Jeg var på Interrail med ungene i sommer, med tog gjennom Europa, altså, så jeg kan jo si litt om erfaringer med et delvis privatisert jernbanesystem.

Det største problemet er vel egentlig mangel på oversikt, særlig når man er en improvisator som meg selv, ikke en planlegger, og ratter rundt med mobilen i hånda for å finne både hoteller og sitteplasser i siste liten.

Det var jo liksom sjarmen da jeg var 17 og på Interrail, at man kunne bestemme seg på toget, hvis man ville, hvilken stasjon man ville gå av på og eventuelt hvilket tog man ville bytte til der. Frihet…

Jeg var glad for å finne noen rester av de gamle nasjonale togmonopolene denne sommeren, i Brussel, for eksempel, og Odense, begge steder hadde oversikt, i hvert fall etter at de hadde søkt i systemene sine, og kunne fortelle meg hvilke muligheter jeg hadde akkurat da, og selge meg billettene fra et hvilket som helst togselskap. I prinsippet kunne jeg vel det selv også, tror jeg, men å sitte å bla i ørten nettsider på en mobil var i hvert fall mere komplisert. Jeg husker faktisk ikke om jeg klarte å bestille plasser på nett i det hele tatt, i hvert fall endte det ofte med at jeg gikk på en stasjon og ordnet det.

En forskjell på 37 år er altså at man ikke så lett bare kan sette seg på et tog, man trenger ofte en sitteplass, fordi systemene er lagt om så de passer nettopp planleggere og i litt mindre grad improviserende, akkurat som flybilletter og kanskje hoteller, selv om det i det siste tilfellet noen ganger er motsatt, det finnes siste liten-priser.

I og med at sitteplassene kan reserveres når som helst, også etter at toget er begynt å kjøre, kan man risikere at det kommer folk som har billett til plassen din selv om du tror du har funnet et ledig sete. Man skal ikke lenger enn til Sverige før dette er opplegget.

Men det er jo ikke alle tog som er fulle, særlig hvis man kommer litt ut på landet eller utenfor ruter mellom de største byene, da kan man slippe unna dette systemet og trengselen, og sitte behagelig med beina tvers over og slappe av.

Mange av sitteplassene koster en del, jeg måtte ut med ganske mye ekstra i tillegg til interrailbilletten. At det var buss for tog sydover fra Oslo da vi dro var også en ting, vi tok toget til Karlstad isteden, siden Stockholmstoget faktisk gikk, og tilbragte en natt på et solig Stadshotel med utsikt over elva og middag ute. Virkelig ingen dårlig start på ferien.

Deutsche Bahns ruteoversikt over faktisk hele Europa fungerte vel bra, tror jeg, når det gjaldt avgangstider, et imponerende arbeid, må man si. Jeg merket heller ikke så mye forskjell fra tidligere i Tyskland, så vidt jeg kan huske tilbake, da. DB er jo privatisert. Men det er godt mulig at tyskerne selv vil si noe annet.

Uansett er følelsen av at folket er fratatt en eiendom et poeng som jeg slutter meg til, hvis det er sånn de tenker der, da. Jeg har alltid følt at NSB var litt vårt, og griner over at folk som ikke bryr seg om tog nærmest gir bort hele greia til et hvilket som helst firma på kloden.

Ja, farten på togene er generelt mye høyere nedover på kontinentet enn da jeg var tenåring. En del avstander ble mye kortere enn jeg tenkte meg, man kommer seg lenger enn jeg trodde var behagelig, i hvert fall. Etappene ser ille ut på kartet, men i praksis er det faktisk ikke så galt, med mindre man virkelig drar på og legger til en eller to ekstra etapper alt for seint på dagen.

Vi gjorde det også, men litt skal man jo lære uansett.

Ett togselskap som skiller seg ut, kanskje på fart, men også på andre ting, er Eurostar, som går fra Paris til London, og til Brussel og andre byer. “Terminalen” deres på stasjonene er tildels (eller konsekvent?) laget som en flyplassterminal, man må igjennom sikkerhetssjekk på samme måte, i hvert fall fra Brussel til London, som vi kjørte, og opplevelsen av tog er omtrent helt borte på denne delen av stasjonen. Man svetter seg gjennom med bagasjen, omtrent som på en flyplass, altså, og med den forskjellen, selvfølgelig, at bagasjen ikke forsvinner på et transportbånd, men fortsatt må bæres, etter at man har vært igjennom gjennomlysning.

