Av en eller annen grunn ville jeg ha oksekjøtt.

Jeg pleier ikke å være sånn kjempe-entusiastisk, med noen unntak, for eksempel enkelte jeg kjenner som elsker å grille, også okse, tror jeg, og da liker jeg å spise. Det er det med kunst, kjærlighet sprer seg lettere i den enn i det egentlige privatlivet. Dessverre, kan man kanskje si.

Og med det jeg med sånn passe borgerlig ironi kaller “min lokale slakter”, en genial fyr borte på Youngstorget, som selger sånt kjøtt du kunne gjøre…en del for å få tak i. Jeg trenger ikke å gå langt, da, men de hadde nesten sluttet med ferskt kjøtt, kjørte mer på spekemat etter ferien. Jeg ble litt trist.

Men ikke av det de hadde igjen av oksekjøtt, noe som hadde hengt i et eller annet skap de hadde til sånne ting, jeg husker ikke hvor mange dager, men det smakte litt av barndommens sauekjøtt, en liten twist på smaken, som jeg ofte liker.

Selv om jeg er flasket opp på fårekjøtt, lam, sau, kall det hva du vil, så kommer jeg vel ikke helt utenom okse fordi det liksom er mainstream smaksmessig, uten twist, hvis du skjønner.

Jeg er tross alt østlending. Mulig de ser annerledes på det der i Førde eller Harstad.

Å lage saus klarer jeg sjelden å la være med.

3 store fedd hvitløk
olje, smør
tørket estragon
litt Tabasco
salt

Fres hvitløken til den er myk nok til å knuses. Lag en smørje av dette også.

Kjøttet ble først skåret opp i store terninger, deretter brunet i smør. Salt, pepper, Tabasco, salvie.

Jeg tok dem opp mens de enda var virkelig blodige, bare med noe stekeskorpe.

Ett stykke som beinet satt fast i ble liggende og steke videre. Oppi gikk den mer eller mindre ferdige hvitløken og fettet derfra.

Så litt vann, litt av hvitvinen, og fersk rød paprika i ganske store biter.

Noe var blitt littegrann svidd, nesten, oppi der, jeg tror kjøttet, og hele greia var litt tynn til å begynne med. Litt mer smør (litt lettvinn løsning, kanskje), litt mer koking, paprikaen hjalp, og til slutt, i en viss desperasjon, noen skiver olivenbrød fra Meny, det virket skikkelig bra, faktisk. Betydningen av ordet broth, som på moderne engelsk betyr kraft eller klar suppe, sto endelig klart for meg. Det kommer selvfølgelig av brød som ble dyppet eller dynket i suppa og spist sånn. Jeg har ikke pleid å like det sånn veldig, men her var det plutselig kjempegodt.

Det var bare å hive i kjøttet til slutt, som hadde ligget og ventet, og koke det lenge nok til at det ble spiselig. Kaldt fett, for ikke å snakke om rått, er ikke godt. Man må gjøre noe med det. Det vr mye fettmarmorering, som det heter, i dette kjøttet.

Hva mer er det å si?

Har jeg hatt en fest nå? Det ser jammen sånn ut.

Jeezes. Jeg må ha gått helt i frø.

Redigert…etter publisering.