En enkel måte å definere mental sykdom på er at livet eller deler av det blir uhåndterlig på grunn av problemer. Ting stopper opp for en, eller blir for vanskelige å håndtere på andre måter. Hvis man ikke klarer å løse dem, kan noe ødelagt midlertidig spjelkes, kan man si, sånn som legene ofte gjør, de setter deg på en medisin som demper eller fjerner symptomer, noe som kan gjøre deg i stand til å leve et noenlunde fornuftig liv mens du prøver å gjøre noe med problemene. Men medisinene løser ofte ikke selve problemet, det må du ordne på andre måter.

Det er jo ellers stor forskjell i det psykiske funksjonsnivået hos forskjellige personer, avhengig av både personlighet og kultur. Og selvfølgelig situasjon.

Hva er forskjellen på det man kaller en virkelig autist og problematisk atferd hos såkalt normale? Man tenker seg i hvert fall som legmann eller -kvinne at autistens atferd og tenkemåte er irrasjonell og lite funksjonell. Men for oss andre gjelder det også noen ganger at det som er magi for en person er hverdagskunnskap for en annen, så det er ikke alltid helt lett å uttale seg om andres funksjonalitet. Snarere er problemet noen ganger at man mangler et mellomledd, altså et språk og en forståelse som man har felles med andre, som gjør at man kan kommunisere med dem uten å måtte avsløre sine irrasjonelle sider mer enn man selv trives med. Så mangt kan foregå i hodet, men hvis man får ting til å fungere godt i det man gjør eller sier, spiller det kanskje ikke så stor rolle om det finnes noe rare ting bak kulissene.

Så lenge man håndterer det selv.

Egentlig er jeg vant med å snakke om sånne ting også, men for noen er dette ikke en del av den offentlige verden, tror jeg.

Hvorfor en person blir definert som syk eller dysfunksjonell og en annen ikke vet jeg ikke nok til å si for mye om, jeg kan bare konstatere at sykdomslignende elementer kan finnes hos mange av oss. Tilgang til språket og makt over egne tanker er selvsagt fordeler uansett, fordi man både kan holde problemene fast med tankene mens man klarer å gjøre andre ting, og man finner løsninger med tankene, enten de består av større forståelse av seg selv eller ting man trenger å gjøre for å komme videre.

Områder hvor man mangler kunnskap kan være problemområder, kjærlighetslivet, for eksempel, som vel for alle er en av livets store utfordringer. Noen mangler kunnskap om relasjoner generelt, eller man ryker uten å vite det inn i konflikter på områder av eget liv hvor man ikke skjønner hva som skjer eller mangler kontroll. Alle vil kunne ha trøbbel på områder hvor det finnes gamle konflikter som ikke er løst. Resultatet kan være tvangsmessig og lite rasjonell adferd, i enhver forstand. Mangel på kommunikasjonsevne kompliserer tingene.

En viss avstand til seg selv kan være en fordel når man har problemer som må løses i forhold til andre, uansett hva det handler om – en viss evne til å se seg selv utenfra hjelper, uten at det nødvendigvis er nok til å unngå problemer…

“Normal” problematferd ligner selvsagt på andre ting enn autisme også.

Man kan vel si at en virkelig autist ofte er overforsiktig, og det finnes også atferd som er mentalt uforsiktig, man kunne på en måte si det motsatte av autistisk – som går snarveier der man burde gått krokveier, så å si. I privatlivet, i følelseslivet, når man er nær andre, kan det jo ofte lønne seg å være forsiktig og litt omstendelig, hvis man altså klarer det.

Å gå som katten rundt grøten kan selvsagt også være trøbbel, men det er en annen historie.

Hva man vet om muligheter innenfor en kultur varierer jo også, og det varierer vel også fra kultur til kultur. For meg var det interessant å se i notene til Debussy beskjeden eller bekrivelsen “mysterieux” – mysteriøst – på et sted i musikken hvor jeg syntes at den for en gangs skyld ikke var det, for meg, i hvert fall. Jeg begynte å lure på om tenkemåten min og hans var helt motsatt i en eller annen forstand.

For meg er impresjonismen veldig interessant også som naturbeskrivelse, noe helt annet enn Grieg, kan man i hvert fall overfladisk si. Selv om Grieg også har noen stykker som nærmer seg impresjonisme, er det stort sett noe annet han holder på med.

I hvert fall min generasjon og oppover føler jeg er en slags eksperter nettopp på naturmystikk. For meg føles i hvert fall norsk natur knapt mystisk, på en måte, i hvert fall velkjent, i hvert fall på den måten jeg var vant til å tenke på den og om den.

Det er mulig jeg tar feil akkurat når det gjelder Debussy i disse taktene i pianostykket Hager i regn. Man kan få inntrykk av at det man er ekspert på i én kultur er mindre kjent i en annen, men det er ikke så lett å si sånt generelt, plutselig gjør noen noe du ikke hadde tenkt de skulle, eller de skjønner ting du også trodde du hadde for deg selv…

Man kan vel si at menneskelige kulturer en gang har vært tilpasset forskjellige typer natur og forskjellige typer samfunn, vi har i alle land tildels forskjellig historie, men menneskers tenkemåte er jo også så fleksibel at hvis vi bare får ordentlig kunnskap om nye ting, vil vi kunne tilpasse oss og til og med løse problemer i en i utgangspunktet fremmed kultur.

Plutselig er den ikke helt fremmed lenger, og det er mulig å bli forstått selv om man kom fra et annet sted, fra en annen kultur og en annen virkelighet.