Det kan være grunn til å være litt forsiktig med seg selv når man går inn i terapi. Jeg vet ikke om jeg egentlig liker å gi fra meg for mye kunnskap om det på nettet, å spre det til alle, fordi det tross alt er mulig å kræsje for mye av seg selv. Det spørs kanskje hva man bærer på.

Jeg kjenner folk som sier de heller ville vært døde, hvis de virkelig kjenner etter føler de seg sånn. Det er jo en drøy ting å si og tenke, men de jeg har møtt som har hatt det sånn, er nokså eksplosive talenter innen forskjellige felt, som nok føler de ikke får brukt seg selv nok.

Det er ikke vanskelig å forstå en sånn reaksjon. Hvis du har mye å si, mye å komme med, så blir smerten ved ikke å si det til slutt uutholdelig. Jeg tror gjerne du kan bli både gal og syk av sånt.

Så det gjelder å passe litt på, ikke gå løs på ting som virker for store, uten å tenke seg om, lese nok så man vet hva man gjør, snakke med profesjonelle terapeuter eller på en eller annen måte sikre seg litt. Man kan sitte på en bombe uten å vite det.

Grunnen til at jeg snakker så mye om dette er at jeg selv gikk helt ned på grunn av en slags terapi, hypnoseterapi utført av en lege på fritiden. Man kan godt si at jeg var en spesiell type, jeg har fått den kommentaren, men hvis en sånn fyr eller en sånn dame er i stand til å finne ditt aller mest kilne punkt, uansett hvem du er, og sette i gang en selvgående prosess for å løse dette problemet, selvgående i ditt eget system, hode, sjel, kall det hva du vil…

Det skjedde meg. Hele greia tok en time, omtrent. Da jeg kom hjem begynte kaoset, og man kan vel nærmest si at personligheten gikk i oppløsning i nokså stor grad.

Krisen ble godt hjulpet på vei, altså gjort verre, av at jeg hadde alt for mye å gjøre, to nye jobber som nyutdannet musiker til å begynne med, og enhver i en sånnsituasjon vet at man er nokså høyspent inntil man fikser det man har tatt fatt på. Jeg sa opp den ene jobben, men den andre var allikevel temmelig krevende. Det gjør vel at når noen går løs på deg med en plog, så går ødeleggelsene raskere for seg enn om du i utgangspunktet hadde vært i en avslappet modus.

Da jeg skrev til legen seinere og klagde min nød svarte han at det jeg hadde opplevd kunne sammenlignes med å bøye seg for å knytte skolissene, og så få kink i ryggen. Han hadde så vidt jeg husker også sagt at den typen ferdigheter burde læres bort til i prinsippet alle, på helgekurs eller noe tilsvarende. Jeg husker ikke helt hva jeg skrev til ham, det kan godt være jeg var alt for høflig.

Kaoset startet samme kveld, da jeg kom tilbake fra den lille kjøreturen fra “terapeuten”, altså legen.

Jeg har tidligere beskrevet en del av historien etter det, men kan jo legge til at når jeg ser tilbake, så kan det kanskje hende at det hele hadde stoppet på et nokså tidlig tidspunkt og blitt arkivert som en “reaktiv psykose”, altså en psykose eller lignende tilstand som er utløst av en eller annen dramatisk hendelse, og som normalt gir seg, en viss tid etter at dramatikken er over. Dessverre stolte jeg vel litt for mye på systemet, og dumpet borti en annen behandler, en psykiater, som nok heller ikke var helt på plass, for hun skulle ha meg til å innrømme, fra min posisjon på sofaen, at jeg var interessert i henne, ikke fordi hun ville sjekke meg opp, men antagelig fordi hun mente jeg hadde et problem der som jeg ikke så selv.

Den historien endte i en ny krise, hun innså at hun hadde gjort noe lite lurt og fulgte meg rett opp på avdelingen, til innleggelse. Etter det var ting ustabile lenge, jeg gikk i hvert fall en periode ut og inn av sykehuset, men klarte etterhvert å karre meg til jobb i perioder.

Vel. Det var nokså krasse advarsler til noe som ikke trenger å være veldig farlig. Men allikevel, ting kan skje, eller selvfølgeiig, ting skal skje, som et resultat av terapi, men det spørs hvor mye og hvor raskt. Man skal ha tid og kapasitet til å ta seg av det som skjer.