Vi prøver vel alle å gjøre et godt inntrykk på omverdenen.

Kvinner noen ganger mer enn menn – men alle har et ønske om i hvert fall ikke å dumme seg helt ut, se ok ut, være smart…eller lur. Det spørs jo hva som er akseptert eller gir status i det miljøet man er en del av, eller de miljøene. Det som betyr mest.

Eller for den som betyr mest, akkurat da.

The beauty is in the eye of the beholder var det en iraner som sa til meg en gang, det sier vi i Iran, som kommentar til en diskusjon vi hadde et eller annet sted i denne retningen.

Det hun sa er jo en fin tanke, egentlig, at det er en selv som oppdager et menneske ved å se hennes eller hans skjønnhet eller klønethet eller rytme eller andre ting ved personligheten som fascinerer en. Uskyld er noen ganger en ting, kanskje mest (?) hvis man har vært utsatt for det motsatte, hverdagsgalskap er en undervurdert egenskap i hvert fall her i Oslo, og nå skal jeg kanskje slutte å sammenligne med Nord-Norge, som jeg dessverre ikke kjenner ordentlig lenger.

Jeg husker forresten oppdagelsen, tidlig i tyveårene, at faktisk ikke alle var like forelsket i hun jeg så på akkurat da, konkurransen var faktisk ikke stor som jeg trodde, og jeg var mildt forundret. Alle måtte jo se det jeg så?

Et annet poeng fra en tysk venn, at alle har en rar side (og en normal, vil jeg legge til) – og at hvis man skal være kjæreste med noen, gjelder det? eller er det en fordel, i hvert fall, å like den rare siden. Det er mulig poenget var at der sitter mye av personligheten, eller at man må leve med det som er der. Jeg må kanskje spørre ham neste gang vi sees, hva han mente.

Men det spørs kanskje hva den rare siden betyr, for den som har den, og muligens for den som opplever den også. Det er jo nettopp en stor og viktig forskjell mellom kulturer, at man ofte ikke legger det samme i det man har med seg av positiv eller problematisk bagasje.

Ibsen kritiserer oss norske, i Peer Gynt – vi er, som trollet, oss selv – nok. Jeg har møtt den ideen i den milde grad hos noen, at jeg er jo meg og kan ikke forandres.

Min personlighet føles litt mer fleksibel, for ikke å si flytende, noen ganger. Det kan bli for mye den andre veien også.

Det tror man, helt til man – selvfølgelig – treffer noen som ikke bare stiller spørsmål ved, men latterliggjør ting som er hellige for deg. Best for deg, da, om de tingene er godt surra, som man vel sier til sjøs, ellers blir det lett slåsskamp. Utdanning eller profesjonell erfaring – og tanker – kan være en fordel, da står man stødigere på det man har av egne bein, og man tåler en diskusjon, fordi man allerede har testet ut ting i praksis eller vet noe om hvordan det gjøres. Med trygg kunnskap finnes det lettere gråsoner og justeringsmuligheter i hodet, og de tingene som man mener er uforanderlige er tryggere for en allikevel, og kanskje riktigere definert, forhåpentligvis allerede med noen forbehold, som vel nesten alltid følger med.

En farlig ting å si, det siste, kanskje, men det er som regel noe man ikke kommer utenom, innenfor fag eller bare bestemte temaer, og det gjelder i hvert fall å kunne si hva man mener de er, så de kan blir vurdert ordentlig av alle. Da er det lettere å være uenige også, når det er rimelig, eller så må av og til en part finne seg i å bli utkonkurrert av gode argumenter eller hva man skal si.

Hvis de tingene ikke er surra blir man kanskje hard, beinhard, noen ganger, hvis man blir presset på noe og det er viktig og litt usikkert for en. Noe sånt er i hvert fall blant mine vanskeligste erfaringer.

Skjønnheten eller tiltrekningen mellom to mennesker kan jo ellers noen ganger motsi omtrent alt annet man har i hodet.

Aida, operaen av Verdi, handler om noe sånt, to som forelsker seg i hverandre på tvers av en krig. Jeg har ellers glemt mye av handlingen, men jeg husker den fantastiske sangen hvor Aida ber gudene hjelpe seg. Numi, pietá. Guder, forbarm dere. (Handlingen skal foregå i det gamle Egypt). Jeg tror dobbel lojalitet er et problem for henne.

Jeg dro inn til byen og kjøpte hele operaen på plate da jeg var tenåring, og hørte den arien (sangen) mange ganger.

Ja, Romeo og Julie, selvfølgelig. En lignende historie, selv om vel familiene mere er de som skaper problemene her, ikke de elskende.

Noen ganger er livet tragisk, noen ganger komisk.

Noen ganger ingen av delene.

Av og til kan man skrive om vanskelige ting, enten fordi man har fått dem litt på avstand, eller fordi man får dem på avstand, ved å skrive.

Eller begge deler.

Og da tar man jo frem de tingene man selv synes er mest interessante, akkurat som når man møter en man synes om. Man ser det man selv ser, får vi håpe.

The beauty is in the eye of the beholder.

I likhet med mange andre sannheter er det vel ikke bare sant.

Men det trenger ikke være helt feil heller.

Redigert etter publisering.