Hva FrP og FrPere egentlig tenker er ikke alltid lett å få tak på, og de kamuflerer – som kanskje de fleste – nokså ofte ting de ikke synes passer i offentligheten. Markedsføring er jo tross alt faget for mange av dem.

Men her er i hvert fall noen formuleringer jeg har plukket opp her og der.

Pengene må jo tas fra et sted.

Dette er argumentet mot det meste, og kan jo i og for seg ikke motsies. Men det spørs som vanlig allikevel på mange ting.

Jeg synes ofte det virker som om FrP-ere ikke har noe egentlig samfunnssyn, og dermed egentlig ikke noen politikk i vanlig forstand. Det at de ofte prioriterer etter egne vaner og egen smak, ikke ut fra vurderinger av andres behov eller av samfunnsmessige effekter av bestemte tiltak eller vedtak, er nokså typisk.

Det er en helt relevant og vanlig diskusjon hvor mye penger det offentige skal bruke på hva, men Fremskrittspartiet har så mange skylapper og så liten interesse for andre at en egentlig diskusjon ofte virker vanskelig.

Blant velgerne deres er holdningen ofte å gjøre politisk sett minst mulig, inntil effekten av denne politikken rammer dem selv. Da kommer de samme protestene som andre har stått for lenge, og som FrPerne ikke har brydd seg om. Nedskjæringer på helse er typisk.

Vindmøller er ett eksempel, koblingen mellom et “fritt” og internasjonalt næringsliv, som partiet og Høyre går for, og at det internasjonale næringsliv da investerer i Norge der de finner det for godt, finnes ikke hos dem, eller fantes ikke inntil saken dukket opp i deres nabolag.

Når det så kommer krav om at myndighetene må gjøre noe…hvorfor stemmer man på et parti som helst ikke vil det?

Hva som skjer i kraftpolitikken har jeg ikke nok oversikt over, men for en ikke helt ajour iakttager virker det i hvert fall ikke som om regjeringen egentlig passer på våre…eiendommer, må man vel kunne kalle det.

Dette siste gjelder på mange områder, fra jernbane til alle våre byer og sikkert tettsteder (finnes de ikke lenger?), som overlates nok en gang i stor grad for tiden til de med penger. Man selger ut det man kan, og siden man også aksepterer at næringslivet er internasjonalisert, vil man i praksis kunne få utenlandske eiere på omtrent hva som helst, hvis de mest “liberale” (og det er altså i økonomisk forstand liberale det er snakk om) får bestemme.

En annen ting som skjer når man mister det offentlige eierskapet, er en lett adgang til å klage hvis noe ikke er ok. Egentlig er jo staten oss, tl en viss grad, så vi, som eiere, har jo pleid å ha rettigheter i forhold til offentlige ytelser og tjenester, og formelle klagemuligheter og kortere vei, tross alt, til kontorene. Når de privatiseres gjøres dette forholdet i hvert fall mere komplisert.

Alle slagord om frihet og valgfrihet er i så stor grad forbeholdt firmaene, i praksis, og når firmaene (de store, er det vel mest snakk om) gjør kjipe ting, slår Linda eller andre ut med armene og sier at de ikke har tenkt å gjøre noe fra eller til.

Frihetene forbeholdes i veldig stor grad altså enhver med penger nok og ellers evner til å drive et firma.

Jeg har ikke problemer med å se at vi lever av produksjon også, men det er mange sider av dette.

At tjenester såvidt jeg vet utgjør den største delen av verdensøkonomien idag, pengemessig, burde vi vel alle tenke over, og det er ikke nødvendigvis sånn at en ny gruve eller en ny fabrikk i Norge, fysisk produksjon, er den eneste veien til velstand. Faren min sa alltid at vi ikke kunne leve av å klippe håret på hverandre, men i nokså stor grad kan vi jo det i dag. Jeg antar grunnen er den store effektiviseringen som er foregått i fysisk produksjon. Selv om den kanskje er gått for langt, man diskuterer jo med god grunn rovdrift på både mennesker og natur for tiden, er det vel i et historisk perspektiv riktig å anta, fra et utkikkspunkt nede på bakken, at effektivisering og teknologisk utvikling har økt produksjonen pr investert krone så mye at vi kan leve godt med en stor tjenestesektor. Hvor stor er sikkert også et tema, men større enn for si 100 år siden, vil jeg uten videre anta.

