Jeg tenker at når det gjelder personlig utvikling, har alle bruk for en eller flere perioder med egoisme, hvor man får lov til å bestemme selv, også til en viss grad med kjipe bivirkninger. Jeg har vært inne på det når jeg har snakket om barneoppdragelse, tror jeg, og generelt, at man har vanskelig for virkelig å gi av seg selv – før man har seg selv, for å si det sånn, på den måten at man kan gi av overskudd og ikke (bare, eller ikke i det hele tatt) av plikt eller nødvendighet.

Jeg tør ikke si om dette akkurat er den eneste måten å få det til på, at å gi blir å få, som Frans av Assisi formulerte det, for eksempel så jeg et eller annet sted at Mor Teresa hele livet hadde slitt med et eller annet uvanlig tungt, uten at jeg husker helt hva, heller ikke helt hvordan det påvirket hennes arbeid. Et enkelt bilde av et menneske med bare et stort overskudd hørtes i hvert fall ikke ut til å stemme.

Men i dagens verden, hvor så mange jobber for sin egen frihet på en eller annen måte, er det så vidt jeg kan skjønne viktig at man også får den, men med det forbeholdet at man når man har fått den, når ting er noenlunde på plass for en, at man da kan gi av sitt overskudd til andre på den ene eller den andre måten. Det burde jo helst være en effekt – også..

Hvis man som sagt ikke klarer det før, men vi er på vei fra et pliktregime – til en friere ordning, av mange ting.

Poenget er at hvis man er vant til ufrihet, på ett eller flere områder, eller…sorry…som ramme rundt livet – så vil det komme en reaksjon når det er mulig å slippe løs, når proppen går ut av flaska eller hva man skal si.

I dag er det mange grupper som er der eller som er på vei dit. Mange er født inn i stor ufrihet, og selvfølgelig, alle er det på felter eller til en viss grad. Dette vil også gi seg mentale utslag, er vel poenget.

For ett menneske er dette selvfølgelig prosesser som kan pågå et helt liv, avhengig av hva man velger å gå inn i og altså hvor man trenger energi, hvor man får den fra, og hvor man har problemer som må overvinnes for å klare seg.

Jeg har ikke selv lyst til å gi avkall på det jeg er født med av personlig frihet, eller det jeg har slåss meg til. Man må løs fra det som har bundet en, og på veien mot en mer avslappet holdning til penger, sex, autoriteter eller andre store temaer kan det som sagt godt skje ubehagelige ting, for en selv og andre. Så mye som mulig unngår vi det vel, men ingen kan i lengden være 100% ryddig i alle sammenhenger. Det er derimot lettere å være det når man er friere, men jeg mener som sagt det medfører en periode med problemer, for ett menneske og for grupper som har vært undertrykt, og ikke er det lenger.

I hvilken grad og på hvilke måter dette skjer kan man vel ikke forutsi generelt, men jeg vil anta at grådighet tildels vil kunne spores tilbake til fattigdom og metoo-situasjoner til både mannlig og kvinnelig undertrykking, for eksempel. Poenget er også at de kjipe utspillene også vil kunne komme etter at selve problemet er løst.

100% frihet oppnår man heller ikke, man er nødt til å ta hensyn, selvfølgelig, men når urimelige vilkår for store grupper avskaffes vil det måtte komme reaksjoner, positive og negative.

100% følelse av frihet har man vel allikevel bruk for i situasjoner eller på konkrete områder, selv om den ikke varer så lenge, da har man nettopp det pusterommet man trenger for å kunne opptre positivt seinere. Det er sånne opplevelser av at ting “slipper taket” jeg snakker om, de gir bevegelsesfrihet.

Som vanlig er bevissthet og kunnskap om seg selv en fordel for å takle seg selv, og evnen til å kanalisere problemer inn i det som fungerer kreativt og aller helst produktivt for andre. Har man sånne muligheter, i arbeid eller fritidsaktiviteter, gjelder det å få brukt dem, så man ikke koker over av et eller annet for ofte eller for mye. Kunst, og sport eller trening, er i hvert fall to felt mange bruker, og forhåpentligvis meningsfylt arbeid i stadig større grad, kan man i hvert fall håpe.

