Når noen snakker om “problemene med innvandrere”, henviser de som regel til andre land enn Norge.

Så også Siv Jensen, på BBCs Hardtalk, som jeg har lenket til her før, på spørsmålet om hvordan en såpass liten andel muslimer i befolkningen kan skape så mye rabalder, svarer hun at mange er opptatt av dette, i verden.

https://www.bbc.co.uk/programmes/w3cswj87

Ja…og hvorfor er ikke konfliktene så barske i Norge? Hvorfor er det ikke så mye rabalder? Kanskje fordi det har vært jobbet med integrering, i politiet og i skolen, ikke minst. Kanskje vi kjenner hverandre litt.

I inneværende stortingsperiode har politiet i Oslo lagt ned seksjon for (mot) organisert kriminalitet, som vel må sies å være en nedtrapping av forebyggingsarbeidet i byen. Jeg kan ikke noe særlig om politiarbeid, heller ikke i Oslo, jeg ser bare hvordan ting er på gata og på kafeene der jeg bor og ferdes. Der er det stort sett lugnt.

https://www.politiforum.no/artikler/advarte-oslo-politimesteren-mot-okt-gjengvold-allerede-i-2016/435937

De – Siv også – snakker med store ord om ting som ikke er så store, men som kan bli det på grunn av deres store ord, og hvorfor ikke, på grunn av deres kriminalpolitikk.

Ingen er i tvil om at en innvandrer må tilpasse seg i et nytt land, minst av alt de såkalte innvandrerne. Det er ikke et generelt tema. Særlig asiatene er ofte nokså ydmyke og nærmer seg med respekt.

De som har kommet hit lever på forskjellig vis, litt etter hvilket land de kommer fra, virker det som, men et felles rop sist jeg var på den kanalen, var mangel på norske venner.

Det kan godt ha forandret seg. Tiden går, og ting utvikler seg faktisk ikke til det verre, ikke her jeg bor, jeg tror ikke det.

Kanskje vi tilpasser oss litt også. Jeg synes ikke vi skal “gi opp” vår egen kultur, men det trenger overhode ikke være snakk om det. Alle våre norske kulturer kan bestå og utvikle seg, med påfyll, enten man føler seg mest som vestlending, Bodøværing, student eller rocker – eller en blanding, litt avhengig av hvem man er sammen med akkurat den kvelden eller hvilken del av familien man har lyst til å tenke på.

Å føle seg som europeer er også en mulighet.

Noen er eller har vært gift med folk fra Thailand, Tyskland, Tunisia. Selv om man blir skilt var man kanskje fascinert av kulturen i utgangspunktet. Det blir vel en del av en selv, det også.

En blanding, men med røtter i fjellet, byen eller fjorden, hvis man har røtter, da. Ikke alle føler de har det.

Men historie finnes selvfølgelig.

Det er i hvert fall min situasjon. Noen ganger drar jeg det langt fra utgangspunktet, i samtaler eller på andre måter, men de typiske innvandrerkulturene gir i grunnen ikke de sterkeste impulsene i min hverdag, bortsett fra at jeg snakker med de jeg kommer over, av nysgjerrighet, og kanskje for å få noen insidertips til neste togferie med ungene.

Kommersiell kultur, amerikansk junk food (det finnes mye god mat fra USA, også i Oslo) og engelsk språk som siver inn gjennom nettet – alt dette kan være bekymringer i en by eller ellers, og så prøver jeg å snakke opp det jeg oppdager av initiativ på mat- og drikkefronten, av interesse for mat og drikke, igjen, og fordi det skjer mye kult. Det samme med musikk.

Og la oss for all del diskutere problemer, men ikke bare i media. Vær såpass modig at du tør å nærme deg noen privat, gjør det med interesse først og fordommer som nummer to, og ikke bus ut med alt rart før du er blitt litt venn, hva?

Det er ok å gjøre, det synes jeg, bare prøv å oppføre deg sånn passe ok.