At sektorer som ikke ser ut som de bidrar til økonomien fordi de ikke er så store pengemessig, men allikevel gjør det, er også et poeng som går mange hus forbi. Mitt eget felt, kultur, er selvfølgelig min syke mor som jeg slåss for, men det er jo et faktum at kunst drar turister, og selv om mange ikke har skjønt det, også har i seg muligheter til å bedre vår helse, fordi den bidrar til kontakt med oss selv. Å stenge museene i flere år…seriøst ikke ok.

Lurt for turismen er det heller ikke. Det er, som jeg har sagt, ikke tilfeldig at det nye nasjonalmuseet ser ut som en bunkers, som mange kirker fra 60- og 70- tallet ser ut som festninger.

At FrPere ikke har skjønt effekten av all skittkastingen mot kunst og kunstnere fra noen av deres politikere er også et slitsomt faktum. Jeg tror ikke jeg har kolleger som liker dem politisk, og grunnen er blant annet utsagn som “for meg kunne Nationaltheatret like gjerne vært brukt som casino” – “kultur får hver mann skaffe seg selv” – og ellers antydninger og motvilje av så mange slag.

Generelt kan man vel si at FrP har et gedigent problem når det gjelder intellektualitet.

Mye av kunsten har fulgt utdanningen opp igjennom historien. Det er ikke i seg selv et ubehagelig faktum med mindre man er anti-intellektuell. Det ubehagelige er at utdanningen var forbeholdt de som hadde råd til å betale for den, og at en del av kunstmusikken dermed ble spilt – og laget – blant de som hadde råd til å ansette musikere, hvis vi går skikkelig langt tilbake i Europa, eller de som hadde råd til billetten, hvis vi går litt lenger frem i historien.

Jeg kjenner vår historie alt for dårlig på dette punktet, men jeg vet i hvert fall at det har vært bymusikanter bakover, som kanskje har hatt en tildels annen rolle i samfunnet, eller kanskje ikke. Jeg vet egentlig ikke.

Uansett kan man heller ikke bruke overklasseargumentet som argument mot vitenskap, og ingen gjør det vel heller. Så hvorfor kalle kunsten for elitekunst eller elitemusikk? Er utdannet kunnskap i seg selv en unyttig ting? Musikken avspeiler tildels sånn kunnskap.

Jeg mener ikke at folkelig kunnskap eller folkelige holdninger er unyttige, i begge verdener finnes det fjernhet og nærhet til virkeligheten. Dessuten finnes det folkelige intellektuelle tradisjoner, én viktig, tror jeg, via folkehøgskoletradisjonen.

Folkelig kunst langt ifra. Jeg elsker gammaldans, folkesanger, jeg bryr meg katten om hvor ting kommer fra eller hvem som lager det. Svinger det så svinger det, klinger det så klinger jeg med. Alle kunst- og musikktyper inneholder i og for seg kunnskap nedlagt på flaske, på noter, på gjenfortalte tradisjoner.

Å snakke mot kunnskap gjør ingen, annet enn til tider i praksis.

Utviklingen både i musikken og i samfunnet har dessuten vært så stor i retning av å blande og inkludere alle slags genrer, at det virker meningsløst å tenke sånn idag. Jeg underviser av og til på kulturskolen, og underviser i alt fra Kygo-låter til vanlige klassiske ting, selv om det siste er det jeg kan best. Andre kolleger har andre spesialiteter, det kommer derfor litt an på den enkelte kulturskole – også økonomi – hva de tilbyr. Men det finnes mange genrer på mange nivåer i dag.

Nå.

Det var det med penger.

Jeg har også møtt synspunktet at alt kan omsettes i penger – som et slags filosofisk poeng, at det er en fellesnevner for alt, nærmest.

Det stemmer jo heller ikke helt, og det spørs om vi vil det skal stemme.

Holdningen til penger ikke bare forskjellig om du har vokst opp med butikk i familien eller fast lønn – det er i seg selv en viktig forskjell – men også om du har en touch av fattigdom, eller kanskje ikke bare en touch – eller om familien din har hatt det ok økonomisk. Overklasse i økonomisk forstand var for meg en ukjent verden inntil jeg var voksen, der er holdningene tildels helt annerledes, tror jeg.

Det er selvfølgelig farlig å generalisere for lett, men det kan ikke være tvil om at man til dels finner totalt forskjellige holdninger til penger “over” og “under” streken, som jeg kaller det. Kampen for tilværelsen er fortsatt en selvfølge for mange, mens det for de som ikke har det sånn virker som det er en selvfølge at det finnes et overskudd – også mentalt – til å ta seg av samfunnet, egentlig, de tingene som sees på som fellesgoder, mens man i andre miljøer kan møte holdninger som “innsats for felleskapet?? Du mener familien?”

