Jeg tror det er på tide å forsvare seg litt, som mann. Jeg tenker på metoo-debatten.

Jeg er jo er enig i mye av det som kommer fram. Voldtekt…jeg vet ikke hva jeg skal si. Sånne opplevelser kan sitte i deg for livet.

Uønsket oppmerksomhet…

Jeg har vel opplevd det fra kvinner også, og sorry, det har nok kommet fra meg også noen ganger. Det hender man er i sin egen boble også når det gjelder sånne ting.

Men det er verbalt. Jeg tafser ikke på folk som ikke gir uttrykk for at de vil bli tafset på, på en eller annen måte.

Men hvor går grensen? Å legge hånda på en skulder eller en arm kan jo være en begynnelse, et forsøk på å finne ut om man får et svar.

Det hender folk bare er så fysiske, folk av begge kjønn, at de slenger om seg med klemmer og fysisk kontakt uten at det betyr noe mer enn overstadig entusiasme. Det er som oftest bare koselig.

Og det hender en sjelden gang jeg sier fra at jeg ikke liker det. Det hender – sjelden – at damer prøver å eie meg fra begynnelsen av et møte. Jeg stikker som regel kjapt.

Men alt dette – på dette nivået, vel å merke – er småtteri i min verden, knapt nødvendig å tilgi. Ofte bare hyggelig, egentlig. Det viktige er hva som ligger bak, og selvsagt, hvis det er noe i lufta, om man liker vedkommende eller ikke.

Og om man trekker seg når man får et bjeff. Jeg prøver i hvert fall å gjøre det, og prøver å rydde opp etterpå, hvis jeg tror jeg har tråkket over noens grenser.

Det jeg har opplevd på byen selv av små overtramp, i Oslo, for eksempel, temmelig forsiktig, “snilt”.

Nokså veloppdragent, egentlig.

Og her ligger kanskje et poeng.

For streng moral fører gjerne til for skarpe utsving.

Det tror jeg er et gammelt poeng. Jeg husker fra Nord-Norge at det ble kommentert at de som hadde vokst opp i religiøst strenge familier, læstadianere, for eksempel, ofte var de som gikk mest i spinn på fest når de ble voksne nok til å bestemme selv hva de gjorde.

Det er en behagelig ting at alle oppfører seg ok, men for vår del, her i Norge, tror jeg kanskje det tildels har gått på bekostning av frihet.

Den friheten har vi vel nå tildelt oss selv på mange områder, så nå står vi kanskje i en ny situasjon, hvor vi har muligheten til å gjøre mer, også å lage mer trøbbel, og noen ganger gjør vi det, også.

Jeg synes ikke det er rimelig å gi avkall på friheten, virkelig ikke. Men en diskusjon om det som skjer er naturlig.

Mange av problemene har vel alltid vært der, men jeg tror – kanskje ikke alle.

###

Man kan forvente respekt fra andre, men er det noen som forlanger 100% respekt fra andre?

100%?

Det er for mye, etter min mening.

Man kan først gjøre seg ferdig med Per Sandbergs poeng, at man ikke alltid trenger en formell lovendring for å rydde opp i bestemte, kjipe situasjoner. Man kan kanskje klare noe selv. Hvis lovverket, altså Norges Lover, avspeiler vår sosiale atferd 100%, altså sånn som vi mener vi vil ha det, da håper jeg i det minste at vi har vett til å gi blaffen i å rettsforfølge alt, gir blaffen i å følge alle de reglene alltid.

Vi har hatt mange sovende paragrafer i vår historie, og bra er det, noen ganger.

100%, altså, eller tett på, er temaet.

Jeg sier ikke at man ikke skal ha lover som holder orden på sosial atferd, bare at de ikke bør omfatte alt.

Det finnes jo også noe som heter uskrevne sosiale regler, og de regulerer ganske mange ting. De endrer seg også, etter hvert som tiden går.

Her er metoo-debatten en normal hendelse, også i en tid hvor kvinner – forhåpentligvis – er i ferd med å nå et toppunkt av frihet her hjemme. Jeg håper absolutt det stemmer.

Når det gjelder “sjekke”-situasjoner vil jeg jo si at det er tåpelig å forvente en 100% veloppdragen mann, fordi han som regel hverken på kort eller lang sikt ville bli respektert av en kvinne.

At man driter seg ut – finnes selvfølgelig.

At det blir kommentert, at man blir satt på plass hvis det trengs, er like selvsagt riktig.

Selve ordet “sjekking” er idiotisk, men man er jo noen ganger kjærlighetssyk, som en beboer på Emma Hiorth sa en gang, rett på og poetisk.

