Hvordan lager vi grensene for vår forståelse av verden rundt oss?

Hvordan lager vi i det hele tatt forståelsen? På hvilke måter griper vi virkeligheten? Hvor store er forskjellene?

Store filosofiske spørsmål. De kan selvfølgelig ikke besvares på noen fornuftig måte kort i en bloggartikkel.

Men jeg er ute etter noen forskjeller i dette, som er spesielt aktuelle i dag. Her er det datarevolusjonen som er mitt utgangspunkt, men diskusjonene om alternative virkeligheter er et minst like aktuelt tema.

Hvordan setter folk grenser for fenomener eller ting som treffer dem, privat eller fra andre steder? Jeg selv?

Mange har ikke et veldig bevisst forhold til hva de tenker, hvilket system de befinner seg i. Men alle har et eller annet verdensbilde, enten det er sånn eller sånn, og enten det er bevisst eller ikke, og enten det er tenkt ut i stor grad på egen hånd eller støtter seg i stor grad på det andre har tenkt.

For folk med akademisk utdanning er det normalt å snakke om hva man har lest og hva det betyr for en. Å ha en personlig filosofisk posisjon er vel heller ikke noen ulempe, hvis man har kommet så langt.

For folk i andre yrker finnes det andre måter å tenke på, ikke minst rent praktiske tenkemåter – hvordan oppnår man det ene eller det andre. Det er ikke en uvanlig “posisjon” å begynne med at mennesket må ha mat for å overleve, i neste omgang kanskje penger, og som punkt to da naturlig…hvordan skaffer man seg det.

Jeg tør ikke si så mye mer om hva som er vanlige veier videre blant såkalte “praktikere”.

De er vel også ofte blandet med andre sannheter som er tilflytt, også fra akademiske kilder.

Alle har visse faste forestillinger, visse løsere. Noen virker som om de har ett enkelt system som ikke kan endres, at de på visse punkter aldri skifter oppfatning.

Men man skal være forsiktig med å dra for raske konklusjoner.

Jeg tror i hvert fall alle kan ha sånne punkter. Som jeg pleier å si, det kan variere sterkt om man har grunn til å være sta eller ikke. Noen ganger er det hangups, andre ganger grunnfjell man kommer borti.

Som halvstudert røver på et område er følsomheten ofte større overfor finter og latterliggjøring av det man holder for å være hellige sannheter. Det kan jo godt hende de sannhetene er nokså hellige, at man ikke burde gi dem fra seg, men med en eksamen i lomma og samtaler med andre proffer i et felt er det lettere å være selvsikker og både blåse av tull, og ta til seg til og med grovt eller dårlig utformete poenger – som justeringer av de samme sannhetene. Det er lettere å diskutere med folk utenfor faget når man er trygg på det.

Er man virkelig ustudert, men talentfull, kan selvtilliten noen ganger være på et så lavt nivå at man ikke tør å ytre seg, og det man måtte ha av interessante synspunkter kommer heller ikke frem. Respekten – spesielt for eksamenspapirene eller tittelen – kan være så stor at man utsletter sin egen forstand når man møter dem. Folk som har en sånn innstilling vil ofte ha virkelig vanskelig for å komme til orde på en fornuftig måte.

Har man fått for mye ros av ukyndige folk opp igjennom livet kan man jo også ha alt for stor selvtillit, som ikke er basert på veldig store kunnskaper, selv om man tror det selv. Jeg tror dessverre en del politikere i dag er i denne posisjonen.

Alt for mange av oss har også alt for stor respekt for de politiske titlene, til og med en stortingsrepresentant hadde i min bevissthet en høy status og avstedkom alt for stor respekt, inntil jeg kom systemet litt tettere på og snakket med en, litt grundig, en gang. De som sitter på Stortinget er virkelig et tverrsnitt av folket, jeg tror med en overvekt av folkelighet, ikke akademia. Jeg var i hvert fall ikke imponert over kunnskapene etterpå, den respekten forsvant.

Derimot var jeg forsåvidt ikke så sjokkert over vanlige holdninger, som politikere jo kritiseres for jevnlig eller konstant. Alt for mange dømmer folk i offentligheten etter hva de tror er gode og dårlige mennesker, og tror de kan bedømme det ut fra det vi ser av politikere i media.

For noen går det kanskje, men er man vokst opp i en profesjonell kultur vil det man viser frem offentlig i stor grad være formet av den rollen man har akkurat da, den jobben. Det vil jeg ikke nødvendigvis kalle uærlighet, men det blir ofte misforstått av folk som ikke har kjennskap til den typen rolledeling. For dem er et menneske et menneske, ferdig med den saken, og det er en type betraktning som i grunnen skaper mye problemer, den er alt for enkel.

En annen ting er at det for tiden etterspørres alt for mye formell kompetanse, i forhold til reell. Jeg har hørt sagt, i oppveksten, tror jeg det var, at Norge var litt sånn tidligere også, sammenlignet da kanskje med andre europeiske land, at vi så for mye på hva folk hadde avlagt eksamen i og hadde for liten evne til å vurdere hva slags kunnskaper de reelt hadde.

Jeg tror gjerne det kan stemme.

Det at alle har hatt lik rett til å snakke må ha vært en fordel for oss på mange måter, men har blitt et problem i dag, etter min mening ikke minst fordi amatørismen – som alltid har vært der, eller i alle fall lenge – har nådd et uakseptabelt nivå.