Fattigdom er noe skit.

Mange kamuflerer både fattigdommen og rikdommen, på hver sin side av…streken, kanskje, på hver sin måte. Hvis de har hatt nok eller til og med mye, kan noen være litt flaue hvis samtalen for eksempel kommer inn på folk i byen som sliter. Man ønsker ikke å ødelegge for noen eller være overlegen, de synes ikke det er ok. Den har jeg i hvert fall møtt.

Fattigdommen kan jo være flau på en annen måte for de som har den eller synes de har den, kanskje egentlig mer selvdestruktivt, man skjuler det fordi…man ikke “klarte seg” så godt, klarer seg så godt, det sees på som et statussymbol å klare å tjene penger. Jeg kan si, sikkert til din overraskelse, at jeg ikke oppdaget dette før jeg var godt og vel voksen.

Jeg skjønner fortsatt ikke helt hvorfor penger skal gi status, i mitt hode er det som gir status at man klarer å gjøre noe for andre på en eller annen måte. Man kan godt gjøre det med penger, sån som direktøren for Freia sjokoladefabrikk som betalte Munch for å dekorere kantina til arbeiderne og vel gjorde andre ting for dem også.

Etter dagens lingo kan man i hvert fall si at han ikke var nødt, han kunne gitt blaffen. Det samme kan man vel si om Petter Stordalen og andre som tenker på både ansatte og andre av tidens saker.

Ok, jeg ser at jeg ikke slipper unna at jeg selv også er retthaversk, siden jeg selv er idealist. Man må ha en viss egoisme også, for å overleve, jeg skal være med på det, og man må også gjøre noe for familien sin. Men i dag burde de to tingene – samfunnet og privatsfæren – ikke trenge å utelukke eller utslette hverandre.

Jeg tror at hverken over eller under streken har man skjønt hvor hardt livet kunne være for “de andre”. Jeg har alltid hatt en h… medfølelse for fattige av en eller annen grunn, så der ligger noe av min idealisme. Men jeg er også barnebarn av en hvalskipper, som var i Sydishavet hele vinteren, ikke hjemmepappa, akkurat. Faren min kunne vel aldri lære hvordan man skulle være pappa, han hadd en opplevelse en krigssommer som reddet ham, tror jeg, fra å være helt hard. Selv om det aldri ble sagt, når det gjelder jobb…altså, en skipper skal jo liksom være den siste som går fra borde hvis man forliser, eller han går ned med båten hvis han må. Jeg mener det har hatt noe å si for min holdning til arbeid og ansvar.

Jeg synes det er et poeng å si det.

Det har vært hardere tider for alle enn det er idag.

Jeg har heller ingen problemer med å skjønne pengeproblemer, herregud, jeg har vært syk halve livet og musiker og student. Men følelsen, allikevel, for meg, har vært økonomisk trygghet, på en måte, til tross for lite penger, først på grunn av tidene, det var arbeidsmuligheter, og seinere på grunn av det sosiale sikkerhetsnettet, som jeg regnet med var der, og det stemte, det sørget i hvert fall for at jeg ikke sultet da jeg ble syk.

I dag har jeg ingen anelse om hva myndighetene vil finne på rundt neste sving, egentlig. Men det finnes jo penger akkurat nå.

At alle prøver å lure noen er det også noen som mener når det gjelder penger, i det jeg kanskje kan kalle den populistiske (eller var det folkelige?) tankegang. Jeg har aldri vært der selv, i hvert fall ikke når det gjelder penger, og all den dealingen som jeg etterhvert har skjønt foregår, er nokså fremmed for meg. “Betal det du ville tatt sjøl” – med et lite glimt i øyet – for meg er sånt irriterende, når jeg har måttet slåss meg gjennom stor beskjedenhet i oengespørsmål for i det hele tatt å kunne ta meg betalt for jobbing som musiker. Kanskje jeg er sur på dette punktet, men jeg skjønner ikke helt vitsen med å holde på sånn. Raushet er vel mitt ideal – jeg tenker, da får alle også muligheter til å livnære seg, fordi folk rundt deg ikke er så kjipe eller gjerrige. Hvorfor slåss mot andre mer enn man er nødt?

Det finnes bedre ting å bruke kreftene på.

Det virkelig generelle poenget, som ligger under hele den populistiske bølgen, er at alle jobber først og fremst for penger.

