En annen tid, et annet sted.

India i…tja, vel, victoriatiden: Lakmé er datter av en brahmin, og forelsker seg i en engelsk offiser. Faren liker det ikke, og banker etter hvert opp Lakmés kjæreste. Hun tar vare på ham allikevel og får ham tilbake til livet, men han må hjem til England.

Siden de sikkert har ligget sammen (jeg tviler på at det sies i operaen, men altså…) og han ikke vil gifte seg, tar hun livet av seg.

Jeg har ikke veldig god oversikt over handlingen, men dette er i kortversjon de viktigste tingene.

Operaklisjeer?

For noen kanskje livs-…klisjeer.

Denne duetten, et av de mest kjente numrene fra operaen, er det Lakmé og tjeneren hennes, som synger, i innledningen, før alt skjer:

https://www.youtube.com/watch?v=C1ZL5AxmK_A&list=RDgMO0KFL3E58

Dette er også Lakmé som synger, på markedet i byen der de bor. Faren har forkledd seg som tigger, og ber henne synge, for å kunne
avsløre hvem som er kjæresten hennes.

https://www.youtube.com/watch?v=gMO0KFL3E58&list=RDgMO0KFL3E58&index=2

Stilmessig er vi snart i impresjonismen.

Denne måten å bruke stemmen på er egentlig veldig lik den måten man skriver for instrumenter på samme tid, man kan godt se for seg en fiolin gjøre de samme tingene i 1850 eller -70, spille på noenlunde den samme måten.

Bach, som levde 100-150 år tidligere, er kjent for å skrive “instrumentalt” for sang, både når det gjelder kor og solister, men lignende måter å tenke på finnes jo hos mange andre komponister enn Bach.