Du har vel hørt den der kommentaren om folk som sitter i fengsel og synes det er bedre der enn utenfor?

Jeg trenger sikkert ikke referere den hånen som gjerne følger med, bare konstatere at den som kom på ideen neppe har vært ordentlig blakk.

Det å være sosial koster faktisk penger. Det forventes at hvis man blir invitert til noen, skal man kunne invitere tilbake, og det er jo faktisk vanlig i…tja, alle miljøer? at man da holder sånn noenlunde samme standard i matveien som de vennene man har. Det er i hvert fall noen grenser og noen vaner man ofte har lyst til å følge.

Noen er jo lette å gå på kafé med, de er sparsommelige og allikevel sosiale og hyggelige, man kan sitte med én kaffe eller én øl i flere timer. Jeg er jo også selv en type som gjerne bruker penger på mat og drikke når jeg har dem.

Men er man helt uten penger, er det ikke like enkelt å improvisere invitasjoner og festligheter. Din leilighet blir i grunnen lett til – et slags fengsel, i perioder. Du har kanskje ikke penger til å sette deg på en kafé med en kaffe.

Man kan selvsagt heve seg over tullinger som ikke har orden på økonomien, komme med en kommentar til, men det er vel ikke så hyggelig å gjøre det, eller hvordan er det?

Jeg vil kanskje også si at fattige jeg har møtt, har privat ofte et litt mer sympatisk forhold til penger enn “rike”, altså det siste folk som har vært vant til å ha det ganske bra. De siste får lettere panikk, for de har virkelig ikke trening i å klare seg uten penger – hvis de låner, låner de mer og oppfører seg kanskje ikke alltid like…veloppdragent.

Når det gjelder et samfunnsmessig forhold til penger, altså egentlig politikk, er det noen ganger omvendt, de “rike” har noen ganger mer begrunnede synspunkter og de “fattige” ikke i samme grad, eller ikke i det hele tatt. Men det skyldes kanskje også at de med penger har vært vant til å være med på debatten og å styre ting, i politikk eller næringsliv, mens mange fattige er vant til å være underordnet og ikke å ta ansvar for mere enn sitt eget arbeid. De har ikke så mye erfaring, og kommentarene er ikke alltid realistiske.

De fleste har i hvert fall hatt noe arbeid, eller holder på med et eller annet i perioder, selv om de lever “down and out”.

Du får ta dette for det det er, svogerforskning basert på egne observasjoner, og sjekke det mot dine egne erfaringer og tanker.

Men i hvert fall finnes det liv som er så slitsomme og rotete – mer eller mindre hele tiden, eller i lnge perioder – at en viss orden sikkert kan være en positiv ting en periode. Hvis man lever på gata…

Omtrent som en innleggelse for en psykisk syk, hvis dere unnskylder parallellen. Det er også en hjelp man helst ikke vil ha, fordi den er såpass slitsom for en, men som allikevel er et gode når man først er så langt nede at man trenger det.

Jeg ville virkelig ikke likt å bli låst inne i et fengsel, tross alt kan man låse seg ut av sin egen leilghet og gå seg en tur. Jeg har heller ikke spurt noen som har sittet inne hvor ille det er, den siden av saken er sikkert ikke særlig ok.

Men som sagt, noen vasker vel klærne dine og gir deg mat, eller kanskje du til og med er med på arbeidet selv, jeg har ikke sjekket.

Det finnes tider i menneskers liv hvor man ikke klarer sånne ting særlig bra.

Noen finner det også for godt å kommentere at man bruker penger på kaffe, røyk, øl og andre “unødvendige” ting når man er skikkelig uten penger, når man tigger, for eksempel.

Til det er å si at man ikke har det så veldig bra når man er der man er. Jeg skulle like å se den som ville klare å gjøre bare fornuftige ting i en desperat situasjon som varer lenge.

Det er selvfølgelig et problem, og nå må jeg gjette, men jeg kan godt forestille meg at dette dukker opp i såpass forskjellige fasonger som fedme blant fattige på grunn av dårlig mat (klisjeen sier at det i hvert fall er et amerikansk problem), alkoholisme nedover i rekkene i samfunnet, kaffe burde kanskje også være et tema, røyk. Kort sagt “hverdagsproblemer” for mange.

Men det burde være lett å skjønne at det man med et lett ord, i andre sammenhenger, kaller “trøstespising” eller lignende, direkte sagt misbruk av et eller annet, er mye mer nærliggende å ty til når livssituasjonen er et vedvarende kræsj.

Klassesamfunnet har jo for mange vært det, rett og slett, i større og mindre grad, historisk, for store grupper. Det bør man heller ikke glemme.