Nok en gang er det et spørsmål hvor mange det er som har det sånn, og i hvor stor grad vi vil ha det sånn.

Jeg har møtt en god del folk i såkalt “vanlige” jobber som er lei, og misunnelige på andre som har kreative jobber og tilsynelatende et bedre liv, eller de ønsker i hvert fall noe annet selv.

Jeg sier ikke noe på det. Jeg kjenner følelsen av å sitte fast i noe som til slutt blir utrolig kjedelig.

Det kan jo bety andre ting også, ensomhet er et stort tema i Norge, jeg mener, hadde vi snakket litt mere sammen over fag og over klassegrenser og over alle grenser…kanskje det ikke hadde vært riktig så ille å stå i garderoben i Losjen hvis de som spilte der fra tid til annen visste at du faktisk elsket musikk og syntes det var en ting som nettopp brøt den jævla ensomheten mellom oss. Hvis de hadde tid til å ta den praten, også, hvis ikke de maur-vanene som preger oss alle…

Hvis de ikke vet det…fortsetter jo skiten, ensomheten, på det punktet, i hvert fall. Vi som går på konsert kan jo snakke sammen og få mye ut av det, men jeg husker også da jeg var lærer, hvor bra det var å ha folk på kontoret som brydde seg nok om skole til både å trives og gjøre kule ting for oss som underviste. Jeg burde antagelig tenkt enda mer på det da, men jeg gjør det i hvert fall nå.

Ellers må jo alle ideelt sett ha muligheten til å velge så kreative yrker som de nå vil ha, og det forutsetter jo også et kulturliv med for eksempel musikere som kan undervise barna våre, barna deres, også, hallo, FrPere. Jeg vet at holdningen er at man ikke skal snylte på fellesskapet, og jeg tror at sentralt i FrP ser man på offentlige lønner til musikere som nærmest det. Vet der det, dere som stemmer FrP?

Kunsten og pengene har alltid vært et problem. De færreste kunstnere gjør det de gjør først og fremst for penger. Vi er sånne maniacs som må lage ting for å overleve, nei, ikke økonomisk, mentalt.
Vil dere ikke at barnebarna deres skal lære å spille, synge, male, spille skuespill? Altså, det er jo sånne ting kulturpenger går til, kulturskoler og lignende ting, skolekonserter, og det er en ting jeg ikke får pepper for, ikke så mye taushet, heller, kort og godt, hvis jeg legger ut film av unger som spiller, for eksempel.

Det ligger et stort tema her, nemlig i hvilken grad man faktisk får lov til å se på mentale problemer som problemer man kan sykmeldes for og problemer som må løses. Det går etter min mening ikke an å stoppe utviklingen på dette punktet, hele samfunnet, hele verden er på vei mot et lettere liv, alle forbehold til tross, og jeg synes ikke det er det minste rart at forekomsten av psykiske problemer øker. Jeg tror ikke det bare skyldes at vi blir sykere, jeg er helt sikker på at det i hvert fall også finnes så mye latente problemer som kommer opp i dagen fordi klassesamfunnet er i ferd med å løse seg opp.

Det er en fantastisk ting etter min mening, sikkert etter alles mening hvis de er enige i at det er en ting som skjer, men man bør tenke over hvilke problemer dette skaper i seg selv. Ikke minst behandlere på alle slags felt burde ha dette perspektivet i hodet, hvis de ikke har det allerede. Det har tradisjonelt vært store forskjeller i levekår og levemåte spesielt, og det skjer ting med dette.

Carl I. Hagens idiotiske kommentar om at i hans generasjon måtte de bare ta seg sammen…ja, det finnes i enhver situasjon at man også noen ganger må brette opp ermene, men det er tildels skjedd og holder tildels på å skje et generasjonsskifte i levekår i videste forstand – som blant annet innebærer at sånne problemer, psykiske og beslektede ting, presser seg fram for mange. Det er usedvanlig tåpelig å insistere på at vi som er 50, for ikke å snakke om de som er 25 eller barn idag, skal leve på samme måte som de som er 70 og oppover. Seriøst…

Det gjelder også pengene i samfunnet, vi har nok, mer enn nok, til å gå løs på problemene og tenke annerledes om mange ting. Det trenger jo ikke nødvendigvis å ta mange generasjoner å løse i hvert fall en god del. Noen løsninger er dessuten ikke så dyre, mange ting kan løses med kreativitet heller enn teknologi, for eksempel.