Det sies – fortsatt – at vi har verdens beste sosialsystem.

Jeg tror det kan være grunn til å gå etter i sømmene det populismen gjør og har gjort med systemet. Sjekk denne historien.

Jeg har en venn som av forskjellige grunner er blakk for tiden. Han er nyskilt. Frilanser, som betyr at inntektene kommer ujevnt. Å skille seg er, for de som ikke vet det…opprivende.

Han har funnet seg en leilighet nært hun som snart er eks-kona. Hun har beholdt den gamle leiligheten deres. Hans nye leilighet koster 12500 pr mnd, jeg tror en ganske vanlig pris i Oslo sentrum, dessverre. Jeg er ikke helt sikker på kvadratmeterantallet, men kanskje 50 eller 60.

Han har prøvd å få hjelp av systemet, men har gitt opp. Han får noen få tusen i overgangsstønad (penger som er ment for enslige foreldre som ikke klarer å jobbe, eller vel også studenter).

Jeg ringer et slags akutt-team som ligger under…sosialkontoret, jeg vet det ikke heter det lenger, men de gjør vel den samme jobben, mer eller mindre.

I det øyeblikket han havner på gaten, så er han “hjertelig velkommen” til å ta kontakt, etter at NAV-kontoret er stengt om dagen, vel å merke. Inntil da kan de ikke gjøre noe. Jeg forklarer saken, at husleien hans forfaller på mandag og at utleier ikke er spesielt “ettergivende” som man kan kalle det, en advokat med kone, men spørsmålet var ganske enkelt om han hadde et sted å sove i natt? Ja, beklager, da kan vi ikke gjøre noe.

Huseieren sier at mandag klokken 12, altså i morgen, må de ha leien for august og september, ellers må han ut.

Ringer man NAVs “vanlige” sosialavdeling, eller hvilket navn kontoret nå har blitt gitt, så får man nokså raskt beskjed om at 12500 pr mnd i leie er alt for høyt. Grensen er 8000. 8500 hvis strømmen er inkludert. Noen videre diskusjon virker ikke velkommen.

Vi snakker vel antagelig om det som tidligere het sosialkontoret. I Oslo vet jeg ikke hva man får tak i til 8000, kanskje en plass i et bofellesskap eller litt mer. Med tre barn…jeg vet ikke helt. Leiemarkedet er kjent som råttent, i den forstand at det er uregulert, med haier på markedet. Prisene regnes som høye. Tidligere fantes det regler for hvor mye du kunne ta, men ikke lenger.

Mange aktører på både leie- og salgsmarkedet presser ellers aktivt prisene så høyt de går, det gjelder både private, altså vanlige boligselgere, halvhaier og helhaier. Kommunen har for lenge siden også begynt på omtrent samme måte.

Med tre barn må man ha såpass som han har funnet seg, det er ikke ekstravagant. Damen på “sosialkontoret” snakker om at man kan flytte ut av byen. Hvorfor skal vi være nødt til det? Vi bor her, dette er hjemme.

Ungene bor rett rundt hjørnet, hos moren, og kommer på besøk når jeg går fra besøk hos ham. Det er et praktisk sted å bo når man er skilt, for barna også.

Systemet var ikke aktivt til hjelp da jeg ble syk for 27 år siden heller, det er forsåvidt ikke noe nytt. Man måtte finne veien i reglene selv, og jeg tok aldri sjansen på å overlate saken til saksbehandlerne uten at jeg visste hva jeg ville, jeg gjorde på en måte noe av jobben for dem, sånn føltes det i hvert fall. Man måtte purre litt også. Hvis man lot ting skli tok saken alt for lang tid, eller stoppet helt opp.

Men aktiv motvilje fantes ikke, såvidt jeg kan huske, det var bare litt mye å gjøre. “Å ja, det har jeg ikke rukket å se på.” Og hadde man krav på noe fikk man det, uten noen egentlige problemer. Men man gjorde rett i å finne ut ting selv på forhånd, og dytte litt forsiktig, ringe og mase litt, ikke alt for sjeldent, sånn at saken beveget seg. Det var det som den gang het trygdekontoret jeg hadde mest med å gjøre.

