Jeg tror i grunnen alltid jeg har villet ha et vanlig liv, eller ha vanlige ting i livet.

Men hva betyr det?

Vanlige ting er for meg å gå og høre på orkestermusikk, å drikke espressokaffe når jeg har lyst, å dele en flaske vin eller tre med en venn, å gå til sengs med noen, å utforske min egen seksualitet, å lage masse god mat, å redde verden når det trengs. Å ta en øl for å slappe av. Å gå på jazzklubb. Å oppdage at rock er interessant. At naboen også er det, til tross for at hun driver med noe jeg ikke trodde jeg interesserte meg for.

Jeg ville ha barn.

Jeg har barn.

Jeg liker å gå i Vigelandsparken en sommerkveld.

Jeg pleide å trives på fjellet og i skogen.

Å reise hører med.

Å treffe nye mennesker.

Å bo…ikke for langt fra en by. Gjerne midt i.

Jeg var gift, det skar seg, vi ble skilt.

En vanlig ting, det siste, i hvert fall, det kan vi vel være enige om.

Dessverre, kan man jo si.

Frihet er litt av en ting og litt av et ord. Jeg har vel alltid slåss for frihet, jeg hater å bli lagt unødvendige begrensninger på. Jeg er ikke spesielt from, jeg liker ikke lydighet særlig godt. Jeg er trofast, men ikke lydig. Jeg foretrekker selvstendighet.

Av og til kan ikke jeg oppføre meg eller begrense meg,

Det er visst også vanlig.

Men heldigvis er det mye mer å si om dette enn disse nokså harde og enkle ordene.

Jeg ble jo født på 60-tallet, en trang tid på mange måter. Noen vil si harmonisk, jeg vil si streng, det var påtatt harmoni i mange sammenhenger, der jeg befant meg, i hvert fall.

Jeg var med på å bryte opp mange av de gamle mønstrene.

Mange idag vil ha oss tilbake til 60-tallet. 50-tallet.

40-….

Gud forby. Er det derfra all strengheten kommer fra, eller er det bare gamle dager som ikke vil slippe taket?

Du er en selvbedrager, og tilhører som sådan den forrige generasjon.

Ikke mine ord – Sigurd Hoel, Syndere i sommersol. En uskyldig hyttetur, tenkte jeg da jeg leste den, og skjønte ikke oppstusset rundt den da den kom.

Idag er vi kanskje – delvis – tilbake der?

De gamle dyder…eller var det problemer?

Moral burde ikke være et fengsel, men allikevel, noen ganger må man la være å gjøre ting.

Og noen ganger må man derimot gjøre ting. Bryte regler.

Det er faktisk ikke alltid helt lett å si når det ene er riktig og når det andre er det.

Det finnes i musikken noe som heter gjennomføringsdel. I en bestemt del av musikkhistorien.

Man har et problem, kanskje representert ved to temaer, to melodisnutter, som er ment å være motstridende. En måte å fremstille et problem med to sider, kan man vel si.

I gjennomføringsdelen løses problemet.

Så kommer det første temaet en gang til, gjerne på en ny måte, kanskje i en ny toneart, for å si det samme man sa først, men på en annen måte.

Altså en ny ting, egentlig.

Prinsippet finnes vel i all musikk, på forskjellige måter. Sanger og stykker kommer ikke tilfeldig til, de skyldes et eller annet, enten man akkurat har løst et problem eller står midt oppi et.

Man kan forandre seg ved å lytte. Man løser problemer man ikke trodde lot seg løse.

Jeg har sagt alt dette før.

Poenget er at det menneskelige er foranderlig, og samtidig…stabilt, på en måte.

Hvordan vet man ofte ikke på forhånd.

Noen snakker om konsekvens i barneoppdragelsen. Det betyr vel at man ikke skal gi seg.

Jeg er enig i at det finnes ting man ikke skal gi seg på, men jeg er ikke så sikker på hvordan listen over de tingene ser ut.

Jeg tror kanskje ikke den finnes, ikke som en liste over konkrete ting. Kanskje bare…at det hender man må si bø. Det der går ikke. Du behandler ikke søsteren din bra. Broren din.

I hvert fall er det mange ting jeg er nødt til å ta stilling til når de dukker opp, uten at resultatet er gitt på forhånd.

Dessuten er det alt for lett å være hard når man skal si nei. Man risikerer, ikke så sjelden, å ødelegge for barna sine, å tråkke oppi ting som andre har tråkket på allerede, eller som de er født inn i. Sår, noen ganger, eller skjevheter, som andre har laget i dem. Spor etter…vold, kan man si.

Det må ende i en diskusjon om hva saken handler om. Man bør, ideelt sett, bli enig. Men jeg mener noen ganger jeg ser ting fordi jeg er voksen.

Noen ganger ikke.

Jeg synes ikke det er lett eller innlysende hva jeg skal gjøre overfor barna bestandig. Jeg ber ofte om unnskyldning for ting.

Poenget er, som jeg også har sagt før, ikke alle mulige regler. Poenget er å leve, og så må man kanskje ha beskjed noen ganger, om at man er på vei…utfor veien.

Men et liv er jo ikke en vei med asfalt, så det er ikke alltid man er enige i utgangspunktet om hvordan ting er.

De samme stemmene som snakker om konsekvent barneoppdragelse snakker ofte om mer politi. Her hvor jeg bor har vi fått mer politi. Jeg er usikker på hva de gjør, men når jeg tenker på hvordan de snakker, de som sitter på toppen for tiden, føler ikke jeg meg trygg.

Noen ser på det som en plikt å gå til krig.

Ette min mening er det en plikt å prøve å skape fred.

Å unngå krigen ved å forberede seg på fred er et mye høyere gode enn å forberede en krig.

Hvis du ikke vet hvordan det gjøres kan du jo se om du kan finne det ut.

Bli litt venn med naboen, og se hva som så skjer.

Snakk med henne.

Hvis du er nysgjerrig. Interessert.

I dag er verden så gjennomsiktig, og folk beveger seg så mye, at det der slaget av en sommerfuglvinge faktisk sprer seg temmelig kjapt til den andre siden av verden.

Hva du gjør, privat eller offentlig, betyr noe.

Så ikke tenk så mye på alt som ikke går.

Planlegg freden, der hvor det går.