En av FrPs grunnforutsetninger i økonomien holder ikke for meg og for mange – at drivkraften for alle alltid er penger.

I den grad det er sånn vil ofte heller ingen ha det sånn – svært mange med rutinejobber ønsker å kunne jobbe med et engasjement, enten i de jobbene de allerede har, eller i andre. Så hvorfor legge skulderen til for å få en utvikling i motsatt retning?

Når det gjelder engasjement: Jeg har møtt uføretrygdede som bidrar til samfunnet på sin måte, om det så bare er å plukke søppel på veien, via frivillig arbeid, til å starte et sted hvor man lager gratis mat til andre fattige.

FrP har en påfallende aggressiv holdning til uføretrygdede, kanskje fordi deres ledelse, eller Carl I. Hagen, rett og slett, ikke forstår psykiske problemer, de vet ikke hva det vil si at livet stopper opp og man ikke får det i gang igjen. De kaller det latskap.

Dette deler de forsåvidt med mange utenfor sitt eget parti.

Sånne holdninger er utidsmessige og uakseptable, og er uttrykk for et urealistisk verdensbilde.

Det som dypest sett og historisk ligger under Høyres økonomiske argumentasjon, er at man når man eier en bedrift også har ansvaret, både for arbeidsplasser og for at hele bedriften består. Det perspektivet er til en viss grad gyldig for et land, men ikke direkte overførbart. En stor forskjell er at et land har en utstrakt arbeidsdeling, hvor enkelte sektorer ikke trenger å være orientert mot et marked, mens andre naturlig er det. Å skape kunstige markeder, som man for eksempel har gjort i helsevesenet, virker på meg som ett av flere forsøk på å herje med noe man ikke forstår. Kostnadskontroll kan foregå på andre måter, og årsakene til virkelig store kostnader i et helt felt må skyldes andre ting enn for eksempel at en sykepleier ikke tenker som en økonom.

Venstresiden blir ofte sett på som uansvarlige hvis de krever høyere lønn og mere offentlige tjenester. Klisjeen: Man kan ikke bruke mer enn man har. Så hvor mye har vi?

Et annet spørsmål er også hvor mye populistene selv bruker av offentlige midler og hvordan de begrunner dette. De bruker ofte tilsynelatende saklige argumenter, mens de i virkeligheten ofte skaper en politikk ut fra hva de selv liker.

Historisk sett er det etter min mening naturlig at psykiske problemer utgjør en større del av dagens helseproblemer, både fordi mange jobber som var fysiske er blitt mindre fysiske og ikke så harde, og fordi presset på økonomien egentlig er mindre enn før. Kort fortalt er det lettet en god del på lokket, reelt sett.

Denne bevegelsen fortsetter. Det er ingen grunn til å la forrige generasjon bestemme diskursen i helsefeltet med sin “ta seg sammen”-filosofi. Ja, det finnes også på et tidspunkt i et langt sykdomsforløp, men populistene er ikke de rette til å hverken å vurdere eller definere de tingene, de lever i stor grad på “gamlemåten”. Deres mentale ståsted er, som jeg også har sagt før, ofte pre-1970, og deres forslag passer ofte inn i livet og mentaliteten til et sjikt av dagens alderspensjonister.

Å løse våre psykiske problemer med hjelpeapparatet og andre midler er en naturlig del av samfunnsutviklingen. For dem som er opptatt av produktivitet vil det helt opplagt kunne gi utslag på den, på sikt, og noenlunde fornøyde borgere er mindre syke enn dypt misfornøyde mennesker som er gått tørre og egentlig ikke vil gjøre det de gjør. Virkelig entusiasme er en viktig drivkraft allerede i dag for mange, og vil kunne være det enda mer fremover, hvis man planlegger for det.

Kunst i alle fasonger har også terapeutisk effekt, i tillegg til opplevelsen, hvis den treffer og hvis man vet hvordan man bruker den. Kulturpenger gir sånne effekter både for publikum og amatørutøvere.