Og da forventes man jo å gjøre i hvert fall litt overraskende ting. Ellers skjer det jo ingenting, enten man er ute etter et vennskap for en natt eller for et liv.

I et forhold, et ekteskap eller samliv, går det heller ikke an å be generelt om 100% respekt. Det er i seg selv uakseptabelt å ikke ha slakk, og det blir ofte heller ikke respektert, som sagt, hvis man gir etter for alt. Folk slår opp av sånne grunner.

En ubalanse i forholdet, kan man kalle det.

Når det gjelder kåtskap, er den jo egentlig likt fordelt mellom kjønnene, vil jeg tro.

Men historisk har ikke kvinnene fått lov til å vise sånt frem. Og de holdningene finnes vel ennå?

Det var vel også en god bit av 70-tallets kvinnefrigjøring at kvinner skulle ha kontroll over sitt eget liv også når det gjaldt seksualitet. Og det er jo forsåvidt rimelig.

Men har mannen den samme rettighet, i alle aldre?

Jeg tenker det er en bra ting at diskusjonen om overgrep og overtramp kom, som sagt, en normal sak, som kan få de konsekvenser som diskusjoner nå kan få i samfunnet – enten det handler om lovgivning eller justering av sosiale regler.

Undertrykkingen av kvinner har historisk vært sterk, og jeg tror man kan oppleve at kvinner mener frigjøringskampen må vinnes.

I den forstand at man skal ha like rettigheter i samfunnet har jeg vel ikke noe å si til det.

Men denne diskusjonen griper – også – inn i våre privatliv. I et forhold mellom to vil det alltid kunne være spenninger, og den kampen – hvis det er en kamp – kan ikke generelt vinnes. I så fall snakker vi om misbruk eller i hvert fall stor ubalanse. Undertrykking, kanskje, i verste fall.

Sånn som det selvfølgelig har vært historisk for mange kvinner, i ekteskap og parforhold også. Men det er ikke noen grunn til å lande i en motsatt ubalanse, å gå i den andre grøfta.

Samfunnsforholdene endrer seg gjennom tiden, og det vil alltid være noen som finner rimelige løsninger i et forhold også – som ikke er kjipe, enkelt og greit, enten man lever på gamle eller nye måter. Man får ikke glemme det heller.

Det er heller ikke lett å fri seg fra det man vokste opp med, og trives man i et forhold så trives man vel.

Men det er jo mulig å endre ting, i ikke så liten grad også. Min generasjon har holdt en masse på med det, jeg har diskutert kjønnsrollemønstre og foreldreroller siden jeg var tenåring, og har vel ikke sluttet med det, heller.

Et forhold mellom mennesker vil alltid til en viss grad defineres av samfunnets posisjoner, de rollene man blir tildelt av miljøet man bor i eller av storsamfunnet, men det må også kunne bestemmes av de som er i forholdet.

Som sagt, konflikter vil det alltid kunne være.

Men hele den kampen bør man ikke prøve å vinne, det er urimelig. At man vinner noen sånne private diskusjoner er greit, at man får rett i enkeltpoenger eller større ting.

Men hele greia må være bevegelig, dynamisk, mulig å endre.

###

Bakteppet for dette er at det finnes andre historier enn de om utnytting av kvinner.

De er sanne, det er ikke det som er poenget.

Men det finnes jo kvinnelig hardhet også, kompromissløshet, nettopp i kvinnefrigjøringens glanstid eller hva man skal si var det mange ting som gjorde det en smule vrient å vokse opp som mann – for en del av oss.

Noen vil jo nå si at ha, hva sa jeg, den kvinnefrigjøringen…

Liksom det. Vi kunne vel ikke vært uten?

De som sier det sverger noen ganger til den andre ensidigheten, gammeldagse kjønnsroller og for mye av det, i oppdragelsen, for eksempel. Det går jo i all anstendighets navn heller ikke an. “Han har sikkert ikke tid, det kan vel hun gjøre.”

Jeg er enig med de gamle damer som er sånn, så langt som at det er forskjell på en kvinne og en mann, og at det finnes kvinnelige egenskaper og mannlige.

Men dermed har jeg allerede sagt nesten for mye, for hva de består i, helt konkret, de egenskapene, er ikke lett å si bestandig. Sånne ting endrer seg også kontinuerlig gjennom historien, ikke minst i vår egen tid.

At vi alle har begge deler i oss er også tydelig, synes jeg.

Jeg finner det sympatisk, det synspunktet at man ikke gifter seg med et kjønnsorgan, men med et menneske, altså, et biseksuelt synspunkt.

Jeg synes man godt kan tenke sånn.

