Mitt inntrykk av FrP fra sidelinja er blandet. Jeg har mye irritasjon på grunn av holdninger og uttalelser som ikke er basert på kunnskap. Jeg synes i hvert fall at man ofte ikke kan ta det de sier bokstavelig. Noen ganger bommer de stort, men er kanskje i kontakt med et problem uten å vite helt hva det er.

Dette intervjuet med Siv Jensen på BBC ble gjort rett etter at Sylvi Listhaug måtte gå som justisminister, så en del handler om dette.

https://www.bbc.co.uk/programmes/w3cswj87

Jeg synes det forteller meg blant annet hvor flinke FrP-tillitsvalgte har blitt til å si…ingenting, forsåvidt akkurat sånn som politikere i posisjon alltid har behov for.

Men hun sier jo noe.

Jeg går løs på nettopp temaet innvandring og flyktninger.

Til å begynne med er spørsmålet om hun vet hvor stor andel av befolkningen i Norge som er muslimer. Det gjør hun ikke, så intervjueren supplerer med tallet, ca 4 %.

Han spør hvordan dette kan føre til “snikende islamisering”, underforstått, det er ikke et så høyt tall.

Begrepet “islamisering” kommer fra en kant av samfunnslivet med et vanskelig forhold til ord. Jeg synes det er opplagt at man preges i større og mindre grad av nye grupper som flytter hit eller for den saks skyld av nye subkulturer som dannes i samfunnet, og at dette er mer problematisk hvis man av en eller annen grunn mangler ord å forsvare seg med, det er jo det man trenger. Hvis man vil føre en diskusjon med noen trenger man et visst håndlag med begreper og ord. Det samme, tildels, når man vil skape seg sin egen verden, i en by, for eksempel.

Man trenger også en viss kunnskap om seg selv og en viss selvtillit. Begge deler kan man vel si har vært nasjonal mangelvare i Norge. Allikevel er det ikke spesielt lurt å basere seg på den dårlige selvtilliten og de manglende kunnskapene, bedre å heve nivået på begge så vi alle får hodet over vann.

Det gir et mye bedre utgangspunkt for å snakke rolig sammen, og det bør kunne gi mer pusterom, også til å ta imot andre kulturer, enten de kommer utenfra, nedenfra eller sideveis…

På spørsmålet om hvordan såpass få muslimer kan føre til islamisering svarer hun:

– Det er faktisk noe som opptar mange av oss rundt i verden. Vi har hatt et økende problem med radikal islam, mange av oss (!) deltar faktisk i kontroll av IS i Syria, så dette er et økende problem.

– Noen av disse folkene drar tilbake til sine hjemland…og representerer en trusel mot oss. Jeg synes dette er noe vi trenger å ta alvorlig.

– Men vi snakker om Norge, ikke Syria, sier intervjuer Stephen Sackur. Norge har omtrent 200 000 mennesker som er muslimer. Sier du at du ser på dem som en fundamental sikkerhetstrusel i Norge?

– Vi har aldri sagt…

– Så hva er dette “ulv i fåreklær”?

– Vi har aldri sagt at alle muslimer er en trusel mot det norske samfunnet, men hva vi har rettet oppmerksomheten mot er radikal islam, som er et økende problem i vårt samfunn (Norge, får vi regne med at hun mener) – og i den vestlige verden – og dette er også noe vi trenger å ta alvorlig, og for å være veldig klar…hvis vi politikere ikke deltar i denne debatten…jeg tror det er farligere, faktisk, hvis vi ikke diskuterer det.

Nei, diskusjoner er greit.

Men et økende problem i Norge med radikal islam? Jeg synes ikke jeg ser det. I den grad det går noen krass linje mellom muslimer og “oss andre” går den mellom yttergrupper, blant annet medlemmer og sympatisører i og med Siv Jensens parti. Som beboer i Oslo er jeg bekymret for de skiftende justisministrene fra FrP og deres holdning til våpen, og generelt til hvordan man behandler både vanlige borgere og alle som bryter regler, inkludert kriminelle. Jeg tror gjerne at det kan føre til både mer kriminalitet og mer problemer med terror. Jeg liker ikke at regjeringen bestemmer så mye i min by, de er som regel ikke herfra, og kjenner hverken Oslo eller byliv særlig godt. De er strenge og sinte, for å bruke hverdagsord, og lander utenfra i en virkelighet de ikke kjenner.

Han siterer et utspill fra Siv Jensen på Facebook – “Vi har en stor utfordring nå, å integrere dem som har tillatelse til å være i Norge, vi sikre oss at de respekterer norske verdier. Det er ikke lov å slå barna sine i Norge. Her spiser vi svin, vi drikker alkohol, vi viser ansiktene våre, og du må følge disse lover, verdier og regler når du er i Norge (min utheving).

– Tror du at muslimer slår barna sine, mens andre kulturer ikke gjør det?

– Nei, jeg tror ikke det.

– Så hvorfor snakker du om å slå barna?

– Poenget er at vi ønsker å være sikre på at alle som ønsker å leve i Norge lever etter et bestemt sett regler eller verdier (a certain set of standards), at vi kan se hverandre, at vi kan snakke sammen, at vi kan hjelpe hverandre, at kvinner (ikke) får lov til å gå til mannlige leger, at vi kan ta del i det samme samfunnet.