Tidligere var det en gjengs oppfatning at man som amatør på et felt måtte ha en bevissthet om at man var nettopp det, og spesielt derfor ha et blikk på faget og fagfolk i det man befant seg i. Dette siste, selvkritiske elementet er for mange i dag borte, de tenker ikke over at de sier og gjør en masse rart. Det er nokså forbløffende.

Man skal selvfølgelig passe seg for å hive eventuelle barn ut med badevannet, man må jo sjekke det de sier og se om det er noe i det. Talent finnes vel hvor som helst, men å bruke det fornuftig er krevende uansett, og enda mer hvis man mangler egentlig skolering.

Badevannet kan det etter min mening være et poeng å bli kvitt.

Nettet og PC-verdenen har et sterkt preg av abstraksjon, og med lang vei til virkeligheten for meg, i hvert fall.

Forsåvidt bommer jeg kanskje ikke helt når jeg tror det er viktig å gi barna mine en forståelse av fiksjon og abstraksjon, men de trenger på en måte ikke mer erfaring enn de allerede har av den typen innpakning man finner på skjermen, den typen eller de typene fiksjon, de trenger heller mer konkret erfaring av ufiltrert virkelighet, i den grad det finnes, men i hvert fall, opplevelser av den konkrete verden.

Altså, jeg snakker om skogturer, oppvask for hånd, å løse nye og ukjente praktiske problemer og å bruke kroppen på litt uplanlagte måter – alt for å skape kontakt med den virkeligheten som datakraften brukes for alt den er verdt til å fjerne fra oss.

Jeg var borti en konduktør på toget som uten å si det direkte sa at det ville jo være komisk å måtte åpne et vindu for å få ned sommertemperaturen – seriøst, vi hadde jo et ventilasjonsanlegg, og det burde jo ærlig talt fungere.

Kunstopplevelser og vitenskap som er ordentlig i kontakt med virkeligheten er jo også nyttig for enhver, ikke minst når man vokser opp, fordi de gir deg et grunnlag og en kontakt med deg selv. I beste fall får sånne ting deg til å stole på deg selv og dine egne vurderinger, og vil kunne utvikle evnen til å skille skitt og kanel i andres utsagn og utspill, fordi du selv har kontakt med deg selv og ikke velter ved første dytt.

Her finnes det egentlig mye godt stoff i folkelig kultur, mye tilstedeværelse, ærlighet og klare meldinger som kan være meget nyttige for hvem som helst, men den er ofte ikke relatert til utdannet kultur, i hvert fall ikke den delen av den folkelige kulturen som er mest synlig i dag.

En av kunstens evner, hvis man kan si det sånn, er nettopp å kunne gi deg en følelse av deg selv eller svare deg på spørsmålet “hvem er jeg”? – eller også til og med “hva skal jeg gjøre?” og ikke bare en gang for alle, selv om skjellsettende opplevelser finnes, men også “snakke” om nye ting, etter hvert som livet skrider eller løper fremover.

Tiden, samtiden, utvikler seg i hurtigtogsfart akkurat nå, og man utvikler seg jo selv også, enten man styrer det eller bare tar ting som de kommer. Barna dine forandrer seg. Vennene. Man har bruk for å tenke og å orientere seg.

Tilbake til nettet.

Grenseløsheten i selve nettet finnes også i den sosiale siden av saken, ved at kontakten med andre mennesker ikke er ordentlig avgrenset hvis man befinner seg i cyberspace, eller i hvert fall de gamle fysiske skillene, at mennesker faktisk ikke er der når de altså går sin vei, det er jo nesten ikke tilfelle på nettet. De kan når som helst dukke opp i det som liksom er mitt cyberspace-univers, men som egentlig begynner å ligne på sånne begreper som det kollektive ubevisste eller andre lett kaotiske og vel ikke så lett definerbare begreper, altså et felles Sargassohav hvor alles sjeler og tanker befinner seg.

Samme badekar hvor alle gjør alt mulig oppi.

Sikkerheten rundt dette jobbes det mye med, men i en virkelighet som foreløpig virker kaotisk. Å få definert fenomener som privatliv og egne grenser på nettet har både juridiske og psykologiske sider som langt fra er avklart. Den glade entusiasme som til strømmer ut fra deler av AI-feltet er heller ikke egnet til å berolige meg, for mange stemmer virker ubevisste i forhold til disse problemstillingene. Jeg liker friheten den nye virkeligheten gir, men i hvert foreløpig ikke kaoset, og heller ikke det sterile ved maskinene.

Avhengigheten er også et problem, rent praktisk fordi alt strømlinjeformes etter dataverdenens nokså egendefinerte behov. Jeg vet ikke om den strategien å gjennomdigitalisere samfunnet uten å tenke seg alt for godt om var særlig lur.

Det er i hvert fall krevende for alle, og koster oss en masse penger, blant annet på grunn av selve innkjøpene (som ikke stopper opp, heller).

Dessuten er det for tiden et problem at det knapt finnes en felles offentlighet, noe som blant annet betyr at regjeringen har kunne få igjennom en masse kontroversielle vedtak som knapt noen vet om, for eksempel nettopp innen overvåkningsfeltet. Samfunnsendringer skjer, styres, tilføres, mange ganger uten at offentligheten i praksis får vite det, blant annet på grunn av nettets beskaffenhet, sånn som det brukes idag, i hvert fall, og sånn som vi har forholdt oss til det. Kanskje begge deler må endres en god del.

At visualitet, å ordne ting etter visuelle egenskaper, er nærmere en praktisk tenkemåte enn tenkning i begreper, er også en tanke som fortjener å tenkes.

Redigert…