Så hvor mye kræsjer vi barnas oppvekst og utvikling ved å la dem sitte ved en skjerm hele dagen?

Med alle forbehold om forskjellig kultur, personlighet og miljø vil jeg si at man risikerer en del.

Jeg synes det er vanskelig å nekte barna å gjøre noe siden jeg selv, så vidt jeg kan skjønne min egen oppvekst, ble gitt nokså mye frihet, til nettopp å gjøre hva jeg ville. Jeg bodde i bøker mesteparten av både barndom og ungdom, var ute og løp i skogen frem til puberteten. Fra da av dabbet friluftslivet en god del av, men jeg fortsatte å ha ferier på fjellet og var normalt velutstyrt med ski, telt og ryggsekk. Jeg spilte piano, en god del på grunn av mors ambisjoner, men musikken var min. Jeg tegnet en god del, leste som sagt mye. Etterhvert aktiviserte jeg meg politisk, heldigvis ikke i noe parti, vil jeg si, men i Natur og Ungdom.

Jeg synes jeg var ganske konstruktiv på mange måter, men forsømte vel kanskje meg selv en del.

Man kan for eksempel innvende at jeg var mer og mer inne istedenfor ute i naturen, og det er klart, på ett plan kan man sammenligne det å sitte med nesa i en bok med å sitte med nesa i en skjerm. Jeg var en smule nerd. Jeg synes selvsagt ikke kunnskap eller kunst er negativt, heller ikke når man har det som mani, det er sånn det ofte fungerer. Men det hører vel ideelt sett med en balanse mot fysisk og praktisk utvikling i en oppvekst eller en utdanning.

I hvert fall mener jeg at kan jeg se at kroppen lider under skjermveldet barna tildels lever under, den blir kort og godt ikke så mye brukt.

Man kan bidra til utviklingen av et barn uten at man klarer alt på et felt. Dette er en selvfølgelighet, men for eksempel på områder man selv er svak og har vanskeligheter med å gi barna noe, kan man ved å ikke svikte i avgjørende øyeblikk – klare å gi i hvert fall et minimum, sånn at for eksempel den fysiske utviklingen ikke hindres eller stopper opp. Å bruke kroppen mye er selvsagt en fordel, men man kan fylle rollen som nøkkelperson – det er man jo i sine barns liv – hvis man bare er der i det minste i de øyeblikkene, hvis man ikke klarer annet, hvis man ikke klarer en kontinuerlig oppfølging.

Det jeg føler stemmer, er at det kan bygge seg opp til en kneik for dem, det finnes plutselig en ting man som mamma eller pappa ikke kan la være å gjøre, og da gjelder det å være der, i hvert fall da.

Jeg vil tro dette stemmer på andre felt enn fysisk utvikling også, og så får man fylle på med de tingene man virkelig er god til, og huske på at både ens partner og andre personer i barnas liv også bidrar, og ikke så sjelden med det man selv ikke klarer. Det har vært folk i mitt liv som har hatt evnen til å kompensere mangler i mitt eget liv, og jeg har funnet dem, bevisst eller ubevisst. Ofte det siste.

Jeg kan i hvert fall si at sånt hjelper.

Jeg skal ikke akkurat anbefale å være slapp, men det skjer jo at man er det. Dette er nødløsninger, kan man kanskje si.

Det er selvsagt alltid mye lettere å gi videre til ungene aktiviteter man selv liker, virkelige interesser, det er i hvert fall ikke så lett å få dem til å like noe fordi man selv er prinsipielt overbevist om at det er bra å gjøre det.

Det er ikke nødvendigvis sånn at barna kommer til å elske de samme tingene som foreldrene, selv om det også kan skje, men å få dem til å respektere det man gjør, er lettere hvis man selv liker det, har et personlig forhold til aktiviteten eller feltet.

Overtar de en interesse må det vel nesten alltid få et nytt innhold eller en ny form, slik at musikkinteressen finner et annet instrument eller en annen genre enn foreldrenes, sportsinteressen sikkert ditto, kunstinteressen kan lede inn i kunsthistorie eller for den saks skyld utdanning som kunstpedagog osv. hvis foreldrene er kunstnere eller kunstinteresserte osv.

Det ligner, men finner en annen retning. Det virker også logisk.

Jeg synes jeg har kunnet observere at det prosjektet man eventuelt skal kunne interessere seg for må være “ledig” i familien. Det føles gjerne unødvendig å gå inn i ting som foreldrene eller andre i familien allerede har gjort en masse av eller hvor aktuelle problemer er mer eller mindre løst. Bedre å bryte nytt land hvis man trengeer et kreativt livsprosjekt. Valgene kan være ubevisste i denne henseende, men det er en dynamikk jeg synes jeg har lagt merke til.

