Av og til lurer jeg på om Fremskrittspartiets velgere tenker på noe annet enn innvandring når de velger parti. De ser i hvert fall på det som helt overordnet alt annet, virker det som. Det er på høy tid at noen tar et overblikk, for det er det ingen som gjør, man halter fra sak til sak og fra kræsj til kræsj når noen oppdager ting på den ene eller andre siden av saken. Jeg er ikke særlig kvalifisert til å gjøre det, jeg har jobbet meg langsomt ut av lang tids sykdom og har ikke hatt energi til å følge med ordentlig, i alt for mange år.

Men andre får også følge opp, de som kan de konkrete fakta får også skrive tydelig og klart og justere det lille jeg vet.

For det første må man si at vi står i det man kan kalle en flyktningesituasjon. Det er ikke en vanlig hverdag i verden, det er store problemer nært Europa. Folk flykter fra krig, borgerkrig og, ja, nok fattigdom også, men alt i alt er det steder som produserer flukt en masse. Jemen er ikke ordentlig oppdaget av den norske offentligheten, nok en katastrofe, Syria finnes i hvert fall i våre hoder, og det er andre steder. Til tross for opptellinger som viser at det kriges mindre totalt enn for si 60-70 år siden, er det problemer.

Neste ting man må ta inn over seg er at vi, og da mener jeg Vesten, Europa og USA, kanskje mer USA, England og Frankrike, blander seg i og har blandet seg i mange av konfliktene – i mange år. Vi har vært medlem av NATO og har alltid vært veldig lojale overfor USA, og i tillegg har vi vært direkte involvert, for eksempel ved bombingen av Libya.

Vi har sikkert ikke all skyld, det finnes til enhver tid mange årsaker til hendelser i verden, men vi og allierte har vært delaktige i å skape problemer også.

Som sagt, andre får fylle på med flere fakta, men dette er i hvert fall et initiativ for å prøve å begynne å få et slags overblikk.

Det er en situasjon som krever noe av alle.

Argumentasjonen fra for eksempel Sylvi Listhaug er noen ganger så dum, når hun for eksempel tar som utgangspunkt nettopp for situasjonen i Middelhavet at “det finnes skurker, menneskehandlere…” – og sånn som man kan forstå henne, for hun sier ikke så mye, egentlig, så kan dette være selve problemet. I tillegg til at alle ute i verden er ute etter pengene våre, en grunnleggende mistenksomhet hos mange som strekker seg mye lenger enn både FrP og flyktningesaken. Man kunne kanskje ta litt bestikk over situasjonen også, i tillegg til å sjekke om lommeboka fortsatt er der.

Det er greit, det er en typisk norsk arbeidsmåte bare å gyve løs på et problem og lære underveis, men da er det i hvert fall grunn til faktisk å lære noe underveis, ordentlig, og være litt forsiktig også. Og hvor bratt læringskurve skal vi tåle av en minister, egentlig? Både Sylvi, Per Sandberg og andre svarer noen ganger som en elev på eksamen som ikke har åpnet boka noensinne, når situasjonen krever nettopp at de har overblikk.

Jeg skjønner ikke at man kan omtale sånne ting i avisene som om det var vanlige uttalelser, vanlige innspill i en diskusjon, når det finnes en så stor uvitenhet at de ikke burde sittet på de taburettene hvor de faktisk sitter, eller satt. Det vil sikkert allid være sånn til en viss grad, men de bryter ofte grensene for hva som er ok.

Sylvi virker ikke som om hun har noe samfunnssyn, nesten ikke noe å basere sine meninger på, annet enn å forsvare seg selv, sin familie, og alle de som er i samme modus som henne, når det gjelder disse sakene. Jeg skjønner ikke hvorfor hun beundres for det, annet enn at det fortsatt må finnes kvinner, kanskje fra min alder og oppover, som sliter med selve aksepten av at kvinner skal få lov å si noe, delta, jobbe, gjøre hva som helst. For min generasjon i mine miljøer (jeg er 54) og nedover føler jeg at dette er en så stor selvfølgelighet, en totalt opplagt ting for meg, i hvert fall, det er ikke noe tema for meg personlig.

Innholdet i det hvem som helst sier er temaer.

Hun gjør selvfølgelig ikke noe galt i å forsvare sin familie og seg selv.

Men det er ikke nok.

Hun har selvfølgelig rett i at vi ikke kan ta imot alle, og det er helt i orden, etter min mening, å ha gående diskusjoner om antall og metoder, så lenge alternativene ikke er 0 eller 100%.

Man bør kanskje også legge merke til at i hvert fall deler av FrP er blant de mest konservative blant oss privat, og jeg tror blant de som har vanskeligst for å tilpasse seg nye kulturelle impulser. Dette er et helt reelt problem for en del, tror jeg, det er ikke egentlig ment som en negativ kommentar. Men jeg blir irritert når de mener de skal sette hele dagsordenen med et utgangspunkt…i kulturell isolasjon?