Kulturskolenes repertoar dekker allerede det meste av de genrer vi liker å høre på, så det er bare å bygge videre, med tildels de samme problemstillingene som i masseidretten. Populistenes mugne motvilje mot det de kaller finkultur, som i virkeligheten bare er én del av kunsten, men en viktig del, er bare deres egne personlige preferanser. Deres mangel på engasjement for kunst burde ikke være retningsgivende for kulturpolitikken.

De profesjonelle utøverne av kunst har sitt eget arbeidsliv med sin egen dynamikk, som populistiske politikere stort sett heller ikke skjønner noe av. Man kan ikke helt bruke kalkulator på oss, allikevel forholder vi oss til deadlines på en måte som jeg mener næringslivet allerede har studert, uten at jeg vet resultatet. Showtime er showtime. Å avlyse en forestilling på et teater eller en konsertscene gjør man stort sett ikke, jeg tror ikke jeg trenger å forklare hvorfor. Vi har som regel evnen til å få ting levert til den tiden som er annonsert. At det bare såvidt går noen ganger, vet alle som driver med sånt, men altså, det går, stort sett. Å avlyse er ikke noe man gjør, som sagt, med mindre man virkelig må.

Allikevel bruker man kalkulatoren, og det går til tider ut over helsa til de som jobber med musikk, for eksempel, fordi deres timing og deres måte å arbeide på ikke inngår i økonomenes pensum.

Har en økonom den samme arbeidsmåte, det samme tempo og den samme rytme som en bussjåfør, og gir eventuelle forskjeller seg utslag noe sted, i form av et tall? Jeg vil tro det.

# # # #

Er samfunnet, landet, i ferd med å komme over en kneik?

Vi er i ferd med å fylle magene – historisk sett – og mange er i gang med å løse sine mentale problemer av forskjellig slag, som naturlig nok dukker opp, i en situasjon med velstand for landet, historisk sett.

Vi har også økonomisk muligheten til å fortsette denne utviklingen. Etter hvert som folk blir hjulpet, vil flere ha et bedre utgangspunkt for sitt eget liv, og et bedre utgangspunkt for å yte, på en måte som – som sagt – både er produktiv og bra for dem selv.

Det burde gi seg utslag på noen statistikker på et eller annet tidspunkt.

At kulturlivet kanskje også vrir seg over mot næring, er vel ofte ren overlevelsesstrategi fordi vi har en dominerende politikk som forlanger det av nær sagt alle – det er vel ikke spesielt nødvendig for kunsten, den jobber uansett det den kan.

Som jeg har sagt før hadde vi for eksempel hatt mindre turisme enn vi nå har, uten kulturlivet. Naturen er én ting som drar, kulturen en annen. Byer med bare sementblokker og uten teater og musikk og god mat er mindre attraktive for turister, og å kutte i kulturlivet vil kunne gå ut over vår økonomi på dette området.

Investeringene gjøres på ett felt, mens avkastningen kommer på et annet.

Angsten for økonomien sitter i populistenes private hoder fra gammelt av, den er ikke begrunnet i dagens samfunn eller dagens økonomiske situasjon.

De økonomiske kriser varer for tiden i et år eller to eller kanskje tre, de kan virkelig ikke sammenlignes med det som skjedde på 30-tallet.

Og som sagt, hvis du har dem, please, legg vekk anti-utdanningsholdningene dine. Jeg mener at i Norge blir faktisk alle hørt for tiden, og alle må også finne seg i at meningene deres blir silt i offentligheten. Det er helt ypperlig at de med masse teoretisk utdanning snakker med de som ikke har det, eller omvendt, og at alles rettigheter blir akseptert, men da må man også ha aksept begge veier. Det blir som ansvarsperspektivet til Høyre, som ikke er irrelevant, men som også må måles mot den situasjonen samfunnet til enhver tid er i, og hvilke muligheter vi har – nå, ikke for to eller tre generasjoner siden.

Samfunnet består heller ikke bare av bedrifter, og de er heller ikke de eneste som driver motoren eller hva man sier.

Og hvorfor skal de uutdannede ha størst rettigheter i offentligheten? Deres synspunkter må høres, men ikke mer enn andres.