På kino her om dagen: Den store stygge reven, tegnefilm, fransk, for barn (og voksne).

For foreldre på vei ut av eller inn i småbarnsperioden, i hvert fall, en lang og god latter…

Deilig å se, i trygge omgivelser, siden hele filmen er snill, at alle fantasier man har hatt mens man gikk rundt med et barn på armen, at man skulle snuble ned trappa, at man faktisk skulle ta ungen og hive i veggen de gangene man ikke hadde mere tålmodighet (dette skjedde ikke i filmen), at ungen skulle dette ut av et fly (det skjer…i filmen) eller at noen uvanlig dumme venner planlegger å sende barnet i riktig retning, til foreldrene, med en katapult, etter at storken, som burde gjort jobben uten katapult, ikke gidder mer, skylder på en vond vinge og tar seg en drink isteden…at alle disse tingene kan skje, uten konsekvenser, for i en tegnefilm går som kjent alt an…i hvert fall fysisk.

To andre historier også, for eksempel med en veeldig myk mann (nettopp, reven) og autoritære damer (høner). Reven prøver å være like tøff som den faktisk nokså slemme ulven, men når ungene beleirer reven sånn som små barn ofte gjør, klarer han ikke å følge opp planen om å spise dem opp, kyllingene, som han tilfeldigvis har måttet ta seg av.

Film-i-teater i filmen er jo også litt morsomt, med noen figurer som fortsetter på samme måten mellom scenene som de gjør på filmen.

Tegnefilmhumor, altså, fint egnet for barn, men med mange ting som de voksne ser fra sin egen vinkel. Fransk humor, kanskje, jeg kjenner ikke den ennå, men mange innspill til “det moderne livet” med nye kjønnsroller osv.

En fint tegnet verden, også, litt à la Sempé eller bøkene om Serafin og Plym hvis noen kjenner dem, kanskje litt Alan Shepard i dem også, han som lagde illustrasjonene til historiene om Ole Brumm før Disney spiste dem opp.

Myk humor, men ikke uten spark hit og dit.