Jeg vokste opp med holdningen at man ikke skulle bry seg for mye om penger og status.

Vi lærte det på skolen, og det ble tildels fulgt opp hjemme. Selv om det fantes andre ting i lufta, ble det sett på som idealer å bry seg om andre, også i samfunnet, å gjøre noe “ideelt”, altså ikke bare til egen fordel, ikke å la egoismen gro for vilt.

Det var en bevegelse, eller flere, i gang på den tiden, miljøvern var det viktigste for min del, kvinnesak var stort, litt i overkant for meg som gutt og mann, men viktig allikevel for kvinner og i det store perspektivet.

Man må ha noe status i verden, og passe litt på den. Det er et litt ubehagelig faktum, men allikevel er det til en viss grad sånn.

For de som alltid har følt de har hatt lite status er det sikkert en merkelig og irrelevant kommentar, en selvfølgelighet, kanskje. For mine gamle venner…jeg vil tro forståelig. Vi diskuterte det meste, det var aksept for i prinsippet ethvert tema.

Jeg kom i hvert fall såpass ut av det da jeg ble syk, at jeg har fått prøve hva det er å bli nesten helt oversett.

Det opplevde jeg hjemme, da jeg var skikkelig liten, men ikke ute blant folk, på skolen og seinere på jobb, jeg var talefør og ble tatt imot mange steder. Ikke sånne offisielle steder, det har jeg alltid hatt et distansert forhold til, men jeg husker jeg sto en times tid inne på et kontor og diskuterte skolepolitikk, med en av direktørene i firmaet der jeg hadde sommerjobb. For eksempel. Så god tid hadde man den gangen, forresten. Da jeg kom ut lurte jo noen på hvor jeg hadde vært, men det var ikke det store oppstusset. Jeg var vel 17.

Det er lett å være avslappet når man er trygg.

Dette er jo en av populismens hovedproblemer, at mange av dens talspersoner helt reelt mangler selvtillit i bunnen, og dermed ikke har noe å gå på. Det er praktisk talt umulig å kritisere en person som er født inn i virkelig lav status og som er totalt vant til ikke å bli hørt.

Man kommer ikke til.

I visse sammenhenger, kanskje helst andre steder enn i politikken, vil ethvert utspill fra en undertrykt person være provoserende for alle som ikke befinner seg i samme pressede posisjon.

Jeg har både møtt og hørt om pasienter, som er så langt nede – og kanskje av en viss type – at de mer eller mindre angriper de som prøver å hjelpe dem, i hvert fall verbalt, og noen ganger også fysisk. Jeg har fått fortalt historier om folk som spytter på politiet og skjeller ut leger og psykologer, og selv om man forklarer dem at den typen oppførsel er utrolig lite lur, man blir lett sjaltet ut av behandlerne, så er svaret noen ganger at de ikke kan være andre enn seg selv.

Noen vet ikke hva forstillelse er.

Man kan kalle det kompromissløs ærlighet, kombinert med store problemer. Feilbehandling kan godt høre med til historien, og jeg kan forstå frustrasjonen som i så fall ligger bak en sånn oppførsel.

Men jeg er vokst opp med systemet i den grad at jeg ikke ser på det egentlig hverken som venn eller fiende – det er, eller var, i hvert fall, en upersonlig størrelse som kunne eller ikke kunne brukes til fornuftige formål. Hvis det var laget sånn at det gikk an, så gikk det an. Så pragmatisk var jeg noen ganger som pasient.

Jeg snakker ikke om juks, bare om at det finnes og fantes regler for hvilken hjelp man kan og kunne få, og for meg var det bare å skaffe meg oversikt over dem, og så forholde meg til de personene som var på jobb for å hjelpe meg.

Jeg var på jobb selv, kan man si.