Ekstra pes, lite sjarmerende.

Eurostar-toget i seg selv går fort, men man merker i grunnen ikke så mye til det, andre linjer går også raskt. Forskjellen oppleves ikke så stor, og jeg er usikker på hvor mye fortere det går, sammenlignet med for eksempel Brussel-Paris eller Köln-Brussel, hvor vi kjørte med raske, men jeg tror “vanlige” tog, hva nå det er i disse teknologi-tider.

Det var også vanskelig å finne den billigste måten å bruke Eurostar på, fordi de billigere setene som var igjen, til en viss grad var utporsjonert til salgssteder eller salgskanaler, såvidt jeg husker. Dermed fant man lett bare dyre plasser hvis man prøvde å bestille på nett, mens det fortsatt kunne finnes i hvert fall litt billigere plasser hvis man kom seg til en luke på en stasjon (for eksempel luka til SNCB i Brussel – belgiernes parallell til NSB.)

På vei tilbake fra London til kontinentet tok vi en “gammeldags” rute via Dover isteden, med båt derfra til Calais, den gikk faktisk fortsatt, og det passet meg bra. Litt kortere reisetid kan godt være en fordel, men jeg drar ikke på ferie for å skynde meg, heller. Noen timer på et skip synes jeg er ganske avslappende, selv om terminalene kan være litt kjipe, som de vel alltid har vært.

Jeg kan jo si at jeg ikke får ståpels av stor fart på tog, jeg foretrekker en mellomting mellom somletog og lynnedslag, og av og til er det deilig med et lokaltog som stopper overalt.

Jeg satt en gang på et sånt et uten en gang å være helt sikker på hvor det endte – faktisk en utrolig frihetsfølelse siden jeg hadde nok penger og nok tid – jeg kunne somle så mye jeg gadd, og det at jeg ikke visste helt sikkert hvor det gikk (litt rot i skiltingen i Strasbourg, muligens, og i hvert fall en lett blanding av tysk og fransk som finnes der, og ikke så veldig god kjennskap til geografien i Alsace) – altså, når man kommer fra en hverdag hvor alt er planlagt og alt er bestemt…

En sjelden opplevelse, faktisk.

Mange tror også at rikdom er nødt til å være absolutt og livsvarig for å fungere, men det stemmer ikke helt. Hvis man for eksempel har et reisebudsjett som tillater deg å gjøre omtrent hva du vil – i de dagene reisen varer – har du nettopp den følelsen av total frihet som mange lengter etter.

Selvfølgelig varer den bare i 5 eller 15 dager eller hva du har råd til, men hvis du innenfor en sånn periode har hatt muligheter og brukt dem, så fungerer i hvert fall min underbevissthet eller krokodillehjerne sånn at jeg er avslappet og fornøyd etterpå, jeg har følt meg rik og faktisk vært helt konkret rik en kort tid, og kan gå tilbake til min mer normale tilværelse med ikke spesielt mye penger – med ny energi.

Noen av togene i England virker som om de kjører raskere enn de er bygget for, det rister en god del. Jeg husker det samme fra andre strekninger og andre besøk de siste årene. Det kan være ganske stor forskjell på reisetid på forskjellige avganger på en strekning, selv om det uansett går overraskende kjapt, i grunnen.

I England, altså. Norge er kanskje større, også, og ikke så tett befolket.

T-banen i London var da vi var der plaget av den samme mangel på administrasjonsevne som togen her hjemme, eller hva det egentlig skyldes at en linje plutselig ikke går. Informasjonen var også litt sånn håndskrevne lapper, det kom til og med et tog som ikke ble annonsert på displayet på perrongen, man fikk bare beskjed om å sjekk skiltet foran på toget hvor det gikk.

Londons t-bane er jo et så stort system at man allikevel kommer seg dit man skal, og som sagt, på ferie er det ikke fullt så farlig, men man ser vel at de greiene der antagelig er et internasjonalt fenomen. Sikkert med nasjonale eller andre forskjeller, men allikevel.

