Det finnes vel fortsatt mange som ikke har lært å snakke, som en venn kalte det, hun hadde selv lært det av en annen felles venn.

Jeg tenker på å ha evnen til å se problemer i relasjoner mellom mennesker – ja, nettopp, snakke om dem, se dem fra flere sider. De forskjellige personene som er involvert vil selvfølgelig kunne ha forskjellig oppfatning av hva som skjer, og det vil også alltid være mulig å utdype den kunnskapen man selv har og tenke i andre baner, som man sier til hverdags, anlegge andre perspektiver på problemer, i ens egen familie eller i forhold til andre, også.

Litteraturen er jo stor, fra de enkleste selvhjelpsbøker til vitenskapelig pensum i psykologi eller andre humanvitenskapelige fag.

Man skal selvsagt heller ikke glemme at intuisjonen kan sette deg på rett spor selv om du ikke er i stand til å sette ord på problemene. Men kan man det ikke, eller faktisk ikke tror det går an “å diskutere en følelse”, får man lett problemer med andre, med en partner i livet, for eksempel – eller han eller hun får problemer med deg – fordi familiekulturer jo aldri er helt like, og noen ganger er så forskjellige at man trenger ord for å finne ut hva som skjer eller gjøre fornuftige valg.

Det ender med å gå ut over alle, egentlig, og opplagt barna. Autopilot går vel til nød hvis du er eremitt, i andre sammenhenger må du i hvert fall ha muligheten til å skifte retning eller i det minste ha en oppfatning om at det kan være nødvendig og rimelig å gjøre det. Jeg snakker også av egen bitter erfaring, min stahet er vel kjent, men jeg prøver i hvert fall å finne ut av det og tenke over i hvilken grad jeg er en del av problemet. Ikke dermed sagt at jeg bestandig får det til.

Hvem som har rett…barneoppdragelse sees fortsatt av noen kvinner på som deres domene, hvor diskusjon av grunnleggende prinsipper ikke er velkommen. Det er mulig jeg bør stoppe der, men det er på tide å differensiere begrepene “kvinnesynspunkt” og “menns synspunkter”.

Diskuterbare bør ting faktisk være.

Jeg husker jeg tenkte på et tidspunkt at forskjellige problemer i familien trengte forskjellige typer løsninger – man kunne løse en bestemt floke ved å tenke annerledes, ved å gjøre noe praktisk, ved å gjøre noe kunstnerisk, altså ved å skape noe kreativt som faktisk løste problemet, eller ved å snakke sammen. Jeg har følelsen av at det var enda flere alternativer.

Det skal sies at jeg er musiker og komponist, med noen muligheter der som alle sikkert ikke har. Men andre har andre ferdigheter og styrker, jeg tror ikke det trenger å være profesjonelt, det må bare treffe.

Noen ganger tenkte jeg at det fantes flere muligheter for det samme problemet, altså at man kunne løse det med musikk eller ved samtale, for eksempel, og jeg tenkte også at det pleide å være metoder som ikke fungerte for et bestemt problem i familien.

Man måtte skreddersy til en viss grad, litt etter intuisjon og etter den kunnskapen man nå hadde.

###

En annen kommentar om familie, faktisk fra “forrige generasjon”, som jeg sier, altså min foreldregenerasjon (jeg er 54), var at “barna blir en del av deg selv”. Så nært, altså, det var sånn jeg oppfattet det. Og det stemmer vel med gjengs oppfatninger av vanlig mental utvikling i barndommen, at man ikke er født som et ferdig individ, men at grenser danner seg, individet danner seg, i løpet av oppveksten.

Det er sikkert farlig å generalisere for mye om dette også, jeg skal ikke banne på at det ikke finnes kulturer i verden hvor det skjer temmelig tidlig, i hvert fall, og i noen sammenhenger og for noen skjer skjer det kanskje bare delvis eller i liten grad.

Å snakke om at man er 100% en del av et kollektiv eller 100% et avgrenset individ kan vel heller ikke være helt riktig å si om noen. I disse sakene må det vel alltid være snakk om grader, selv om man kan oppleve folk som virker helt upåvirkelig av andres utspill, noe som kan være vanskelig å håndtere, og andre som er ytterst følsomme, på positive eller negative måter for dem selv eller omverdenen. Mange varianter imellom også, selvfølgelig.

Selvsagt kommer det også an på hva det er snakk om. Hva slags personlighet man har og hva man har opplevd er også en del av ballasten og påvirker ens reaksjoner. Alle kan vel befinne seg i begge posisjoner, avhengig av sammenheng og tidspunkt.

Det er også enøyd å tro at et menneske er ett – 1 – menneske i den forstand at han eller hun reagerer likt i enhver sammenheng, at en egenskap henger ved en, til enhver tid. Man forandrer litt personlighet, måte å reagere på, etter situasjon, etter hvem man forholder seg til her og nå, etter hvem man møter.

