Jeg elsket ikke Arbeiderpartiet på 70-tallet, som bygde Y-blokka.

De hadde ikke skjønt miljøvern den gangen, kanskje litt av naturvern (som var det minst avanserte begrepet på feltet den gangen) – og jeg var jo miljøaktivist, satt i Akersgata først og seinere i Stenersgata, røkte og drakk kaffe og var med på noen ting.
Begge de gårdene vi hadde kontorer i ble revet, i hvert fall den første ulovlig, den andre husker jeg ikke. Sånne vanlige 1890-tallsgårder.

Idag har FrP de samme holdningene og vanene som Arbeiderpartiet og Høyre den gangen, når det gjelder miljøvern – hører ikke, ser ikke, snakker ikke. Den gang som nå var – er – det penger og arbeidsplasser som er argumentene, og realiteter som handler om andre ting blir ikke tenkt på eller svart på fra disse nye makthavere.

Og de samme holdningene når det gjelder arkitektur, eller er det Høyre som drar det lasset for tiden? Det var faktisk et ikke så dumt forslag om å rive noen blokker et eller annet sted i byen for noen år siden – og bygge småhus isteden – fra FrP. Jeg har sagt det før, og kan godt si det igjen, jeg synes ikke det var så ulurt. Et problem er selvfølgelig de som bor der nå, hvis man gjør noe sånt, men i hvert fall bar det bud om en oppfatning av hus jeg føler meg mer beslektet med. Jeg kunne kanskje foreslå å bygge nye bygater, men småhus er det jo masse av i Oslo fra før av, og det er jo fint, det også.

De tegningene av “det nye sentrum” som har flytt ut i Aftenposten får meg til å tenke på Lyn Gordon, liksom futuristisk tegneserie fra min barndom. De som lurer på hva de tegningene og plantegningene er i virkeligheten kan kanskje ta seg en tur til Mall of Scandinavia rett utenfor Stockholm, der finnes en verden som ligner nokså mye, tror jeg.
Fra innsiden føles det behagelig som…potetgull, kanskje, eller nålefilt, hvis noen husker den oppfinnelsen fra 70-tallet, et gulvbelegg. Utsiden finnes vel nærmest ikke.

Vi har også i Oslo en gamleby, den gamle bykjernen, og vi har for lengst nådd et punkt hvor det ikke bør rives mer. Selv ikke av de tingene fra 60- og 70-tallet, for min del mest fordi det som kommer isteden er for stort og ikke særlig fint, i de aller fleste tilfellene, og for historiens skyld.

Tinghuset unntatt, det synes jeg er ganske fint, og andre ting finnes. Men hvorfor vil tradisjonalister på høyresiden kræsje våre tradisjoner?

Noen liker også betongarkitekturen fra 60-tallet, og jeg støtter dem når de aksjonerer mot riving, som sagt, jeg vil uansett ikke ha Brasilia eller EU-hovedkvarteret i min by, sorry. De som sitter i regjeringen og planlegger sånne ting elsker ikke byen.

Noen av planleggerne drar på ferie til Italia og snakker fint om hvor fint det er der i gode gamle Toscana når de kommer hjem, før de går løs på et nytt prosjekt her, gjerne på østkanten, laget av stål og glass og i en haug med etasjer. Byen blir etterhvert mer og mer borte, erstattet av noe annet, menneskelaget natur eller ei lita bygd, kanskje, i kvadruppel størrelse. En husklynge med 20 etasjers hus. 30.

Jeg vil kanskje anta at de planleggerne ikke har lært nok av å reise til Toscana.

Olav Thon, som støtter FrP, river byen i biter, også, det har han holdt på med i mange år. Det ryktes at han vil ta vare på enkelte ting, og det kan godt hende det stemmer, men en sak som folk utenfra ikke har skjønt når det gjelder Oslo, er at rotet også hører med til byens identitet og historie, jeg tror ikke bare det gjelder i min levetid, og jeg har ikke alltid sans for den populistiske eller kanskje moderne vanen med å rydde i alt.

Passe mye uryddighet er en god side av byen, sånn som jeg ser det, arkitektonisk, og ellers også, og det stemmer faktisk godt med norsk tradisjon å ha det sånn her.

Vi er fine nok som vi er, det vil egentlig si med sånn passe krøllete skjorte og tradisjonelt blakke i perioder, alltid en kaffe for mye og av og til en øl for mye, og folk utenfra har alltid vært mer opptatt av Oslos finhet enn vi selv, vil jeg påstå. Jeg kjenner knapt noen urinnvånere som bryr seg noe særlig om å ta seg ut unødig, det er skuespill for merkelige anledninger. Det har i hvert fall ikke stemt der jeg har beveget meg, og jeg har møtt både en ambassadør, en bryggesjauer, og opptil flere psykologer.

Man kunne snakke med dem.

Jeg vil bare beholde meg selv sånn noenlunde, ellers er jeg mer opptatt av sosiale forbindelser i alle slags retninger og at husene står og kan huse oss og butikkene og kafeene våre, sånn at vi kan få diskutert ølpriser og distriktspolitikk og alt det andre.

PS Fremskrittspartiets forhold til Picasso…kan noen kanskje si noe om det? Jeg er usikker på om de tør selv, men Dale står jo liksom frem som en…sterk mann. Kanskje han vil? Eller Jan Tore Sanner fra Høyre? Tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland er også en åpenbar kandidat. Siv Jensen?

Jeg venter i spenning.

Redigert…