Jeg pleier som sagt ikke å ta vekk poster herfra, helst ikke.

Man kunne tenke at det er redeligere å la ting stå, så alle kan se hva man har sagt.

Men nettet er ikke helt det samme som en papiravis, ting spres på en helt annen måte.

Så jeg tok vekk det jeg hadde skrevet om Per Sandberg, for jeg synes han også har krav på et privatliv, tross alt.

Det betyr ikke at han ikke må ta ansvar for det han gjør, som minister.

Jeg synes seriøst det er vanskelig å forholde seg til Fremskrittspartiet. En ting er politiske uenigheter mellom den såkalte høyre- og venstresiden, der er jeg mange ganger usikker, i hvert fall på hovedretningen. En del diskusjoner foregår som om vi skulle befinne oss 20-30 år tilbake, eller enda lenger, for eksempel når det gjelder størrelsen og omfanget på byråkratiet. Når det finnes et direktoratsom skal ha som jobb å påvirke pengebruken i statsadministrasjonen i riktig retning…

Samtidig skjønner jeg ikke prinsipielt hvorfor et rikt samfunn skal ha større problemer med å dele på pengene enn et fattig. Så vidt jeg husker argumenterte Margaret Thatcher i sin tid med at folk jo allikevel hadde så mye mere penger, så de godt kunne betale mer av fellesgodene selv.

Det skjønner jeg ikke helt. Man kan like godt tenke motsatt.

Men ok, det spørs selvfølgelig hvor grensen skal gå, og man får kanskje ta diskusjonen i hvert enkelt tilfelle. Helsesektoren er svulmet voldsomt opp, det samme er NAV, men begge gjør sannsynligvis utrolig mye mer enn før.

Men generelt er FrP for meg et stort problem i offentligheten.

De har “spisser” som noen ganger oppfører seg som bøller i diskusjoner. I rekkene bakover finnes mange som deretter gjør vanlige ting, etter at frontfigurene har ryddet plass. Det er i hvert fall sånn det oppleves. Jeg vet ikke om vi har fått Carl I. Hagen sånn noenlunde ned på bakken, men han har i realiteten fungert nærmest som en diktator, etter min mening, fordi det i mange sammenhenger har vært omtrent umulig å målbinde ham, ikke fordi han nødvendigvis har hatt rett i alt han har sagt, men fordi han har brukt språket og sin personlighet på nokså ufine måter til å fremme sine egne standpunkter. Det kan godt hende han har hatt poenger, men han har gått mye lenger enn bare å fremme dem.

Forurettetheter en nasjonal spesialitet – “stakkars meg, jeg får mindre enn naboen, penger, plass, taletid…” – og det er en viktig grunn til at det har vært så vanskelig å snakke med FrP, for de, inkludert vår alles Carl, er de mest forurettede av alle oss nordmenn. De har inntatt en posisjon på bunnen, mens den samme Carl har jobbet seg opp mot toppen. De har vært nederst delvis fordi faktisk de har vært på bunnen, mentalt eller økonomisk eller på annen måte, eller familien deres har vært det, nå eller tidligere. Man tråkker ikke ustraffet på en som ligger nede i Norge – det er jo en av vårt samfunns virkelig gode egenskaper, men når folk som har ligget nede kommer seg opp, kan det være at de ikke opptrer så veldig sympatisk. Hvordan de er hjemme vet jeg ikke, det er heller ikke så interessant, men i offentligheten vil jeg si at FrP har bidratt med mye ekstra magesyre, og litt var det vel fra før av.

Når støvet en gang legger seg etter Carl I. Hagen står det igjen å skille skitt og kanel av det han har fått til og det han har sagt.

Visst er politikk til en viss grad slagsmål.

Men å gjøre det til hovedpoenget, og si at det er sånn det skal være?

Arbeiderpartiet kan forsåvidt ta litt rev i seilene når det gjelder akkurat det, de kan være temmelig overlegne, jeg kan på mange måter godt forstå irritasjonen mot dem. Jeg husker ting fra 70-80-tallets miljødebatt.