Og hallo, selvsagt må en innflytter tilpasse seg Norge. Det er en så åpen dør, det er ingen grunn til å prøve slå den inn, når du flytter til et sted er du jo nødt til det – vi bor jo her, vi fjøsnisser og raddiser, øst- og vestkant, innflyttere og urinnvånere, og vi bodde her før det kom nesten noen. Det var ikke noen med utenlandsk pass der jeg vokste opp, tror jeg, Asker på 60-70-tallet.

Og det “utenlandske” eller det utenlandske merkes vel bedre på østkanten enn på vestkanten. Jeg skal ikke si at jeg er helt østkantboer med tre generasjoner bakover osv, men jeg trives veldig bra med at vi lever mer i offentligheten her enn man gjør vestover for tiden, kanskje, kaffebarer og restauranter er i hvert fall virkelig møtesteder, avhengig av deg selv, selvfølgelig, du får være i fred hvis du vil, men du kan også krysse mange grenser på kort tid hvis du er interessert i det.

Merkelig nok virker det som rasismen er mest tilstede på vestkanten enn her for tiden, og ikke minst langt herfra, særlig på bygda, ropes det høyt, om igjen og om igjen om ting som skal være dramatiske her.

Selvfølgelig finnes det problemer, man er nødt til å tenke seg om når verden endrer seg som den gjør, men hvis man er villig til å gjøre det lar problemer seg også løse, det er virkelig min overbevisning. At vi har en justisminister som ser på hardhet og nærmest krig mot gjenger som relevante maktmidler gjør meg nervøs, for de problemene som måtte finnes lar seg ikke løse på ved bare å sette hardt mot hardt. Jeg vet ikke om han har barn selv, men hvis man har ungdommer som er i ferd med å dette av og gjøre virkelig teite ting, som jeg har sagt før, å løse sånne problemer er vel uansett en balansegang, som ikke lar seg løse med en masse kroner og en masse Kojak-biler eller svartemarjer som fyker rundt i gatene, som de gjør nettopp her i sentrum for tiden.

Jeg vet ikke ordentlig hva de tingene der egentlig er for noe, hva problemene går ut på, og jeg vet heller ikke hva Wara egentlig gjør. Men han virker heller ikke som han har særlig oversikt, og språket hans gjør meg temmelig urolig.

At Oslo-politiet la ned Holmlia politistasjon virker dumt og farlig. Ifølge Politiforum var hensikten å vise at man kunne spare penger, og hvis folk på toppen bare teller tall og glemmer at tall er til å telle noe med…og at tall ikke rommer all sannhet om noe.

Det burde heller ikke være det største temaet at utlendinger skal tilpasse seg, også av den grunn at man flytter til et sted delvis av nysgjerrighet og interesse og kanskje kjærlighet, og ikke minst ønsker mange nettopp den friheten som FrPere tror de kommer til å miste alt av.

En del kommer utenfra og begynner i feil ende.

Jeg spiser svinekjøtt, jeg drikker alkohol og deler sikkert en haug med andre vaner og uvaner med Siv Jensen, men jeg bryr meg da katten om naboen ikke gjør det. Isteden går jeg på kafeen hans, drikker kaffen eller mynteteen, eller ølet, det er jo ikke alle som er avholds, kjøper norsk eller utenlandsk mat (begge deler finnes i såkalte innvandrerbutikker og andre steder) og deltar i det hele tatt i det internasjonale miljøet som etter hvert finnes her jeg bor.

En annen sak er at mange problemer som oppstår i kulturmøter kan – og bør – løses enkelt og greit ansikt til ansikt, ved at man møtes, helt konkret, nettopp over en kaffe eller en øl, snakker sammen, klarer opp misforståelser, en av gangen, og setter grenser når det trengs. Best da å oppsøke de kulturene man er nysgjerrig på, så den positive nysgjerrigheten er det som driver vennskapet, enten det er på tilfeldig trikkepassasjer- eller kjæreste-nivå.

I tillegg er jeg enig i at vi kan holde fast ved det av våre gamle ting som vi fortsatt har og vil ha.

Jeg har også hjulpet til med matlaging i et miljø som faktisk er opptatt av den “tradisjonelle” maten, delvis ting som jeg vokste opp med, og retter jeg ikke hadde vært borti før også.

Jeg har ellers hatt veggis-kjæreste en gang og hadde det helt fint med det også, hun var forresten dansk og syntes også at Norge var litt kult, likte kneippbrød og geitost og skigåing, som jeg hatet på den tiden fordi det også føltes som tvang, at man måtte spise bare det og gjøre bare det. Ikke nå, man blir heldigvis rundere i kanten med årene, men jeg gir fortsatt ikke avkall på Tabascoflaska eller evnen til å improvisere en middag eller ønsket om å utforske andre kulturer.

Redigert etter publisering.