En annen ting som jeg tror blir misforstått av og til, er en bit av norsk humor. Man kan si at det er litt tåpelig bit, men allikevel. Altså, det er en ganske vanlig tendens å le av ting som blir sagt feil, her i Oslo pleide det i hvert fall å være en greie – helst hvis det som ble sagt ble et ordspill, noe komisk.

Norsk humor er jo i temmelig stor grad slapstick-humor, synes jeg, altså, den er praktisk, kan man si, man ler av folk som tryner og sklir, Helan og Halvan, den biten av Chaplin som handler om det samme. Donaldfilmer. De tingene husker jeg i hvert fall fra jeg var liten, og for en god del har jo ikke tiden forandret seg så mye. Jeg tror helt klart det finnes masse av dette fortsatt. Jon Skolmen og KLM spilte jo i stor grad på det samme, også med tildels innviklet selvironi i tillegg, på våre egne vegne.

Dette er litt av det samme, det er skikkelig komisk at noen snakker feil også.

Det gjelder jo også når utlendinger sier noe “rart”. I ethvert språk er det noen feil som er vanskeligere å forstå enn andre, mens andre ting betyr lite for om du forstår en setning eller ikke.

Jeg begynner å lure på om det er mere sånt i norsk.

Noen lager da kjipe morsomheter av det, med noe faenskap i bunnen som ikke er full av respekt. Men det trenger ikke være det, var egentlig poenget, bare en avart av vår hang til å le av en som snubler og lander på rompa i søppeldynga eller et annet merkelig sted.