Dette er også normalt, vil jeg si. Har du ikke den oppfatningen ville jeg i hvert fall sjekke om du egentlig har sett andres verden ordentlig, oppfattet at hele din livsfilosofi kan være ugyldig i en viss forstand, ikke nødvendigvis enkeltelementer, men sorry, som en helhet.

Det er så mange måter å organisere livet på, og vi gjør det faktisk også.

Jeg vil forte meg å si at alle har rett til å bli oppfattet som et individ, få respekt for egne synspunkter, for eksempel. Selvsagt er det varierende i hvor stor grad man faktisk får det eller har fått det i livet, og det finnes jo også situasjoner hvor man oppfører seg sånn at man mister den eventuelle respekten man har i utgangspunktet, i hvert fall i den situasjonen det er snakk om. Det er også noen ganger rimelig at andre reagerer, selv om man må håpe at noen rydder opp etter en konflikt, en selv eller andre, så man kan si at man blir ferdig med utbruddet eller hva det var som skjedde.

Jeg synes en typisk kommentar fra de som ikke snakker i den forstand jeg tenker på her, er at “nå må du bli ferdig med det der” og “nå må vi gå videre” – vanligvis et tydelig tegn på at vedkommende som sier det ikke er ferdig selv, men for eksempel har som psykologisk metode å feie ting under teppet.

Jeg tror det kan bli en solid klump der.

Da jeg vokste opp befant barna og de voksne seg i stor grad i hver sin verden, og dagsordenen i familien var i nokså stor grad praktisk. At man gjorde ting sammen kunne jo være en positiv ting, eller man ble satt til å gjøre ting, som kunne være både positivt og negativt, og det verbale innslaget kunne være preget av beskjeder om å gjøre ting eller i verste fall kommandoer. På ett plan en enkel verden. På andre måter ikke.

Ingen familie uten problemer, og noen av dem brøt jo etter hvert ut verbalt også, ikke minst via moren min. Tildels på klønete måter, men i hvert fall sånn at noen problemer ble synlige, som jo kan være en lettelse tross alt.

Jeg kan huske tider hvor luften i huset tvert imot var tykk av et eller annet som jeg ikke husker helt hva var, men helt klart usagte ting – uløste konflikter, vil jeg tenke idag, og det føltes i hvert fall ikke behagelig. Mine foreldre kranglet eller diskuterte, når de gjorde det, bak lukkede dører. Offisielt…kan jeg vel si at de konfliktene ikke fantes, jeg fikk i hvert fall ikke vite hva de diskuterte, selv om jeg av og til hørte at de gjorde det gjennom døra.

Så jeg var henvist til å leve med konsekvensene av det som ikke ble sagt, siden jeg jo faktisk var så nær dem som barn…jo er.

Dette er i og for seg en normal ting, det er vel mer spørsmål om grader av problemer, og viktigst, at man erkjenner at disse tingene finnes.

Menneskelig svakhet er tross alt lettere å akseptere enn påstanden om at problemene ikke finnes. Da har man enda en vanskelighet å overkomme når man skal prøve å løse dem selv, et hinder som kan være nærmest uoverstigelig hvis forrige generasjon, eller hvem som helst, aldri vil ha noe på bordet, men tviholder på sin virkelighetsoppfatning, som for eksempel kan være at de tingene ikke har skjedd, eller at man ikke hadde de følelsene man jo faktisk hadde i en bestemt situasjon.

###

Foreldre ble naturlig nok et tema for meg, først i oppveksten, siden som voksen. Ikke noen merkelig ting, egentlig, synes jeg. De var tildels urimelige, og alle foreldre gjør feil, jeg også, så den overdrevne respekten som vi også ble innpodet eller beordret til var det etter min mening all grunn til å kræsje, så godt det lot seg gjøre.

Ungdomsopprøret, altså.

Jeg kan jo godt si idag at det noen ganger gikk for langt fra min side da jeg var tenåring, men til mitt forsvar vil jeg fortsatt si at den perioden i livet er til for å rive seg løs fra foreldrene, enten det skjer på en nokså rolig eller nokså slitsom måte.

Dessuten er det foreldrene, ikke barna, som fra starten av har ansvaret for å være foreldre, og selv om det er riktig å slippe barna til i diskusjoner om disse tingene, det er det ikke bare jeg som sier, så kan man ikke fraskrive seg ansvaret for å være pappa og mamma, som man i praksis gjør hvis man nekter å snakke med barna når det er problemer, eller forlange av dem at de “oppfører seg som voksne”.

Det var jo det de voksne skulle lære dem, sånn stort sett, i hvert fall.

