Jeg er kommet ganske mye lenger med det stekespadeprosjektet.

Snekker nr 1 takket for seg etter å ha laget en bunke redskaper, til og med en egen variant.

Jeg fant en ny, en morsom fyr å diskutere med, minst like mye designer som snekker, med masse kule ting han hadde designet og laget.

Så vi får se.

Men jeg tror jeg har skjønt hvorfor salg og kunst ofte ikke er så gode venner, ikke for meg i hvert fall.

Det du gjør på en scene, det du gjør som kunstner, er for mange å gi. Det du gjør når du selger er for mange å ta.

Jeg tror at for mange ligger konflikten her. Selv for meg, som pleide å være opptatt av å få betalt for å spille, ikke masse, men passe, rett og slett, så kom jeg ned til kjernen i det å stå på scenen.

Du kan ikke tenke på sånne ting når du står der.

Du er passe naken eller hva man skal si, du har laget noe, et sjelsprodukt, en følelsesladet ting eller noe fullt av ideer. Noe personlig.

Som publikum kommer du heller ikke for å betale.

Du aksepterer å betale fordi du får ta del i sjela til kunstneren, som du forhåpentligvis liker – ikke privat, for han eller hun er jo på jobb, uansett hva forestillingen går ut på – du vil ha en opplevelse, enten den er rocka, meditativ, intellektuell eller følelsesladet.

Du vil vel helst ha max energi også.

For å få til det må man gi alt.

Og det i seg selv har jo ingenting med penger å gjøre.

Jeg møtte en selger på byen, altså, jeg kjenner vel mange som driver med salg, men han der – vi snakket om hva vi drev med, og han sa oppgitt og medfølende på samme tid at han ikke kunne skjønne hvorfor musikere eller kunstnere alltid underkommuniserte det de drev med.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si den gangen, men dette tror jeg er en viktig del av forklaringen.

Du gir, og du gir deg selv.

Tenk tanken.

Å markedsføre andre har jeg alltid syntes var nokså lett, forutsetningen er bare at jeg liker de driver med. Bonusen er enkel – man sprer ting man selv digger, og gir andre noe også.

Å selge seg selv er selvmotsigende når man tenker sånn. Å gi først – på scenen – og ta etterpå – å ta imot betalingen og applausen – det er ok for meg, klart.

Men å slåss for de pengene er ikke det samme.

Med de stekespadene står jeg nesten på spranget ut i forretningslivet.

Jeg kan høre Olav Thon le i bakgrunnen, og mange med ham. Jeg kommer aldri til å blir så veldig rik, for jeg gidder ikke. Det er ikke det jeg brenner for, enda ikke.

Men man kan godt gjøre prinsipielt de samme erfaringene uten det store salget. Foreløpig har jeg ikke hatt salg på disse i det hele tatt, så det mangler jo liksom en bit.

Men jeg har altså gjort en del andre erfaringer.

En ting jeg kan merke her jeg sitter og lurer på om jeg skal velge den langsomme eller den hastige veien frem, er at det er lett å skyve seg selv til side når man velger et liv i effektivitet.

Når jeg var 20, som sagt, elsket jeg både min egen raskhet og min egen effektivitet.

Nå er jeg 54, og jeg må innrømme at etter et par utbrenthets-opplevelser og ett totalt sammenbrudd som nok ble enda vanskeligere på grunn av for mye jobb, så elsker jeg min egen ro høyere enn mine løpende bein. Jeg skulle gjerne vært enda litt raskere, men så lenge jeg slipper å bli sett på alt for mye som bestefar, så trives jeg ganske bra med ikke å ha så dårlig tid bestandig.

Det er jo den eneste fordelen ved å være syk, at man har tid. Eller, det finnes flere, at man får tenkt på ting andre ikke tenker på, eller løst problemer andre ikke er nødt til å løse.

Penger blir i hvert fall et problem med en gang.

Men det var det med å skyve seg selv til side.

Jeg vet fortsatt ikke helt hva et talent er, men det er vel kanskje noe som får deg til å gjøre et eller annet uansett. Det har en bestemt form, som regel, i musikken er det gjerne knyttet til et instrument eller en bestemt aktivitet, man trives med å undervise eller man trives ikke med å undervise, man er liksom pianist, hornist osv, man er knyttet til instrumentet på en spesiell måte. Man vil spille med andre. Man vil være solist.

Kanskje det er riktigere å si at det har et bestemt utgangspunkt.

Jeg vet ikke helt hvor grensen går mellom talent og personlighet, og alle aktiviteter kan jo utvikles. Bare de begynner på riktig plass, noe alle lærere burde huske på, og i grunnen alle foreldre, siden man er lærer enten man vil eller ikke når man er mamma eller pappa.