Idag risikerer man tydeligvis å møte en nokså kald skulder når man tar kontakt, og min gjetning er at hele systemet er “instruert”, som det heter, fra toppen, departementet, ministeren, om å spare penger.

Den gangen fantes det av og til skikkelig sympati fra saksbehandlerne, særlig hvis det var åpenbart at man virkelig hadde trøbbel.

Et eller annet sted står det at sosialkontoret (…) har rett og plikt til å bruke skjønn, og det henvises til §18 i lov om sosial omsorg. Akkurat det virker kanskje ikke helt…ok. En regel bør i hvert fall være så klar som mulig.

Her er paragraf 18:

§ 18.Stønad til livsopphold

De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad.

Stønaden bør ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen.

Ved vurdering av søknad om stønad til familier skal det ikke tas hensyn til barns inntekt av arbeid i fritid og skoleferier.

Departementet kan gi veiledende retningslinjer om stønadsnivået.

Den første setningen er jo det man tror skal stå der.

Nummer to…jeg skjønner kanskje ikke helt hvordan akkurat sosialhjelp skal kunne være noe spesielt virkemiddel til å få folk til å klare seg selv, det er jo en hjelp i en knipe, egentlig, i dette tilfellet, men de tenker kanskje på folk som går på det lenge, hvis det går an.

Uansett er vel dette i avdelingen akutthjelp, ikke langsiktig terapi, akkurat.

Barns inntekt…joda, det er jo hyggelig. En detaljbestemmelse, kan man på en måte si, som selvfølgelig er sympatisk. Man lurer på om det burde vært en lengre liste av ting på samme nivå i systemet, strukturen, det er litt rart med én sånn bestemmelse.

Den siste lukter det litt verre av i dag, “veiledende”…jeg vet ikke hva det betyr.

Men neste paragraf er jo interessant.

§ 19.Stønad i særlige tilfeller

Kommunen kan i særlige tilfeller, selv om vilkårene i § 18 ikke er tilstede, yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.

Kan man gjøre noe med denne i hånda? Den dekker vel hans situasjon akkurat nå, det er jo et akutt problem, og det burde ut fra denne være en åpning for en nødløsning uansett, som i de sakene som havner i avisa i andre sammenhenger, og som, når det ikke finnes en sånn bestemmelse, egentlig ikke er noen plass i systemet for.

Men det krever tid, kanskje mye tid, kanskje mindre, det kommer an på hvem som snakker for ham, og det kommer an på om systemet har innarbeidet en sånn mulighet eller glemt eller gitt blaffen i det, og det kommer an på hvem i systemet som protesterer på at man prøver å bruke en sånn bestemmelse.

Dessuten: Kommunen kan…jeg har ikke hatt tid til å finne ut om Oslo kommune har gjort noe med denne pargrafen.

Paragraf 21 også:

§ 21.Stønadsformer

Økonomisk stønad gis som bidrag, lån, garanti for lån, eller varer og tjenester.

Økonomisk stønad i form av lån bør vurderes i forhold til om stønadsmottakeren vil bli i stand til å tilbakebetale lånet.

Er stønaden gitt som lån eller garanti for lån, skal vedtaket inneholde bestemmelser om lånevilkårene.

(…)

Altså, man kan få et lån, også, fra…NAV, som formelt sees på som en del av sosialstønadsordningen. Men hva betyr at et lån bør vurderes etter om man kan betale tilbake? At en kommune står fritt til å velge et hvilket som helst annet kriterium som betingelse for å få det? Så åpne formuleringer hører etter min mening ikke hjemme i en lov.

Så hva gjør min venn? Må han innom Blåkors eller et annet sted før han får hjelp? Bo hos venner igjen? Han har jo ordnet seg på en nokså fornuftig måte, vil jeg si.

Redigert etter publisering.