Jeg kan også se den andre muligheten, tross alt erjeg nokså opptatt av kvinnekroppen, det ser jeg for min del på som en mannlig egenskap. Der føler jeg grensen går for hva jeg vil gi meg på i denne diskusjonen også.

Men at man kan finne andre løsninger – hvorfor ikke? Mennesket er et fleksibelt vesen, og å nekte noen kjærlighet…

###

Egentlig ligger det også i bunnen en bekymring også for neste generasjon, særlig menn, gutter, at de ikke helt får sjansen til å være nettopp gutter eller bli menn.

Det høres ut som et fantastisk konservativt poeng.

Men man bør kanskje sjekke kontekst, diskutere hva som er dagens situasjon, sammenlignet med min generasjons oppvekst, for eksempel, eller den før meg.

Det er jo ikke helt lett å kikke neste generasjon i kortene, men jeg mener det går an å peke på noen poenger.

For det første er det langt fra alle miljøer og familier som har fordøyd den 70-tallske kvinnefrigjøring.

I hvilken grad vi alle må det, er sikkert et tema som er åpent for diskusjon, jeg sier bare at folk fortsatt lever eller vokser opp på “gamlemåten”. Hvor mange og i hvilken grad vet jeg ikke, men det finnes.

Forbehold når det gjelder personlighet og tendenser i alle mulige retninger, hva folk trenger, de unge altså, har jeg vel tatt. Feminitet og maskulinitet er ikke generelt absolutte størrelser.

Men det finnes ikke bare mykhet som må ut og finne sin rett, det finnes hardhet også, i begge kjønn, og den må også kunne finne et rimelig utløp. Man må i det minste kunne forsvare seg, og man kan trenge det i mange andre situasjoner også. Det er også en del av oss.

Gjør som mamma sier – jeg husker et av min fars sjeldne bidrag til barneoppdragelsen, egentlig en unndragelse av ansvaret ved å være pappa hvis det blir eller ble stående som et hovedpoeng.

Det er pappa-siden av saken, hvis det altså er en så stor ubalanse i oppdragelsen av barna.

Mamma-siden kan være – ikke minst i dag – at man som barn alltid skal være flink gutt, flink pike.

Kravene til oppførsel er ikke nødvendigvis de samme som de var da disse ordene oppsto, men de kan være like strenge, i dag også, like pregende.

Kvinners disiplineringsmetoder er også ofte mere fordekt enn mennenes. Man ser lett en manns brutalitet, men en kvinnes stille avgjørelser blir ofte ikke oppfattet før de er blitt til virkelighet eller sannhet i familien, kanskje uten diskusjon.

Som jeg stadig sier til mine barn – ingen kan være bare snille.

Nok en gang – 100% går ofte ikke. Hvis det er for mye av den typen tenkning – og det finnes – kan det føre til en masse problemer, ting som tyter ut i feil ende er vel en ikke uvanlig konsekvens. Som sagt, streng oppdragelse kan godt føre med seg en masse ubehagelig fyll eller verre ting.

Kvinnelig autoritet i familien burde altså være et tema.

Manglende mannlige rollemodeller i skole og barnehage er et tema.

Når det gjelder 17-20-åringers kjærlighetsforhold vet jeg heldigvis ikke all verden, men jeg tror at et viktig tema for en del gutter er følelsesmessig avhengighet av jentene.

Det er kjent materie at mange menn har hatt vanskelig for å snakke om følelser og relasjoner, mens mange kvinner har hatt lettere for det. Dette er klisjeer, men sanne ting for mange.

Det fører selvsagt til at kvinnene i mange tilfeller får definisjonsmakten på disse temaene, og rett og slett makten i en del forhold, fordi guttene eller mennene ikke har ord nok å stille opp med.

Jeg har opplevd det motsatte også, men dette er vel et kjent mønster.

Dette er et tema som ligner påfallende på diskusjonen om kvinners økonomiske avhengighet av menn, for noen kanskje fortsatt en realitet, for mine foreldres generasjon og bakover i hvert fall et stort tema.

Spørsmålet er altså etter min mening om ikke menns følelsesmessige avhengighet av kvinner er et like stort tema for mange idag, kanskje ikke minst unge. Jeg må dessverre si at jeg overhode ikke har sjekket forskning som dekker dette, det kan godt hende det finnes hauger, men i offentligheten er det et underkommunisert poeng, tror jeg.

Dette er å gå fullstendig med harelabb over store ting, men jeg følte jeg måtte si noe, jeg synes faktisk diskusjonen går litt for mye på kvinners premisser på enkelt punkter – i media, vel å merke. Hva som snakkes om ellers, privat, er sikkert mye mer enn én ting.

Redigert etter publisering.