Men i mellomtiden har AP skiftet standpunkt i mange av miljøsakene, mens FrP nå snakker som AP og Høyre gjorde frem til kanskje Altasaken. Det virker ikke som om miljøspørsmål opptar dem. De tror at mere penger er den nødvendige overbygningen for politikken, deres bevissthet har ikke forlatt et samfunn fylt av fattigdom, til tross for… var det 5 eller 6 ganger statsbudsjettet plassert i oljefondet. Det er alt for lite til at vi kan leve som rentenister, som en jeg traff for noen år siden sa i en diskusjon vi hadde om dette.

Jeg synes det er like stor grunn til å motarbeide FrP i miljøsaker, eller prøve å snu dem, som det var å gjøre det samme med de den gang to største partiene.

Det er ofte vanskelig å forholde seg til det FrP sier høyt, fordi formen deres ofte nærmest er pubprat eller kaffesladder. Dermed skal man sile godt og lese nøye mellom linjene hvis man skal få noe ut av det de sier og finne det som måtte være av godepoenger. De dårlige er heller ikke alltid lette å se, fordi partiet ofte spiller rollen som dåren som ikke spør, men slår fast mer enn ti vise kan motsi.

Allikevel vil jeg si at det er litt slitsomt at altde sier blir sablet ned – for eksempel synes jeg at forslaget om å rive noen blokker i Groruddalen og bygge småhusbebyggelse isteden, ikke var så dumt tenkt.

Generelt kan man si at deres forslag eller kommentarer ofte ikke er gjennomførbare eller rimelige, men de kan allikevel inneholde et poeng. Men å omforme dem til et normalt samfunnsnivå klarer de ofte ikke selv.

Dette gjelder ikke minst velgerne deres, som har for vane å kaste ut påstander om mye som kommer i deres vei, mens de ikke bryr seg like mye om det som kommer i naboens vei, eller om å finne årsakene til det som måtte være problemet.

Å analysere konsekvensene av en gitt politikk er ikke nødvendigvis enkelt for noen, men det går faktisk an å si en del.

Ofte er deres eget partis politikk årsak til de problemene de protesterer mot lokalt, der de bor.

Amatørisme har vært vanlig i Norge, og det har fungert ganske bra, vel fordi de som har jobbet som amatører har hatt nok respekt for etablert kunnskap. Det er selvmotsigende at de største politiske amatørene sitter i en regjering som forlanger at alle skal ha papirer på det de gjør.

Manglende respekt for etablert kunnskap er et problem i populismen som bevegelse.

Det kan nok være det kommer brukbare forslag også, men det kommer også en masse rot og, vil jeg påstå, også ulovligheter. Jeg oppfordrer nok en gang folk med tid og kapasitet – det betyr vel først og fremst avisredaksjoner som har mulighet – til å gå etter i sømmene ting som skjer i byråkratiet.

Sylvi Listhaugs – eller kanskje Fremskrittspartiets eller de borgerliges – skrekknatt er sannsynligvis et brudd på politiloven, som sier at politiet skal bruke rimelige midler til å utføre arbeidet.

Den vil uansett få en lite ærefull plass i historien.

Forøvrig får man ta meg med en klype salt også, jeg legger også fra meg udokumenterte påstander. Men jeg tror også at jeg har rett i noe av det jeg sier. Nyhetsbildet har lenge vært nokså flimrende på grunn av nettet, og mangelen på oversikt er et problem for alle, egentlig. Heldigvis finnes det allikevel som vanlig kilder til kunnskap. Jeg vil oppfordre alle som leser dette til å vurdere det jeg sier, eventuelt ta det med seg ut i nyhetsstrømmen, og sjekke om noe av det er tydelig, på overflaten, eller sannsynlig, litt lenger ned i materien. Eller om det ikke stemmer.

Jeg synes fortsatt at FrP-politikere har krav på et privatliv, og jeg prøver å behandle dem med respekt for mennesket. Det må ikke føre til at de slipper unna med ting som må ryddes opp i, bare at man stopper når grensen nås. Hvor den går får man finne ut for hver gang, men den finnes, hver gang, vil jeg tro.

Jeg synes mange av dem har brutt en del grenser i årenes løp som ikke burde brytes, og det er ikke noen grunn til å la være å si det, når det er sånn.

Det er heller ingen grunn til å la dem slippe unna med lettvinte tanker eller handlinger, når det kommer på bordet.

Men jeg er helt for å diskutere sak med dem, så langt det går.