Jeg liker vanligvis ikke å sitte og høre på marsjer.

Det er ikke dårlig å bli vekket av Kampen Janitsjar eller andre korps når de passerer i Søndre gate, og det er jo ikke alltid gammeldagse marsjer korpsene spiller. Jeg tror ikke jeg kjenner noen messingblåsere, i hvert fall, som ikke er temmelig fortrolige med og tildels virtuose i rytmiske genrer.

Men når det gjelder gammeldagse marsjer er Valdresmarsjenet unntak. Selv om denne versjonen med russisk band og dirigent kanskje er litt mer militær enn de tolkningene vi vi er vant til her hjemme for tiden, er det vanskelig ikke å få med seg skjønnheten og elegansen i Johannes Hansens måte å skrive på, her også.

Krig var kanskje noe annet, fortsatt, på Hanssens tid enn i dag. Hvis jeg kobler inn tankene får jeg alltid problemer med de marsj-aktige tingene som også finnes mange steder i den klassiske musikken, fordi de tross alt relaterer til krig, selv om de spilles på piano eller med orkester. I dronenes tidsalder kan man nesten ikke være annet enn ikkevoldsaktivist.

Man får gjøre akkurat det – koble inn tankene – før man gjør eller sier noe dumt som en slags oppfølger til sånn musikk. 17.mai-toget er vel fortsatt et fredelig samlingspunkt for oss – la det fortsette sånn.

Jeg vil ikke stå i givakt for flagget eller noe annet nasjonalt symbol, men foretrekker å beholde min dobbelhet når det gjelder nasjonalisme. Jeg har jobbet for landet mitt bestandig, sånn oppfatter jeg det, og for alle andre nasjonaliteter og kulturer som kommer på besøk eller for å bo her. For hvem som helst, i og for seg, som prøver å bidra.

https://www.youtube.com/attribution_link?a=0k37T8wfW6w&u=%2Fwatch%3Fv%3DCD742z1wozE%26feature%3Dshare