Men det er jo gjerne problemer knyttet til å arbeide kunstnerisk, problemer knyttet til din egen personlighet, for det er den du bruker, jobber med, i nokså stor grad, det er jo det du vil ha hvis du vil høre på noe – upersonlig musikk? Selger i hvert fall ikke.

Så da må man akseptere, som musiker, at man har vondt i magen, hodet, sjela, at noen dager er et helvete, og at disse tingene påvirker arbeidet ditt, ikke bare innholdet, men humøret, arbeidsevnen.

Det er ikke så lett å tilpasse seg et A4-liv, som man – som arbeidsgiver eller oppdragsgiver – gjerne vil ha. En leverandør du kan stole på. En ansatt som alltid leverer.

Og hvis du har et litt ubrukt talent…det går jo an å skyve det til side, og heller konsentrere deg om saklige ting, tidsfrister, å få skrevet den mailen, å ta et møte med hun butikksjefen, å bli enige om prisen…å flytte deg hele tiden videre, å la være å lande.

Jeg tror, over år, kanskje et halvt liv eller noe sånt, så kan man bli syk av det, hvis det var noe annet som egentlig var viktigere, eller man merker kanskje ikke at man er i ferd med å bli syk. Man har ikke ordentlig kontakt med seg selv.

For noen er dette masse innhold og mer enn nok å bite i. Kreativitet blir vel da brukt til å finne ut hvordan du skal tjene pengene, eventuelt på mest mulig effektiv måte.

Skikkelige selgere er ofte veldig hyggelige, i hvert fall når du møter dem. Det er mange jeg har det skikkelig gøy sammen med, øl og kaffe er veldig nærliggende muligheter.

Den sjarmen hører med til talentet, tenker jeg – for salg er jo også et talent. Jeg tror nok jeg har noe av det der selv også.

Men i et kunstprosjekt hører ikke disse tingene hjemme, ikke i prosjektet i seg selv. I hvert fall på podiet, hvor du er aktiv mens folk ser og hører på, forventes det ikke noe annet enn ærlighet, for eksempel.

Og de fleste velger kunst eller musikk fordi de har noe de må gjøre. Sa jeg at de velger? Hm, ja, du holder i hvert fall ikke ut i rampelyset hvis ikke du er nødt, det er for tøft følelsesmessig. Og hvis du begynner å gjøre for mye av ting du ikke er helt komfortabel med…det går også utover deg på måter som kan være meget ubehagelige. Jeg tror også fysisk.

Hvis noen andre dytter deg inn i det, foreldre, for eksempel, kan du ende med mye rare ting, men hvis du har et talent og føler du virkelig ikke har fått brukt det kan jo det også bli ille. Hvis du har et talent og ikke vet det, eller glemmer det eller ikke tror det…

Man kan ikke forutsi liv. Men sånne greier kan være fryktelig sterke, og på avveier kan det virkelig skape problemer, jeg tror det er riktig å si, selv om det ikke trenger å skje.

Det finnes jo mange stykk “plan B” i livet.

Men jeg tror nesten ikke det finnes andre land hvor problemet “Kunsten og pengene” oppfattes sånn som her i Norge.

Her er det kunstneren som sees på som problemet, ikke kunsten.

Han er en tufs og en tulling som ikke kan livnære seg og familien på en ordentlig måte. Hun.

Det er dagens herskende ideologi, tror jeg.

Det kan godt være man vil ha andre ting enn kunst ut av kunstprosjektet sitt, også, men hvis du ikke vil gi noen noe orker du ikke gjøre det, som sagt. Det krever faktisk en hel del.

Og hele greia kan knekkes. Det er ganske følsomt, det er forståelig at folk stikker av fra det. Jeg gjør det selv, men jeg vet det vel, i hvert fall.

Men for noen er salg som å puste, og de er kreative også. Lager fine ting.

Jeg skjønner ikke hvordan det funker, men alle er forskjellige, og det bildet jeg har tegnet opp er et grunnriss av et problem som for noen er stort, for andre ikke. Det finnes grader av alle slags ting.

Og det spørs jo hva prosjektet ditt går ut på.

Jeg må forresten si, det der personlige, hvis du, som jeg, har rotet rundt i mange år og ikke helt funnet ut av hva du vil, når du først finner det, så blir selve prosjektet mye enklere.

Det er bare å gjøre det. Lett å tenke ut, lett å få respons.

Men det kan jo tenkes du ikke hadde vært helt der uten alle omveiene.

Og pengene – er fortsatt et eget problem.