Når jeg skriver at det er noe i at man ikke kan bruke mer enn man har, også for et land, så er det selvfølgelig utrolig mye mer å si om det. Jeg håper de av mine venner som er sosialøkonomer, nei unnskyld, samfunnsøkonomer, styrter til og sier noe.

Poenget med å la det stå sånn en stund, så enkelt, var å vise hva slags ting populistene har rett i, og hvor lite mer de vanligvis vet om den saken. En sånn setning, formulert litt mer dekkende, kunne kanskje stått i en innledning til et kapittel i en lærebok.

Resten av kapittelet ville vært brukt til å si i hvilken grad dette er sant, at en stat (og for den saks skyld andre) kan ta opp lån, at utgifter kan flyttes mellom budsjetter til en viss grad, at det er mulige og sikkert umulige ting i et samfunn når det gjelder penger, at andre ting enn økonomi påvirker økonomien, vil jeg legge til, som vanlig, og en masse annet som jeg har glemt eller ikke vet.

Men de store ordene står jo forsåvidt til en viss grad: Det lønner seg å være litt forsiktig. Det kommer kanskje an på situasjonen, kan man begynne å si. Også litt forsiktig.

Kanskje jeg skal stoppe der, i denne omgang? Alle som har litt eller mye samfunnskunnskap ser poenget, tror jeg: De store ordene finnes, men for å lande dem i virkeligheten må man virkelig ta forbehold, og si en masse mer, de store sannhetene må justeres for å stemme med det som faktisk er tilfelle. I dagens debatt brukes de ofte – av populister – som om de skulle beskrive verden slik den er i alle detaljer. Det er som regel en grov overdrivelse.

Men det kan også noen ganger være grunn til å lytte mellom linjene, finne ut hva som ligger bak bastante ord eller rotete formuleringer, om det er reell angst eller overført, om det er et korn av sannhet i noe av det som sies, som man bør ta med seg, eller om det er misforståelser eller noe annet.

Det går vel kanskje så lenge man tar med seg kornet, ikke nødvendigvis hele pakka av det som ropes ut, og fortsetter å diskutere og tenke som vanlig.