Noen ord også om frihet og helhet i undervisningen.

Jeg ble av forrige generasjons pedagoger strengt og vedvarende instruert i at jeg skulle spille Mozart, det som sto på notene, mens jeg alltid etterspurte straffeloven i musikkverdenen tydelig formulert, så jeg kunne finne min egen selvstendighet som musiker. Hvilken Mozart? ville være det naturlige spørsmålet.

I dag går jeg også gjerne på konsert for å høre noe nytt, ikke bare (for meg) nytt repertoar, men en ny side eller en helt ny idé om et kjent stykke, for eksempel.

Man må selvfølgelig spille Mozart når det altså er det man gjør, men siden et noteark også er et møte mellom en utøver og en komponist eller et stykke, er det også et poeng å utnytte denne muligheten.

Valgmuligheter finnes, basert på egen personlighet og oppfatning av musikken, og kunnskap om Mozart og hans tid. Fortolkninger endrer seg over tid, i historien og i en musikers liv. Ellers kunne man bare ta opp hele repertoaret en gang for alle og slutte å lage konserter.

Noe av det morsomste når man er lærer – i hva som helst, vil jeg tro – er å lære ting av elevene, at selve situasjonen er tosidig, også et møte. På denne måten er resultatet ikke helt gitt på forhånd, selv om man har faglige mål. Selv om jeg har mer erfaring og fagkunnskap enn dem, og det bør jeg jo generelt sett ha, har den såkalt oppvoksende slekt nærmest pr definisjon i seg muligheten til å finne på noe nytt. (Den muligheten bør man jo også prinsipielt innrømme enhver annen person man møter, for eksempel voksne elever.) Som lærer klarer man sikkert ikke alltid å oppføre seg etter et sånt prinsipp, men jeg synes det kan være et godt utgangspunkt for ens egen tenkning rundt undervisning.

Som sagt, man må jo heller ikke miste fagligheten. Det finnes usaklige eller irrelevante innvendinger, i hvert fall er man nødt til å avvise argumenter fra elevene også. Bare ikke for raskt.

En av de tingene jeg var mest nysgjerrig på da jeg jobbet som engelsklærer på videregående, var elevenes synspunkter på nær sagt hva som helst, deres meninger, både fordi jeg lurte på hvilke ting som rørte seg i en generasjon som var på vei ut i offentligheten eller om du vil inn i min verden – og på grunn av min nysgjerrighet for nær sagt hvem som helst som kommer i min vei, om hva vedkommende har på hjertet. Sikkert også fordi jeg er et produkt av 70-tallet, en tid hvor politiske meninger var viktig.

Så vi hadde ganske mange klassesamtaler.

Mange av elevene var overrasket over at noen ville høre deres poenger, og det var ikke alltid de hadde noen mening om det jeg spurte om. Men hvis man ikke etterspør selvstendighet, risikerer man også at den ikke oppstår. Det tror jeg egentlig ingen ville synes var ok. Behandler man elever som om de er dumme kan man gjøre utrolig mye skade, men tar man som utgangspunkt at de også har intelligens, vil man uvegerlig måtte lokke den frem i hvert fall i en gruppe, eller i én elev. Alle har muligheter til både dumhet og intelligens i seg, og selvfølgelig, kjemien mellom lærer og elev avgjør ofte i hvilken grad man lykkes med det man nå prøver å få til. Men jeg synes vel generelt det er lite fruktbart å dømme elever selv om man må bedømme dem. Det siste er på noen måter mest et nødvendig onde (karakterer) og på andre helst en beskjed til eleven om hvor han eller hun står i forhold til seg selv eller faget, pensum eller andre mål.

Best å ta sjansen på at folk vil skjønne det du sier, hvis du faktisk vil dem noe ordentlig, har noe viktig å si dem.

Det er mulig at de problemene som disse synspunktene forsøker å si noe om allerede er løst i dagens skole, kunnskap er heller ikke bare relativt og avhengig av øynene som ser. Den er det også, men det finnes jo også alltid poenger i et fag som man ikke kommer utenom.

Undervisning er et totalprosjekt, og hvor man har fokus til enhver tid vil henge sammen med hvor elevene befinner seg, hvor skoen trykker, kan man si, så man til enhver tid prøver å nå en helhetlig forståelse av faget og en helhetlig utvikling av personligheten til elevene, i den grad det siste er ok. Det er selvfølgelig grenser her også, elevene har også rett til en frihet innenfor det systemet som et fag er for eksempel gjennom et år.

Et helhetlig resultat for en klasse er også ofte ønskverdig, at i hvert fall de problemene man deler i forhold til forståelse er mest mulig løst i fellesskap.

For en lærer er det naturlig å prøve å løse de problemene som ligger foran ham eller henne, i en klasse eller hos en elev, og hvilke det er vil jo blant annet avhenge av elevenes personlighet og bakgrunn.

Hva som er tidens temaer og fokus vil også påvirke hva som er i elevenes hoder og kropper, så noen endelig fasit på disse spørsmålene tror jeg ikke finnes. Det finnes en helhet i et fag til enhver tid, en helhet i et menneske, og det finnes i en gruppe.

Det som hindrer forståelsen eller den praktiske utførelsen av et fag, det som hindrer helheten i å komme til syne eller finnes, det er det man må prøve å gjøre noe med.