At vi her hjemme har hatt muligheten til å skifte jobb ganske mye har vært en sånn ventil for samfunnet, vil jeg tro, og ønsket fra toppen idag om gjennomprofesjonalisering virker ikke fornuftig. Det er godt mulig økt profesjonalisering er ønskelig, men vi bør heller ikke miste den Askeladd-kreativiteten som har vært vår fleksibilitet, som land tror jeg den har gitt oss mye motstandsdyktighet mot vanskeligheter.

Forutsetningen for å jobbe i en sektor som profesjonell amatør er at man respekterer den formelle kunnskapen og forholder seg til den, sånn at kreativiteten – som er en viktig kapital, kanskje den viktigste, for en amatør eller “amatør” – ikke flyter over alle grenser, men får et fornuftig utløp.

Destruktivitet i ens eget liv, enten det går ut over en selv eller andre, er dessverre også et tema i livet, og jeg tror ikke det finnes noe lettvint svar på hva man gjør med det. Man trenger vel i hvert fall tid, en langsiktig strategi, også fordi man ikke alltid vet helt vet hva et sånt problem består i.

Visse ting er sosialt antatt – av noen – å være generelt problematiske – for eksempel alkohol, og mens det stemmer for noen, kan det for andre være helt andre ting som skaper problemer.

Mange midler til å ødelegge for seg selv spiller også en rolle i en “normal” del av tilværelsen – for eksempel mat. Det kommer i hvert fall blant annet an på hva som ligger i bunnen, hva som er motivasjonen for å drikke, for eksempel, og hva en eller annen interesse består i, hva som ligger i bunnen. Det kan gjerne finnes blandede motiver, og kunsten, og sikkert ethvert arbeid i heldige fall – har også i seg evnen til å omskape negative ting til noe positivt. Dermed blir “mani” lett et tvetydig begrep, det spørs på utfallet av det man holder på med.

Alle kulturer har vel også sikkerhetsventiler, og det som defineres som misbruk i én kultur kan være nødvendig avreagering i en annen. Bytter man miljø, også ved helt konkret geografisk flytting, og havner i en ny og “fremmed” kultur, kan i prinsippet et hvilket som helst kulturelt fenomen få et annet sosialt innhold, og det kan finne på å bli vrient å holde på seg selv og det man kommer fra.

Hvis det er et ønske, da, det kan jo variere. Man bytter jo eller flytter ofte – nok en gang i heldige fall – for å oppsøke noe man er nysgjerrig på eller liker. Så spørs det hvor mye endring man ønsker og tåler…

Alle trenger noe frihet, og det er selvfølgelig ikke lett å si generelt hva eller hvordan.

At et arbeid må utføres og at det alltid vil være rammer på en arbeidsplass stemmer selvfølgelig i større eller mindre grad, men hvis man for eksempel alltid har vært bare pliktoppfyllende og ikke har vært igjennom noen middels eller eventuelt en stor konflikt på jobben, kan ting bygge seg opp og skape en eksplosjon.

Kommer den, er det forhåpentligvis mulig å rydde opp etterpå, og ikke bare ved å be om godt vær, selv om det også kan være bra å gjøre, men også ved å få luftet problemet skikkelig og gjøre noe med det. Så får man håpe arbeidsgiveren eller sjefen er forståelsesfull nok og ikke låser diskusjonen på alle punkter. Har man sluttet fred etter en konflikt én gang, på vilkår som begge parter kan leve med, vil det forhåpentligvis være lettere neste gang å ta problemene, kanskje helst før det smeller, eller før man føler man må bytte jobb på grunn av problemene.

Å bytte jobb kan selvfølgelig også være nødvendig og ok av andre grunner.

Det er lettere å si det man mener på ett felt hvis man har frihet på et annet, man venner seg i så fall til ikke bare å bli hørt, men å være medansvarlig for at arbeidsstedet skal fungere, at man også får sine ideer igjennom i rimelig grad. Det gir en veldig god følelse, særlig over tid, det gir en tilfredshet som lett kan gi mer toleranse og vilje til å finne løsninger i andre sammenhenger. Jeg snakker fortsatt om jobb, men tankene kan vel lett tas med til andre sammenhenger.

“Bivirkningene” av ny frihet er vel ikke akkurat noe vi ønsker, men kanskje noe vi ikke kommer utenom.