De voksne er eldst, og det betyr ikke bare at de har ansvar for å ta avgjørelser, som de jo tlldels har, men at de også har ansvar for å ta hensyn, og løse problemer så godt de kan. Det er ikke i utgangspunktet en relasjon som er helt i balanse fra starten av, sett fra dette synspunktet. De voksne var jo her først.

Som skilt pappa har jeg gått i en annen grøft, vil jeg tro, med sikkert å si og snakke for mye, men så lenge det også er et tema som kan snakkes om, får vi håper at det går. Pappa kan også settes på plass når det trengs, det prøver jeg å holde på. Dessuten liker jeg å snakke.

Og så må man jo improvisere. Prinsipper er en ballast, praksis allikevel ikke helt det samme, bestandig.

Jeg er meg min makt bevisst, håper jeg. Jeg har selv ganske mye autoritet når jeg vil, til tider alt for mye, som min far og bestefar hadde det. Det kan være et farlig våpen, som i så fall må modereres. Man klarer seg ikke helt uten, men man er nødt til å passe seg av og til, eller eventuelt å be om unnskyldning og i hvert fall gjøre det til et tema i familien at man noen ganger er sånn eller sånn. Dermed slipper de andre å ta bevisbyrden, i hvert fall hver gang, når ting er åpenbart urimelige.

Som jeg sier, barna vet gjerne mer om meg enn jeg vet selv, mer enn jeg vet at de vet, og de får noen ganger lov å løfte på sløret og bruke denne kunnskapen til å kommentere. Ellers må de til en viss grad leve med konsekvensene av mitt liv og vårt liv sammen, i den grad det slår inn som psykiske effekter hos dem. Det kan skje direkte, i min atferd og holdninger som kommer til uttrykk overfor dem, eller ubevisst, taust, egentlig, på måter jeg ikke har oversikt over, bare ved at man er foreldre og barn som lever sammen. Jeg burde sikkert lest meg opp mer, men noen ganger føles den kontakten som magi. Hvis man har en god relasjon kan det være positiv magi, i noen tilfeller destruktiv.

Jeg snakker en masse om problemer, jeg må jo si til meg selv også at de samme mekanismene for påvirkning gjør seg gjeldende for positive ting man gjør og sier, de slår jo også inn, når man er heldig. Og man er jo ikke alltid uheldig.

Men det finnes folk som faktisk tror det er mulig å gjøre ting praktisk talt 100% riktig i barneoppdragelse, og jeg knytter det i hvert fall noen ganger til den samme typen isolasjon eller skarp grense mellom foreldre-verdenen og barne-verdenen som jeg akkurat beskrev. Man siler og sensurerer for mange utspill og inntrykk som barna får, eller rettere sagt, som de ikke skal utsettes for.

For min del har jeg ennå mange problemer med å forstå hva de voksne egentlig drev med da jeg var liten. Det er greit at man også trenger en egen verden som barn, mer jo mindre man er, kanskje, men hvis man som voksen i familien ikke fremtrer ordentlig som en tydelig person, hvis man har alt for mye regi og dekker til for mye, blir etter min mening for mange sannheter “offisielle” og ikke personlige. Man trenger også å se andre mennesker, føle, merke dem ordentlig, for å forstå seg selv og bygge seg selv opp. Man må kunne sammenligne ordentlig med noe reelt, noe som er ærlig sagt og tydelig følt.

Denne diskusjonen er til en viss grad en beskrivelse av et generasjonsskifte, markert nettopp ved ungdomsopprøret på 60-70-tallet.

Kjærlighet hjelper på alt, også den typen overdrevne grenser som jeg snakker om, men en lukket verden kan det allikevel bli, full av ufrihet også, hvis man ikke passer på.

Jeg var temmelig overrasket første gang jeg bevisst la merke til at stor strenghet kunne kombineres med stor kjærlighet. For meg hang de to tingene overhode ikke sammen.

Foreldreautoritet er – også etter min mening – nødvendig, men frihet også. Man trenger å kunne innordne seg systemer som voksen, men man trenger for Guds skyld også uavhengighet og selvstendighet. Som mamma og pappa har man også noe ansvar for den biten, det er mulig å bli trent i å adlyde, eller i å gjøre egne vurderinger og ta egne avgjørelser. Det siste krever at man læres opp til å lete etter kunnskap, for eksempel, på egen hånd og på en selvstendig måte.

Man har selvsagt bruk for begge deler.

Jeg tenker generelt at jo mer taushet det finnes i en relasjon mellom mennesker, desto mer spinner fantasien, og jeg har hørt kommentarer fra folk, og også tenkt tanker selv, som har vist seg å være i beste fall temmelig unøyaktige, i verste fall helt feil.

Man kan selvfølgelig ha rett også, i tanker fra sin ensomhet, men det er slitsomt for alle å ikke ha muligheten til å sjekke ut ting som betyr noe.

Man puster ikke fritt på den måten.

Redigert etter publisering.