Kikerter, kik-erter, har ikke noe med kikhoste å gjøre. Å kike betyr å hive etter pusten, et lydord, mens cicer på latin og céce på italiensk rett og slett betyr kikert eller enkelt og greit gul ert.

En typisk liten språklig misforståelse, da, egentlig, og jeg forter meg med å trøste andre med dårlig akademisk selvtillit ved å si at det jo heter praktisk talt det samme på engelsk, chickpea. Det er ikke bare i Norge det finnes litt sånn dumme misforståelser når ordene krysser en grense eller tre.

I avdelingen for morsomme anekdoter blir det i Oxford Companion to Food nevnt om Cicero, den romerske politiker, at han muligens hadde en forfar med en vorte i ansiktet, som må ha vært stor nok til å skape familienavnet…

Enda en morsom ting er at cecina og cecino er koseord for søte barn, og dessuten kan bety dukke, ifølge min italiensk-norsk.

Pietro Andrea Mattioli, italiensk 1500-talls-lege og naturviter, kan man vel si, snakker om dens evne til å øke den seksuelle lysten.

Hm…

Bukkert er det botaniske navnet, på latin cicer arietinum, det siste ordet fra aries, som betyr bukk, fordi selve erten, frøet, ligner på et bukkehode eller -skalle.

Ifølge Oxford Companion to Food ble kikerter først dyrket i det gamle Egypt og i det som en gang het Levanten, altså det østlige Middelhav, men er nå viktig mat i en lang stripe fra India til Nord-Afrika, og andre steder.

Romerne brukte den, og nok en gang ifølge Oxford…ble det sett på som mat for enkle bønder og fattige. Snakk om klassesamfunn. Hva spiste slavene deres, da? Og hvor enkle var egentlig bøndene? Det lille jeg har lest av romerske tekster har vært underholdende eller interessant, men enhver kultur har jo en bakside. Eller to.

Hummus er jo etterhvert ganske godt kjent her hvor jeg bor, det arabiske ordet for kikert og navnet på den røra eller hva man skal si, som jeg gjerne spiser, jeg kan kjøpe det på grønnsaksbutikken rundt hjørnet eller få det servert på en eller annen kafé/restaurant med litt middelhavspreg av den rette typen. Sesammasse, såkalt tahini, av sesamfrø, altså, kikerter, hvitløk, olje, sitron. Sikkert andre ting, krydder, salt. Jeg har aldri laget det, bare spist det.

Kikerter er ganske tett mat, hvis man kan si det sånn. Ulempen ved å frakte ting langt er noen ganger at råvaren mister noe friskhet, og disse ertene kan visst brukes både ferske og tørket. Man vet dessuten noen ganger ikke helt hva ting er når de kommer så langt som til bordet her.

Men fordelen med å få nye ingredienser hit er selvsagt at vi kan ta dem opp i vårt eget kjøkken og gjøre nye ting med dem også. Eller prøve å lage matretter fra de andre stedene.

Eller, som sagt, vi kan gå til de kafeene som lager mat fra de forskjelligste land, i nabolaget mitt, for eksempel, og håpe at de gjør det så bra som det går og kanskje så likt som det blir, likt det som finnes av mat der vekstene dyrkes.

Det hender jeg får tips om steder i byen å spise…liksom virkelig autentisk mat. Det var en tyrkisk matfestival nylig, for eksempel, som jeg dessverre gikk glipp av, og med tipset om den fulgte anbefalingen at dette var mat laget av tyrkiske husmødre, så ikke noe tull der, liksom.

Kikerter selges visst vanligvis tørket, det er jo liksom gule erter, (jeg burde gått på ekspedisjoner i grønnsaksbutikkene rundt her) – og må vel da behandles som våre gule erter, regner jeg med, som man må legge i vann og dessuten koke ganske lenge.

Men til hverdags, da…de pakkene fungerer som en introduksjon, i hvert fall.