Hobbyer finners jo også i et liv, forresten, eller sideinteresser, så det er jo ikke alltid nødvendig å følge helt i noen fotspor, selv om man kan bli “tatt” av noe av det.

Man kan tenke at min generasjon maser litt mye om at alt skal være lystbetont, gøy, siden jeg, i hvert fall på mange måter vokste opp i et pliktregime.

Man skal kanskje nok en gang passe seg for å dytte på barna løsningen på sine egne problemer eller overbetone sine egne vinkler på ting. Jeg ble selv utsatt for et mas rundt talent, som fortsatt får folk jeg treffer til å måpe noen ganger, for jeg gir blaffen. Interesse er mitt ideal som begrunnelse for en aktivitet, selv om jeg langt fra alltid klarer å følge det selv. Talent som begrunnelse…jeg vet ikke om det holder for noen, en eller annen form for nysgjerrighet virker mer naturlig, eller kanskje et ønske om å lage noe innenfor et bestemt tema, jeg vet ikke helt.

Det er kanskje ikke lett å si noe generelt om dette, men George Orwell har et sted en interessant kommentar om generasjonsskifte i kunstnerverdenen som går ut på noe i retning av “bestemor, man lager ikke kunst om noe, man bare lager den.” Hvilken del av skapelsesprosessen man er interessert i og hvilken vinkel man velger på kreative prosjekter kan nok variere både fra person til person og fra generasjon til generasjon.

Tilbake til iPaden.

Familielivet lider lett under padregimet, for eksempel fordi det er en lettvinn barnevakt når latskapen melder seg i et foreldrehode. Man mister sosial tid, og man mister en hvilken som helst annen aktivitet som man ellers ville gjort.

I den grad skjermbruk er selvstimulering i motsetning til reelt “arbeid”, får man innarbeidet en dårlig vane på dette punktet. Jeg har ikke hengt med på utviklingen av dataspill, men de jeg hang fast i da jeg var 20 var overfladisk moro og ga ikke meg noe i lengden.

Jeg mener forsåvidt ikke at livet bare skal bestå av verdifulle ting, men det burde vel ideelt sett være den viktigste ingrediensen, i hvert fall som ideal – ikke motsatt. Hva som er verdifullt finnes det selvfølgelig mange svar på, og hva man faktisk får til er en helt annen sak…

I den grad man gjør noe fornuftig der man sitter foran skjermen, skriver, tegner, skaper noe, ser noe spennende eller leser noe morsomt, er jo det fint, men jeg regner med at de fleste vil være enig i at man innenfor de feltene man holder på også trenger kontakt med den fysiske virkelighet, noen ganger i form av virkelige pensler, blyanter osv., kunst på veggen i et museum, virkelige biler hvis det er en interesse, osv.

Mennesker.

Fjernhet
forekommer meg å være et hovedproblem ved en gjennomdigitalisering av samfunnet, og jeg møter av og til typer som jeg både som lærer og arbeidsgiver ville forsøkt å lande litt. Visse typer nervøst stress er kanskje gjenkjennelig.

Mange pedagoger er opptatt av sammenhenger mellom fysisk og intellektuell utvikling hos barn. Man forstår ting med kroppen til å begynne med, noe som sikkert aldri tar helt slutt i et liv, men som kommer ut på varierende måter avhengig av familiekultur, annen kultur og egen personlighet.

###

Fysisk utvikling hos barna kan oppnås på mange måter, vil jeg tro. Selvsagt er vanlige sportslige aktiviteter en mulig del av repertoaret. I tillegg vil jeg tro at god gammeldags kos betyr mye. Bare å sitte sammen på sofaen en halvtime føles fornuftig også kroppslig, også som et bidrag til både følelsesmessig og fysisk nærhet.

At man utvikler et forhold til sex også gjennom normalt samvær med sin familie og sine venner i oppveksten, er selvsagt også tilfelle. Fysisk kos er for meg, som voksen, fortsatt en viktig måte å dekke mange behov. Så lenge man respekterer barnas vanlige grenser er kos en måte å gi kjærlighet og alle mulige andre ting. Bekreftelse av egen verdi, en følelse av trygghet.

En bevegelse, et kjærtegn, kan sikkert inneholde like mye betydning som et ord, eller mere.

Familiekonflikter kan tilsynelatende forsvinne under ipadens belysning, for så å dukke opp igjen når maskinene skrus av.

Hva er inni stillheten, når ungene sitter der?