Hun er bekymret for kvinners rettigheter, som i en del norske miljøer er nesten like problematisk som det de hevder om de gammeldagse muslimene. Det finnes vel konservatisme i andre miljøer også. For å si det sånn, Siv Jensen kommer ikke akkurat fra den mest radikale delen av Norges forskjellige kulturer, heller ikke privat. Rødstrømpe er kanskje fortsatt et norsk skjellsord, eller i hvert fall er “kvinnesakskvinner” fortsatt gjenstand for forakt, for den som ikke vet det, det er ikke så mange årene jeg hørte det. “Rødstrømpe” ble flittig brukt da jeg vokste opp, og jeg møtte det til min overraskelse igjen, som voksen.

Så jeg kan skjønne bekymringen for kvinners rettigheter.

For noen er de bare såvidt oppnådd, eller det har faktisk ikke skjedd, den utviklingen i holdningen til kjønnsroller som i hvert fall var – ble – offisielle sannheter i min verden i løpet av 70-tallet. Du kan gå opp en generasjon eller to, for eksempel, så finner du nok enkelte steder en del ting du ikke ville forvente hvis du er vokst opp i et liberalt miljø. Nei, det gjelder ikke alle, hallo, heller ikke alt, men det finnes ting.

Men at hun ikke vet at hennes naboer eller i hvert fall de som bor på den andre siden av gata her i Oslo lever annerledes enn det? Jeg er vokst opp med kvinnesak i den milde grad, og jeg gir det selvsagt videre til mine barn, litt moderert, får jeg si, jeg er ikke uenig i at det er forskjell på jenter og gutter. Man får lov å være det ene eller det andre når man har behov for det.

Og det finnes likheter mellom kjønnene.

Det finnes også mange måter å løse oppgaver.

Derav likestillingen, i mange, mange sammenhenger.

Men ikke alltid likhet – det er ikke det samme.

Menn har feminine sider og kvinner maskuline. Ingen er 100% det ene eller det andre.

Man må få velge sitt eget liv i stor grad, også.

Siv og FrP har minst ett bein i fortiden. Om de vil ha det der er et spørsmål med flere svar, tror jeg, tildels avhengig av tema.

Hva sier intervjueren videre?

– Jeg tror virkelig ikke du mener at nordmenn er forpliktet til å spise svin eller drikke alkohol. Men hvorfor legger du frem disse tingene som fundamentale norske verdier, når du vet at signalet du sender er at siden muslimer ikke spiser svin, og mange av dem ikke drikker alkohol – så kan de ikke være skikkelige nordmenn?

– Vi har vært veldig, veldig klare på, som jeg sa, at ikke alle muslimer er et problem. De fleste muslimer som bor i Norge oppfører seg veldig bra, er godt integrert, og vi vet at de bidrar mye til vårt samfunn.

Som om jeg skulle sagt det selv. Det er den veien vi skal, også.

– Men jeg mener fortsatt at det er viktig for oss å ta opp temaer som handler om innvandring, som handler om radikal islam, og vi vil fortsette å gjøre det.

Ok. De vil ikke knebles. Greit det, selv om alle må regne med at noen svarer på det som blir sagt i offentligheten.

Men de er ikke lenger mannen i gata. De er…makteliten, de sitter på posisjonene, enkelt og greit, de gjør ting.

Ønsker de å la flertallet av muslimene være det de er i utgangspunktet, og føre krig mot potensielle terrorister?

Det hadde jo vært deilig å slippe å forholde seg til generell skittkasting på muslimer. Det kommer forsåvidt oftest fra folk som ikke virker som om de har noen kontakt med muslimer.

Men er det i så fall en lur strategi, å starte en krig mot de ekstreme?

Krig?

Situasjonen i Oslo har hittil vært temmelig fredelig, etter hvert med mye respekt alle veier.

Å skape fred er en langsom ting, å bli tilstrekkelig kjent med hverandre til å forstå det som kan forstås og diskutere det som bør diskuteres. De som har laget trøbbel i andre land har vært mistilpassede, følt seg i kamp mot systemet, mot landet de bodde i, og sikkert hatt andre problemer, siden problemene kom ut som vold og drap, ikke som ord.

Sånne holdninger skapes ikke bare av dem selv, de skapes også av…systemet.

Folk med posisjoner blir hørt ganske godt, hvor lite de noen ganger tror det selv.

Flere ekstreme skapes av aggresjon, ensomhet, uforstand, ønske om krangel. Og disse problemene kommer ikke bare fra dem selv.

Går man krasst ut, får man lett krasshet tilbake.

Går man ut med normal vennlighet, uten å miste seg selv, kan man begynne å snakke. Da slipper man kanskje unna den typen reaksjoner, i hvert fall får man mindre av det.

Da går det også an å la seg påvirke, uten å bli det ene eller det andre. Uten å miste sin kultur. Men påvirket blir man.

Det skjer alle i møter med andre. De andre blir også påvirket.

Man møter ikke en fiende, man møter en potensiell venn.

Man trenger ikke leve på samme måte av den grunn.