Cross-over-reker

kanskje 25 cashewnøtter
et par never reker
spansk røkt paprika
kvernet Tellicherri-pepper
salt
smør
spisskarve (jeera)
estragon
1 liten løk
smør
vann

Macaroni & cheese

penne, (egentlig pennesplitter, pastarør), kokt med salt og pepper
crème fraiche
smør
salt
norsk gräddost

et glass Soave, eller noe annet, hvis man har

Det begynte i går med macaroni & cheese, kanskje på en enda enklere måte enn i USA, hvor det tydeligvis også finnes mange varianter.

Bare smør, salt og crème fraiche, ikke noen egentlig saus bortsett fra det som det blir av rømmen eller altså crème fraiche’n, og smøret.

Idag hadde jeg egentlig tenkt å bygge videre på en vanlig plukkfiskoppskrift eller noe lignende, men oppdaget et brett med ferske reker på supern og ble tatt av en annen bølge. ferske var de forsåvidt ikke, men det var jo også litt dumt av meg å kjøpe dem et stykke etter pakkedatoen på Vesterøy, Hvaler, regner jeg med det er. “Det nordøstlige atlanterhav” er vel i denne sammenhengen et moderne, halvveis kompetent uttrykk for Barentshavet, så det var vel derfra de kom fra, siden det var det som sto på pakka.

Altså nummer én,

Reker med crossover-saus

(eller kan den passere som asiatisk?)

Varm løken i smøret sammen med alle kryddere.

Bland i litt vann etter et par minutter, et eggeglass eller tre, og fyll på etterhvert som det koker inn, så løken får kokt og det blir en saus.

Jeg tok i kanskje 10-12 cashewnøtter som var knust grovt i en morter. Kom på at de smaker enda bedre ristet, og gjorde det med like mange, som også gikk oppi.

Det er kanskje et poeng å knuse dem helt fint. Med en gang fungerer det bra med biter av nøtter, men det var igjen litt som jeg varmet dagen etter, og de bitene var blitt litt blaute.

Skrell rekene, legg dem til side, og legg skallene i en liten kjele. Fyll på vann og kok kraft på dem, 10-15 min. er nok. Kraft kokt på rekeskall gir en lett, god smak.

Hell kraften gjennom en sil over i sausen og kok det inn så mye som du gidder. Jeg bruker en middels stor stålpanne med høye kanter, som fungerer både som stekepanne og som gryte til sånne ting som dette. Fordelen med en relativt vid panne er at du kan koke inn ting raskt, og med de høye kantene sier det seg vel selv at det fungerer nesten som en kasserolle.

Uten vanlig jevning blir ikke sausen veldig tykk, men den blir jo altså tykkere av å bli kokt inn. Du får smake på den etter hvert og passe på at den også har passe mye smak, så konsentrert som du vil ha den.

Rekene legger du i til sist, de tåler ikke mye varme, så skru av plata, eventuelt trekk den helt eller halvt av så de ikke koker. De blir nokså fort seige hvis du gjør det, mister den myke konsistensen.

Jo lenger rekene ligger i sausen, desto mer smak får de fra den, så hvis du freser opp gryta eller panna på full guffe rett før, har du litt mer å gå på hvis du vil ha den effekten. Da må du kanskje også tåle at hele greia blir litt lunken.

Hvis du ikke er så lat kan du selvfølgelig legge i rekene, skru av varmen osv., og så etter en halvtime eller noe sånt fiske ut alle rekene med en hullsleiv, altså en sleiv med hull i, av plast eller metall, som egner seg til sånt. Så varmer du sausen en gang til og legger i rekene en gang til, og serverer. Voilá.

Hvis du gjør det sånn, så pass på å smake til greiene rett før du serverer, og tilsett eventuelt litt salt, pepper eller noe annet den trenger.

Hvis du holder på lenge med en saus og har mange trinn i tilberedningen har den en tendens til å miste smak, men du får den som regel tilbake med litt ekstra salt, litt ekstra pepper eller noe annet smått. Chili spesielt falmer fort, i hvert fall de tingene på flaske som jeg ofte bruker.

Det siste eller nest siste du gjør før du serverer er å smake på kreasjonen (før rekene, da får du ikke gjort mer uten mer varme).

Når det gjelder krydderblandingen finner du jo gjerne din egen. Jeg leste en morsom kokebok for en del år siden, og prøvde noen av oppskriftene, pakistansk mat, mye av det fra en restaurant som fantes i Oslo på den tiden. En av kommentarene fra de asiatiske kokkene var i hvert fall at man blandet sine kryddere selv, ikke noe ferdigblanda der. Så det er nok et viktig område for kreativitet.

Nummer to –

Macaroni & cheese

er vel en amerikansk hverdagsklassiker som man sikkert kan gjøre så mye eller lite ut av som man vil.

Her er det brukt sånne pennesplitter, pastarør (“Penne”), kokt med salt.

Jeg smeltet smør i en annen panne, la i den kokte pastaen, rørte rundt, tilsatte crème fraiche og til slutt noen biter gräddost.

Varme og røring til det er en liten saus og all pastaen er klissete, ikke mye lenger, da skiller tingene seg. Skjer det kan du alltids bygge videre med litt mer rømme eller crème fraiche, så litt mer snør og salt for smakens skyld, og så få den nye blandingen til å stoppe på balansepunktet før den også skiller seg.

Du kan altså godt bruke rømme, men den skiller seg enda kjappere når du varmebehandler den. I en såpass grov rett som dette gjør det forsåvidt ikke noe, men generelt er crème fraiche lettere å håndtere i varm mat.

(Det er så lenge siden jeg brukte seterrømme, jeg bruker vanligvis rømme med 20% fett, så jeg er ikke helt sikker på hvordan den oppfører seg.)

Er dette en oppskrift, eller en time i enkel matlagning?

Ingen anelse.

Når jeg gjør det sånn forutsetter jeg at du klarer å improvisere litt, gjøre noen valg basert på hva du liker og hva du har gjort tidligere. Jeg lover å komme tilbake til oppskrifter som funker for alle, også uerfarne matfriker.

I hvert fall smakte de to tingene godt sammen, til og med smakte de pastatingene enda bedre etter å ha ligget oppi sausen noen minutter, på tallerkenen.

Med et glass Soave, en italiensk hvitvin, som tilskuer til det hele eller enda en samarbeidspartner i munnen, gikk det…helt fint. Det var ikke noen spesielt dyr vin, heller, men i denne sammenhengen var den kjempebra.

Man orker jo ikke drikke dyr vin hver dag, og vanligvis har man ikke råd, heller.

Men det ble fred i verden.

Asia, Amerika og Europa.

Ikke dårlig.