Jeg hadde egentlig tenkt å spise noe mat med poteter, og hadde kommet over noen skikkelig små, som så ganske gode ut. Men jeg ble usikker på om de var norske, jeg synes det er unødvendig å importere midt i sesongen eller egentlig i det hele tatt. Utpå våren kan man spise mandelpoteter, de holder seg vel nesten til nypotetene kommer, eller pasta. Papp fra Kypros skjønner jeg ikke vitsen med. Det smaker ikke mye.

Men jeg hadde altså latt dem ligge, de der små, så jeg måtte klare meg med det vanlige lageret av pasta i skapet. Ikke noe stort offer, forsåvidt, jeg elsker pasta nesten like høyt som ungene elsker pizza. Men det føles litt teit å ha et sånt innpakket kosthold midt på sommeren når det finnes gode grønnsaker overalt.

Men hovedpoengetvar løk, ikke nødvendigvis brunet, men den der søte løksmaken man får når man varmer den i smør. Urter glemte jeg idag, ellers er de alltid med, litt beregnet etter hva jeg tror kroppen trenger og selvfølgelig litt etter smak.

Så jeg skar løken tynt for å kunne kræsje den lett etterpå, varmet den i smøret 5-6-7 minutter, til den var myk nok til å knuses og blandes med smøret til en smørje, bokstavelig talt, antagelig.

Det gikk oppi spaghettien. Jeg smakte til med smør og salt. Første omgang var det for mye pasta og for lite løksmør, jeg måtte lage litt til. Da det var gjort fant jeg i hvert fall ut at det var en idé som fungerte.

Det smakte bra.

Jeg kunne ikke motstå fristelsen til å bygge litt videre, og helte i en liten skvett eau de vie, kanskje ikke det samme som det betød da jeg var liten, jeg husker ordet fra barndommen, dette er i hvert fall veldig godt fransk brennevin, brent på forskjellig frukt, sånne ting som jeg drikker i små glass i små slurker.

Jeg fikk endelig en flakse med hjem, etter noe turer hvor jeg hadde droppet å kjøpe med en flaske. Denne gangen kom den med hjem i bagen, etter flere gjenglemminger, i en drosje i London, blant annet, hvor sjåføren kom tilbake med bagen (mac’en var også der) – etter at jeg hadde satt hotellresepsjonen på hodet for å finne den. Heldigvis hadde en av folka i resepsjonen vett på å be meg betale sjåføren for en ekstra tur, siden han sikkert hadde kjørt London sånn passe på tvers for å komme seg til det hotellet han hadde kjørt meg til. Dæven jeg var glad. Jeg bare krøllet sammen det jeg hadde av pundsedler i lomma, og han tok heldigvis imot.

Det er deilig å kunne være rik mann, særlig når man egentlig ikke er det.

Greve for en dag, med litt annet fortegn enn de store restaurantregningene som også finnes i min verden når jeg har noe i lommeboka. Jeg elsker å gi bort, penger og andre ting.

Vel.

Løk & smør-gusje oppi spaghettien. drammen i sausen (den må koke litt med, men ikke for lenge) smakte også skikkelig godt. Smør & løksmaken forsvant ikke, det ble bare en ekstra krydret spiss på tingene.

Men en kræsj var det med vinen, jeg hadde en Macon-hvitvin, ikke av de aller billigste, må jeg si, men virkelig god. Synd jeg var alene. Fester du alene? var det en som spurte meg en gang. Han må jo ha vært gal på det punktet. Ellers hadde han det ikke bra, men var egentlig temmelig normal. Man kan ikke festealene, det er en sosial ting. Jeg husker jeg leste med stor og sikkert tårevåt entusiasme om festens gave– en myte fra eskimoverdenen. For de som er interessert finnes den i den serien om menneskeneshellige skriftereller noe sånt, virkelig interessant lesning. Jeg elsker å feste, på en ok måte.

Men alene…det må sees på som øvelse. Utprøving av ingredienser, Man lærer seg ting.

På en fest må det være minst to.

Biffen kommer snart.

Spaghetti

Smør

1 middels stor løk

salt

evt noe brennevin du liker å ha oppi.

Skjær løken i skiver og fres den langsomt i smøret. Knus alt sammen og bland i kokt pasta. Smak til med salt og evt litt mere smør.

Jeg tente ikke på denne gangen. Ungene pleier å bli stressa når jeg flamberer på mine 22 kvm.