Idag ville jeg neppe gjort det, men tidligere tenkte jeg også noen ganger at hvis alt skar seg kunne jeg i hvert fall ta meg jobb som byråkrat. Jeg skjønner regler og finner min plass i et system, jeg finner egentlig frihet i arbeidet hvis den finnes.

Og selv om jeg aldri ble byråkrat, fantes friheten densom regel der jeg var, for jeg ville ikke ta meg jobb et sted hvor jeg ikke stort sett kunne slutte meg til formålet med jobben eller arbeidsstedet.

Og så kunne jeg gjøre en fornuftig jobb, når jeg skjønte hvordan ting fungerte. Det er egentlig normalt i min verden.

Men noen passer kanskje ikke inn i det hele tatt, og skjønner kanskje ikke administrative systemer, og reagerer som…man kunne kalle det privatpersoner, for det handler litt om at man ikke skjønner at man spiller en rolle i systemet.

Også, må jeg legge til, for man kan gå ut og inn av den rollen, og bruke den på forskjellige måter, helst sånn at det synes hva man gjør.

For meg som pasient var det mye som var til min egen fordel, og ting skjedde på et språk jeg forsto.

For noen stemmer kanskje ingen av delene, man skjønner ikke språket og ikke tenkemåten. Eller man kommer skeivt ut fra starten på en eller annen måte. Som sagt, noen er født inn i misfornøydhet med visse ting, ikke minst ting som har med storsamfunnet å gjøre. Mange har også helt reelle problemer med å kommunisere med folk høyere opp eller med mere utdanning enn dem selv. Og motsatt – noen med mer formell status oppfører seg overlegent, og noen med mer utdanning forstår ikke hva som er problemet lenger ned.

Systemet har jo sine grenser, og akkurat disse har ikke jeg problemer med. Du skjeller ikke ut en behandler eller saksbehandler uten at vedkommende reagerer. Det var heller ikke vanlig i den verden jeg vokste opp, å skjelle hverandre ut.

Men det krever en profesjonell distanse å deale med et system, noen vil kanskje kalle det en form for skuespill. Det er det vel på sett og vis, jeg aksepterer det til en viss grad, fordi, som sagt, et system er upersonlig til en viss grad, det skal i prinsippet være for alle og må derfor ha en stor grad av saklighet i seg.

Men som sagt, det finnes også et formål, for eksempel undervisning, som bør kunne skape positivt engasjement og frihet til å gjøre det som egentlig er saken. Reglene er mest der for at ting ikke skal kræsje på en eller annen måte.

Formell status i et system er da en offisiell posisjon, en definert bit av ansvaret, mens uformell status er evnen til å utnytte en formell posisjon, man får håpe til noe positivt. Som sagt, jeg tror ikke vi er mere menneskelige enn at man må ha litt nebb og litt klør til å forsvare seg, men idealet for meg er minst mulig, at man bringer minst mulig av sine personlige hangups med seg på jobb, eventuelt at man har humor og selvinnsikt nok til at andre kan leve med ens særheter.

I uheldige tilfeller kan manipulasjon være et annet uttrykk for svakhet. Man går bakveier fordi man opplever at de “vanlige” måtene å kommunisere på ikke fører frem. Hva man egentlig vil kan jo være så forskjellig,

===

Nok prat om idealer, kanskje. Dette er vel ikke akkurat virkeligheten, det kan bare være greit av og til å si noe om hvordan ting burde være. I politikken er det kommet inn helt nye grupper som jeg synes ofte misforstår mange ting, som for eksempel ser på offisiell status som en viktig ting, som noe å se opp til.

Jeg kan også bli mo i knærne av enkelte posisjoner eller titler, men jeg ser ikke på det som særlig konstruktivt eller fornuftig, og prøver så fort jeg kan, hvis jeg skal ha med vedkommende å gjøre profesjonelt, å sette til side min overdrevne respekt for ham eller henne og erstatte det med den respekt jeg på en god dag føler for alle.

Derfra kan man snakke sak, så langt man klarer.

Redigert…