En svensk Peer Gynt?

Det måtte jo bare være interessant. Jeg var nødt til å gå.

Jeg vet ikke helt om jeg hadde noen konkrete forventninger, annet enn at Ibsen i Norge…det er mulig det er ting jeg ikke har oppfattet, men jeg synes ikke jeg har sett så mye interessant i Oslo, i hvert fall. Det kuleste på scenen, i hvert fall her, er ofte mer eksperimentelle ting. Gammeldags mainstream alvor? Hm. Jeg tror enda man må til andre byer. Jeg så for eksempel “Hvem er redd for Virginia Woolf” av Edward Albee for noen år siden,
på Hålogaland Teater i Tromsø, ingen uløste skuespillerproblemer der da, i hvert fall, en eksplosjon av konflikt, som stykket jo er.

Jeg har vært på Dramaten i Stockholm og sett Antigone/Ødipus i én forestilling i hver sin akt, og jeg har vært på Stora Teatern i Göteborg, på en forestilling om en forestilling, en samtale mellom skuespiller og regissør, med smakebiter av vanlig skuespill i stykket de diskuterte hvordan de skulle sette opp. Det siste var i seg selv morsomt, og opplysende både om Sverige generelt og tilstanden akkurat nå på visse felt, forholdet mellom kjønnene, for eksempel.

De greske stykkene gjorde et stort inntrykk på meg fordi de er det de er, på en måte veldig gamle og veldig alvorlige. Spilt på den måten er ikke det noe problem.

Lyset var i seg selv en spesiell del av det. Beklager, jeg kjenner lysdesigneren i Stockholm, så jeg er forutinntatt, men allikevel. Jeg tror ikke jeg har sett en så effektiv ombygning før, konkret, av en scene, bare med lys.

Noe av fortolkningen i Ødipus/Antigone var litt vel politisk, kanskje, Hannes Meidal som Kreon minnet for eksempel mistenkelig om en ung forretningsmann eller en politiker à la Jimmy Åkesson. Det han foretar seg er
brutalt.

Det er en stund siden jeg så dette, men jeg tror det var andre passasjer. Jeg var kanskje ikke uenig i konklusjonen i disse delene av forestillingen, men akkurat den biten hadde jeg både sett og hørt før, akkurat det kastet i grunnen ikke nytt lys over maktproblemer, tenkemåten minnet litt for mye om de politiske pamflettene som avbryter handlingen i Sjøwall & Wahlöös krimromaner, eller om mitt eget ungdomsopprør.

Men Peer ga i hvert fall meg noe nytt.

Ting jeg ikke har tenkt på eller ikke lagt merke til før: Mor Aases fullstendig inkonsekvente meldinger til sønnen sin fra begynnelsen av skuespillet: Jeg støtter deg uansett hva du gjør, min kjære sønn, men se nå for Guds skyld å oppføre deg ordentlig.

Den dobbelkommunikasjonen har vel mange (norske) sønner levd med, tror jeg, og vi lever fortsatt med den. Resten av forestillingen, særlig første del, var godt preget av den lidende Peer Gynt, som for meg seriøst
føltes som en ekte håndsrekning over Kjølen, endelig et virkelig blikk på ham, på oss, som sier noe om hvordan det faktisk står til under all humoren vår og eventuelt alt spinn og overfladisk pjatt som også finnes her for tiden.

De spritgubbene som gikk løs på Peer i flere omganger med sin…tja, mobbing, ville vi kalt det hvis de var barn, med smeden som den verste…jeg kjenner dem. Det er ikke sikkert de drikker fullt så mye lenger (alkohol hadde sikkert enda en annen og verre rolle i den offentlige mening den gangen, alle dagens gamle tanter til tross).

Men de stemmene finnes fortsatt, i offentligheten. Der har du kanskje litt nytt lys på dagens maktproblematikk.

Til og med en Solveig som fikk meg, gamle tullingen, til å falle pladask, som reddet Peer med en stemmeklang fra en helt annen verden enn det helvete han befant seg i. På klingende skogs- eller trädgårdssvensk, uten
forstillelse eller reservasjon, forsåvidt Solveig som…vi vil ha henne, som Grieg hørte henne, eller som hun er, hvem vet. Hadde jeg kunnet stå for den der?

Ikke fra salen, i hvert fall.

Forløsning, også en ting jeg opplever som et lyspunkt når det forekommer, i dagens kunst og kultur.

Den trofaste Solveig, den villfarne…sønn? Et større tema å finne ut av, og kanskje heller ikke uinteressant i lys av forskjellige holdninger og tradisjonelle syn på kvinner i Norge og Sverige. Det kunne også vært interessant å grave opp noe om.

Litt av en fysisk prestasjon også, forresten, av Erik Ehn som spilte Peer, i tillegg til all den mentale lidelse han har måttet være innom for å gjøre en sånn rolle. Han satt stort sett hele kvelden oppå en ikke alt for stor, svart kasse, og fysisk bevegelse var en viktig del av uttrykket, i tillegg til en del teaterblod og svart farge. Bar overkropp og tildels avansert gymnastikk som for meg fungerte fint? Man kan ikke si det, det fungerte som uttrykk for alle kamper og alle problemer. Jeg er heldigvis ikke ajour med hverken tysk eller annet moderne teater på dette punktet – fysiske, kroppslige virkemidler har visst vært en lang bølge, skjønte jeg på hun jeg var sammen med i teateret.

Ja, for det var tysk regissør, i seg selv heller ikke dumt. Jeg skal ikke si for mye siden jeg ikke vet for mye, men det lille jeg har sett av tysk regi og teater (også Ibsen, En folkefiende, gjestespill fra Tyskland også på Nationaltheatret) var rett på, interessant egentlig i stor grad fordi stykket var godt presentert. Kanskje derfor, eller av andre grunner.

Men rett på vil jeg på mange måter kalle denne kveldens Peer Gynt også, på en måte, endelig sett såpass godt, utenfra, og allikevel meget tydelig forståelig i Oslo, sånn at man nettopp ikke går glipp av sånne psykologiske
poenger som jeg har nevnt. Det var nyttig og utrolig sterkt å se det sånn, i en kultur som fortsatt har problemer med å se seg selv på en realistisk måte.

Du kan jo ta toget til Stockholm og se det i oktober:

http://www.dramaten.se/repertoar/peer-gynt/