Det er i grunnen et generelt inntrykk for tiden at litt for mange i offentlig og kanskje også privat virksomhet mangler både overblikk og forståelse av eller sans for systemer. Det virker som litt mye sånn “vi træng ikkje pæng, vi fikser med stræng”-løsninger, det er i hvert fall en observasjon.

Dette at hvert togselskap kunne være tildelt bestemte perronger og spor på store stasjoner er vel også med på å rote til stasjonene. Man finner jo veien, men ofte på den vanlige kikkhullskirurgiske måten vi etter hvert kjenner fra dataverdenen. En bit på veien av gangen, ett togselskap for seg, på hver sin del av stasjonen. Den fragmenterte verden…

Som sagt, som togpassasjer er man stort sett ikke ute etter å reise med et bestemt selskap, men bare komme seg til et bestemt sted. Oversikten på en stasjon bør man jo ha over hvor togene går, ikke hvilke firmaer, som kjører, hvis du skjønner hva jeg mener.

Som du skjønner synes jeg det er litt synd at noen biter av sjarmen med tog er i ferd med å forsvinne, selv om alt i alt fungerer det jo, tog er fortsatt tog, de går jo, og kanskje man skal se på rotet som en del av sjarmen. Men praktisk er det ikke, og sikkert dyrere.

Det er vel et poeng for tiden at ting legges opp for firmaenes frihet, som i sin tur skal gi oss det de har uten at noen blander seg inn.

Man snakker om frihet som om det skulle gjelde oss, befolkningen, brukere, passasjerer osv., men den gjelder i praksis mere firmaene.

Hvis vi snakker om noe så stort som et samfunn, et land, for eksempel, kan det selvsagt være sånn at et system låser deg fast, men det motsatte kan også være tilfelle, at et fastlagt og oversiktlig system gir frihet og rom for improvisasjon. I tilfelle kollektivtrafikk vil jeg si at det siste stemmer.

Jeg har ikke bruk for praktisk kreativitet som går ut på at linjer og perronger og avgangstider skifter hele tiden, sånn at administratorene har frihet og kan improvisere.

Den som har mere fagkunnskap får protestere, dette er observasjoner fra bakken.

Som sagt, på en ferie er det kanskje mindre farlig, på en måte, men rot merkes når man er fastboende i en storby, eller uansett når man er avhengig av kollektivtransport.

For oss passasjerer og for vår logistikk er det ikke noen fordel at alle får gjøre som de vil, tror jeg, selv om informasjon kanskje er det største problemet. Det slår også ut på stasjonene, rimeligvis. At det i Gøteborg ikke finnes noen felles luke å spørre om ting, men at det er tilfeldig hvilke selskaper som har en informasjons- eller billettskranke, er typisk. Man har jo som passasjer ikke noe behov for de forskjellige firmaene, egentlig, det er de som har behov for oss.

Jeg kan ikke si så mye om selve togene vi tok, de gikk nå som de har pleid, nærmest, eller det inntrykket sitter man igjen med, siden man ikke bruker toget regelmessig akkurat på et bestemt sted.

Men også i Danmark var det en liten bit underholdning av typen forsinkelse på bestemte dager (helgen) på grunn av vedlikeholdsarbeid, det var ikke helt presist angitt når nattoget fra København via Odense til Hamburg kom. Vi satt i Odense og ventet, seint på kvelden eller tidlig på natten.

Men det kom jo etterhvert, så vi fikk prøvd en liten nattog-strekning også.

Vi hadde det gøy, jeg vil absolutt anbefale å reise sånn.

Hvis man liker tog, da. For meg var det en sjanse til å vise ungene litt av min ungdom, som selvsagt var mer glamorøs i ettertid enn da den skjedde, men heldigvis er hukommelsen sånn laget at den i lengden samler mest av de hyggelige tingene mens de kjipe minnene etterhvert falmer i hvert fall litt.

Men jeg håper spesielt ikke det Eurostar-opplegget får spre seg, det ødelegger rett og slett stasjonen. Og den er jo faktisk en del av pakka når man vil kjøre tog, ikke fly.