig å tenke sånn. Men jeg tør ikke si det, jeg tenkte ikke
på det.

Allikevel sluttet forestillingen med denne mannens død, så
helt har vi ikke forlatt mørket i kunsten, til tross for at en kvinne kanskje
prøvde å redde ham, hadde kommet på en idé som han hadde hatt lenge, eller hun ham plutselig.

Ikke så dårlig i så fall.

Hvis det ikke bare var ment som et tilfeldig sammentreff, da, eller jeg misforsto poenget, eller så noe som ikke var der.

Kanskje hun kom for seint.

Hm.

Allikevel nok tilstedeværelse hele veien, på en måte som passet meg, så jeg følte meg opp- og ikke nedstemt da jeg gikk.

Redigert…