Jeg spiser ikke akkurat mye boksmat, men pålegg er et unntak. Fisk selges jo i boks, og jeg spiser.

Det finnes andre ting også, grønne erter, for eksempel.

Det som er oppi bokser av kraft og lignende er det ofte ikke nok smak i til at jeg gidder å bruke det til noe, men nok en gang er erter et unntak. Idag prøvde jeg meg på oljen i sardinboksen også.

Generelt er problemet med sånne ting at det ikke er så mye smak i det, som sagt, kanskje er oppskriftene tilpasset litt for manges smak, eller industrifremstilling er litt sånn. Det hender du kan bruke det allikevel, men kanskje ikke til de kresne tingene.

Fiskepålegg må da være sunt – fullt av fett man har bruk for, og selv om jeg ikke klarte å dytte det på en italiensk kokk jeg ble litt kjent med, så funker det greit til hverdags for meg.

Jeg skal si, igjen, at oppskriftene godt kunne vært litt mer spenstige – i tillegg til de vanlige, som altså funker helt fint, så er påleggsavdelingen for meg ikke så veldig spennende – sånn idémessig, for å komme tilbake til det snakket igjen. Jeg så at en eller annen, jeg tror fra Gilde, lurte på hvorfor vi (“nordmenn”?) ikke var så eksperimenterende med pålegg, at nye varianter ofte ikke kom seg inn på markedet, at det solgte for dårlig.

Jeg vil si at generelt er de tingene som ikke bare er kjøtt eller fisk med salt og pepper, de tingene som vil være kreative, nye ting, altså, de er ofte ikke så veldig kreative.

Jeg innser at vi ikke er helt på gourmet-banen, at det selvfølgelig er noen begrensninger i industrifremstilling i forhold til håndverkslaget restaurantmat og hjemmelaget mat, men allikevel. De ideene som kommer ut er ofte ikke ferdig tenkt, de er kanskje bare en eller to eller noen flere smaker klæsjet sammen i boksen, med chili, liksom moderne, kanskje som noen ganger også smaker – kantete. Jeg kan forskjell på chili
også, smaksmessig, beklager, jeg liker det og har spist mye av det, jeg merker ikke alltid hva det er, for jeg kan ikke nok om teknikk og bearbeidelse, men jeg merker at noe bare er sterkt, mens noe har personlighet. Selv i en boks.

En oppskrift og en matrett – selv en boks med sardiner eller en pakke med skinke – er tross alt et lite kunstverk, en komposisjon, og man må gjøre den ferdig før man venter på applausen. Det finnes i hvert fall ideer som ikke er ferdig tenkt. “Nye” tradisjonelle ting på markedet fungerer ofte bedre, fra Nord-Norge har det kommet ting de siste årene, for eksempel, men da er det jo ofte snakk om å få det likest mulig en idé som allerede er utprøvd og god, hjemme, opprinnelig.

Nå. Det var sardiner.

Jeg hadde – en boks sardiner, og en skvett østerriksk Riesling fra igår. Nok en fest, en annen vellykket kveld, jeg fikk spilt litt igjen, og gikk hjem fornøyd, kjørte ned bakken fra Torshov i en smekkfull trikk full av andre fester. Gratis underholdning, kan man si.

Pølsebrød lå det også igjen, fra en liten grillsamling her om dagen, og det er vel, for meg, litt sånn tullemat – det smaker godt, på overflaten, men man blir aldri mett, man kan spise i hvert fall en halv pakke nesten uten å merke det, annet enn antagelig på vekta.

Men selvfølgelig spiser jeg det fra tid til annen. Når det nå ligger der kan man jo spise det opp.

Smør, som vanlig, og sardiner i olje, jeg prøvde litt forsiktig å leke smørbrødmaker, vanlig pepper er selvfølgelig ok, Tabasco var enda bedre, og litt rå løk på toppen var også bra. Smått, men ok.

Løken var liten, ikke mer enn 6-7 cm i diameter, og jeg synes at i hvert fall når det gjelder noen grønnsaker, er de små mye bedre enn de store eksemplarene. Sjampinjonger, spesielt, jeg plukker alltid med meg hvis
det finnes en eske med skikkelig små sopp. Løk også.

Det kommer selvfølgelig an på hva man skal bruke dem til – i en stor gryte, i en gryterett som er kokt lenge forsvinner hele poenget, løken blir oppløst i sausen, mer eller mindre. Det samme kan skje med sopp. Små lekre ting krever ofte lite forarbeiding, ikke mye.

Men på toppen av en brødskive funket det med noen ringer rå løk, tynt skåret.

Cashewnøtter hadde jeg også, og kombinasjonen cashew-sardiner-chili-den østerrikske vinen….knallgodt. Hvitvinen hadde ingen problemer med å sparke tilbake i peppersmaken, til pepperet, hva sier man? Noe vin blir bare merkelig av pepper.

Bare nøtter og vin, alene, ble en litt merkelig kombinasjon, ikke venner, de måtte ha noen til å gå imellom, nærmest.

Etterpå stekte jeg resten av løken i oljen fra sardinboksen, og det gikk jo fint. Noen krutonger gikk oppi mot slutten, og litt smør også, for å runde av smaken. Det smakte vel ikke så mye fisk, kanskje, men for å snakke som noen gjør – jeg hadde jo allerede betalt for det fettet, så like greit å bruke det.

Salvie, estragon, Tabasco, vanlig pepper, standardingredienser i panna for tiden, og det fungerte her også.