Det finnes hos mange en drøm, å kunne leve av for eksempel å være musiker.

Jeg er litt usikker på hva drømmen egentlig går ut på, å kunne gjøre ting man virkelig liker hele tiden, eller å få betalt for det (det siste føles faktisk godt, og å jobbe gratis, hvis man roter seg inn i en sånn bakevje, føles for meg ikke særlig godt.)

Betaling er en klapp på skulderen, sorry, jeg kan ikke se det annerledes. En ting som kan skje er at man kommer i en takknemlighetsgjeld til folk man ikke er så takknemlig overfor, som fungerer ok som arbeidsgiver, for eksempel, men som man kanskje ikke strengt tatt vil gå virkelig ut av sin vei for. Venner er noe annet, kan være, i hvert fall, og jeg har også av og til enkelte prosjekter som er så interessante at jeg gir blaffen i pengene, i hvert fall for en periode. Det kan være man får sjansen til å lære noe man virkelig vil lære, helst i et beslektet felt man ikke er utdannet for.

Men som hovedregel jobber jeg ikke gratis. Kirker kan særlig være et problem hvis du er religiøs selv, eller kanskje andre idealistiske prosjekter.

Men det var det der med 100% frilans. På en måte er mine erfaringer med det ikke helt relevante, fordi jeg gikk inn i det litt av nød (jeg var syk) og litt av nysgjerrighet, men uten for eksempel den der spillegalskapen som rir mange musikere. Uten det store behovet for å “være min egen sjef”, som mange snakker om – jeg har hatt en del nokså behagelige sjefer.

Jeg hadde vel den store lysten til å spille da jeg var yngre, og mer utemmet og ubegrenset energi også, så litt har det med alder å gjøre.

Men det er uansett ikke tvil om at det er en krevende tilværelse å være 100% frilans.

Du skal holde deg selv i gang, få gjort det du har satt deg fore, enten det er klokka to om natten eller ti om formiddagen du jobber best.

Til å begynne med var det i hvert fall sånn for meg at i løpet av dagen var det noen perioder som var indrefileten, den tiden jeg virkelig kunne få gjort noe, og hvis jeg var lat de timene, gikk dagen gjerne i dass, som man sier, jeg fikk ikke gjort stort resten av dagen. Så vidt jeg husker var ti til to på formiddagen en veldig god tid, og litt seint på kvelden, etter (sein) middag og litt avslapning, sånn ti-til-to da også, faktisk. Skulle jeg opp dagen etter, var to siste leggetid hvis jeg skulle klare å være noenlunde effektiv neste morgen.

Nå kan jeg egentlig klare å få gjort noe når som helst på døgnet, det er mer avhengig av om jeg er sliten eller ikke, av arbeid eller av private ting.

Mange bestemmer seg for en sånn tilværelse med et veldig sterkt ønske om det, og da må vel forholdet til tid og kanskje penger være litt annerledes enn mitt. Jeg har aldri hatt store problemer med å ha et arbeidssted, tvert imot, det er sosialt, gir fast lønn, og best av alt, man kan bidra til selve stedet, komme med forslag og være et aktivt medlem av kollegiet.

I den siste biten ligger for min del kanskje noe av begrunnelsen også for å jobbe selvstendig, det er en bit gründer i meg, og det er vel kanskje på tide å jobbe seg inn i en litt mer overordnet stilling et eller annet sted fordi jeg alltid har meninger der jeg befinner meg. Bedre for en selv og andre, kanskje, at man da har synlig ansvar.

Men jeg har også alltid hatt lyst til å gjøre selve jobben også, undervise hvis det er det det er snakk om, spille, lage mat, gjøre de konkrete tingene. Kontorarbeid…da jeg hadde det var jeg helt underordnet, og gjorde dermed den gangen også – den praktiske delen av jobben.

Jeg liker også å skifte beite. Jeg kjenner noen som synes synd på meg hver gang jeg skifter jobb, men det er ingen grunn til det, egentlig, jeg har aldri hatt spesielt lyst til å ha ett yrke eller samme jobb hele livet. Det der kommer vel an på hvordan man er vokst opp litt også, jeg vokste opp i en trykkende trygghet, sånn opplevde jeg det, så ikke så rart om jeg fortsatt vil ut på eventyr.

Latskap kan man gjerne snakke om hvis man jobber mye, det er lett å være enig i at man da trenger litt av det, men latskap kan også bli et problem.

Jeg pleide å ha et nokså kreativt forhold til jobb, og det er ikke blitt mindre kreativt med årene, men jeg har også en bit av den der redselen for å bli sittende fast i en tilværelse år etter år.

Moren min bar med seg en drøm om nettopp å “gjøre det hun ville” ut av arbeidslivet og kanskje livet, og fikk vel delvis realisert det, som formingslærer etter mange år som husmor og mamma. Det siste likte hun ikke så veldig godt, rett og slett, datidens (eller hennes) krav til alle var også mer massive enn idag. Idag snakkes det i hvert fall om at kvinnene må slutte å konkurrere om hvem som har penest hus (sorry, men i noen miljøer finnes det der fortsatt). I min mors tid, i min barndom, var det mange ting som man bare “skulle” gjøre, ingen diskusjon, faktisk sikkert ingen debatt, en gang, før “rødstrømpene” tok opp disse temaene på kvinnenes vegne.

Hun kom seg som sagt delvis løs, med selvstendig økonomi og en stor leilighet i byen som hun svettet for å betale nærmest resten av livet, etter skilsmissen fra faren min. Men hun ville egentlig veve, lage ting, klær og annet, og leve av det. Det prosjektet kom aldri ordentlig på skinner, selv om hun lagde en god del virkelig fine ting både da jeg vokste opp og seinere.

Så jeg er preget både av min barndoms mentale tranghet og min ungdoms…frigjøring, vi gjorde i hvert fall så godt vi kunne med det, både i familien, faktisk, og i mitt miljø ellers.

Poenget var altså at hvis du virkelig vil være selvstendig næringsdrivende – det er jo det du er som frilans kunstner eller musiker eller noe annet – har du antagelig også energien som skal til for å overleve som det. For du må finne deg i at du må drive motoren selv, og hele tiden lære deg nye ting, med mindre du allerede er flink med penger og klarer å skaffe deg dem relativt lett. Noen har vel talent for det også. Med penger kan man vel kjøpe seg tjenester istedenfor å gjøre alt selv, selv om man ikke kommer utenom jobben med å tenke ut og bestemme hvordan de skal utformes.

Den biten liker jeg forsåvidt også, jeg vokste også opp med muligheten til stor selvstendighet og til å lære seg alt mulig, men det tar tid og kan være slitsomt.