Jeg hadde en nabo der vi hadde hytte. Hele familien var kjempehyggelig, sånn som folk i Kragerø kan være, en glo inni sjela som kommer ut i et litt keitete smil og samtaler man ikke glemmer.

Jeg husker han var så overrasket over at jeg aldri hørte på værmeldingen. Det var ikke noe stort tema, akkurat, bare en vane som vi vel ikke visste om hverandre.

I byen er det jo ikke spesielt langt til noe sted du skal. Hvis ikke du setter deg på en benk i november – det kan du selvfølgelig gjøre allikevel – men så lenge du ikke gjør det kommer du deg raskt inn i en trikk, buss, butikk, kafé, du fryser ikke lenge.

Det er til og med en metode, for meg, i hvert fall, at hvis jeg fryser på gata og skal gå et stykke, så går jeg bare inn et sted fem minutter, til jeg er gjennomvarm, og så går jeg videre. Da varer varmen av en eller annen grunn mye lenger enn den gjør hjemmefra.

Jeg er vel fra naturens hånd ikke så veldig frøsen av meg, som man sier, og bodde dessuten lenge nordpå, hvor det er mer vær og ikke så mye mere kulde enn man skulle tro, men vind og ting. Vi tok det med godt humør, som det helt rolig heter her i Oslo, akkurat som været, altså da jeg bodde i Tromsø ble vi ikke så sure for været. Jeg er gått omtrent tom for eksempler, men den første utepilsen ble tatt i januar, tror jeg. Med et stort flir, selvfølgelig.

Tromsø har vel også fortsatt sin egen jernbanestasjon, en pub, i påvente av sendrektige samfunnsprosesser for å få bygget tog hele landet på langs.

Jeg liker vind, og pleide å være masse på fjellet da jeg var yngre, men i hvert fall er været i Oslo ikke noen stor påkjenning etter å hatt noen turer med hurtigbåt i storm og en liten jobb som turnésjåfør uten vinterdekk på feil årstid…

Alt sammen var verdt anstrengelsene og ville sikkert fortsatt vært det hvis jeg fortsatt hadde bodd nordover, men når jeg nå landet i Oslo er ikke været den største bekymringen.

I byen er irritasjonen ikke en regnbyge eller to, men at trikken ikke går, eventuelt at den går så mange nye steder på så kort tid at du mister oversikten. Jeg har fått pepper fra folk som bor i mindre byer fordi jeg i det hele tatt snakker om dette, siden de vel var i ferd med å miste sykehuset. Til det er å si at jeg gjerne snakker om sykehuset deres også, og jeg har ingen problemer…med å forstå det problemet. Helt klart ikke, det er faktisk alvorlig.

Men hvis du ikke har bodd i en relativt stor by tror jeg ikke du har noen idé om hvor mye kollektivtransport betyr, hvor mange timer i uka du lett tilbringer der, for eksempel, og irritasjonen ved at noen kreative praktikere har lyst til å bygge om, unnskyld, oppgradere, et system som gikk som ei klokke før de moderne byråkrater og politikere begynte å gjøre ting. Man jobber på så mange slags steder i byen, og venner bor her og der, og man har i det hele tatt behov for å flytte på seg innenfor en radius som antagelig knapt synes på steder hvor det er mere landskap og færre hus.

Det er flere stasjoner i byen, og man skal dit med jevne mellomrom.

Ideen med kollektivtransport er selvfølgelig fra byens synspunkt at det ikke nytter med hver mann sin bil, rent praktisk. Fra passasjerens synspunkt er det viktige at man slipper å tenke mest mulig, sånn som det også var på T-banen i London før noen begynte å plukke på den. Da jeg var der som student i 80-et-eller-annet, husker jeg at jeg ikke trengte å snu på hodet, omtrent, for å finne veien, alle skilt var der jeg trodde de skulle være, jeg trengte knapt å sette ned farten.

Jeg ble selvfølgelig øyeblikkelig døpt til reiseleder, men seriøst, det var et veldig bra system. Idag er vel skiltingen i nærheten av det gamle nivået, muligens, i hvert fall var jeg der et par ganger hvor jeg tenkte at den nye generasjonen planleggere nesten hadde skjønt hvordan forgjengerne gjorde det – mens bygging og ombygging og lapper med tape hadde begynt å komme da jeg var der i sommer.

Sjekk på selve vogna hvor den skal. Sorry, altså, den elektroniske viseren, displayet på perrongen, virker ikke.

Man kan sikkert gjette på at buss-for-tog er en internasjonal trend. Det hadde en egen plattform i Gøteborg også.

Når det gjelder livet på landet vet jeg ikke all verden, jeg har bare såvidt bodd på landet, jeg gjetter halvveis på at det finnes forskjellig rytme, forskjellig tenkemåte (altså, ikke på alt, da), forskjellige prioriteringer som skyldes forskjellig livsstil som skyldes forskjeller i natur og tradisjoner og blandingen av menneskene og naturen.

Som skyldes hva som helst.

Jeg synes det er litt synd, som man kan få inntrykk av noen ganger for tiden, at alle små steder i Norge plutselig skal være byer. Man må jo få lov å holde på sine egne ting – jeg slåss for mine her jeg bor, midt i Oslo, og jeg har jo opplevd så mye hyggelig kaffe og mat langt ute på landet, hvor man slipper å forholde seg tett til byen, så man kan være nettopp seg selv, ha tid til en skikkelig prat over kaffen, for eksempel, og more seg over byfolk som løper hele tiden, kanskje.

Jeg vil også helst være meg selv, stort sett, men det er deilig å ikke måtte reise så langt for å få en avveksling. Da kan man leve litt annerledes noen timer eller noen dager, det blir ny frisk til bylivet, og hvem vet, kanskje man får noen helt nye ideer.

Redigert…