Forholdet til penger er for en stor fraksjon populister drivkraften og begrunnelsen for deres standpunkter. Jeg tror avhengighet av penger i klassisk forstand finnes, altså på samme måte som man kan være avhengig av kaffe, alkohol, dop, sitt eget arbeid og andre ting. Hvordan man takler eller håndterer denne avhengigheten kan jo være forskjellig, det trenger jo ikke føre til store forbrytelser, det kommer an på både personlighet og anledning.

Hvis man kommer fra en tradisjon med virkelig lite penger har man kanskje ikke hatt mulighet til å gjøre alt for store sprell, for alt jeg vet.

Når man tror eller mener at Raymond Johansen og andre bruker penger «på seg selv», og Facebookposten (fra Oslo FrP i dette tilfellet) handler om penger som er bevilget til informasjonsarbeid og annet i forbindelse med Oslo som miljøhovedstad…det vitner om at man hverken kjenner offentlige virksomheter eller private. Summene til disse tingene er kanskje vokst for mye, men alle summer er vokst vanvittig mye de siste 30 år, både i offentlig virksomhet og i næringslivet, og bevilgninger til nær sagt hva som helst kan få noen og enhver til å hoppe i stolen.

Det gjelder også bevilgninger i mange retninger politisk. Vi har rompa full av penger for tiden, for å si det sånn. Rart da at man har panikk, på én måte.

Gitt at man bruker dem fornuftig finnes det penger til å løse ganske mange problemer for tiden, og kanskje vi til og med gjør det. Vi bruker mange penger via NAV, men en god del har vel gått til både omskolering, kvalifisering og behandling. Det er vel grunn til å tro at vi dermed har skaffet oss en mer kompetent og friskere befolkning – også. Systemet er jo faktisk ikke alltid dysfunksjonelt. Kanskje vi til og med er i ferd med å komme oss over en kneik med de pengene – hvem vet? Som jeg har vært inne på før, jeg tror ikke nødvendigvis større forekomst av psykiske problemer i befolkningen, for eksempel, trenger å bety en tilsvarende stor økning i sykelighet, eller man kan si det finnes eller fantes latente problemer som nå kommer til overflaten, problemer som forrige generasjon dyttet under teppet og i større grad måtte finne seg i å leve med. Jeg antar dette er et fenomen som finnes i alle land med velstandsøkning, særlig i Vesten siden økningen har vært stor her, la oss si de siste hundre år. Det er opplagt klasseaspekter ved dette også.

Det virker i hvert fall lite funksjonelt å ha politikere som har stor angst for privat fattigdom, de reagerer med panikk i situasjoner som krever at man tenker. At de i tillegg virker som klønete administratorer gjør ikke ting lettere, jeg vil tro det øker utgiftene mer enn det minsker dem, ved at man går løs på innviklede administrative problemer med tilsynelatende enkle løsninger, eller kompliserer ting som var enkle fordi man ikke vet ordentlig hvordan ting fungerer.

En grunnleggende idé i populismen er at alles hovedmotivasjon for å jobbe er penger. Når man tror at hovedpoenget til og med for politiske motstandere, i politikken, er å skaffe seg penger, bommer man vel i hvert fall for en stor dels vedkommende. Fenomenet finnes visst, men i hvilken ende av politikken det er mye av det, eller om det er mye av det, vet jeg ikke. Å tro at Raymond Johansens drivkraft er penger, virker på meg helt misforstått. Det finnes frynsegoder i posisjoner, det har det alltid gjort, på alle nivåer, men jeg tror det er igjen noen gram politisk idealisme i politikken, til tross for det maktspillet som også er en del av den. FrP virker sånn sett ikke som om de vet hva vanlig politisk engasjement eller samfunnsengasjement pleide å være, at det også har eksistert en normal holdning om å jobbe for fellesskapets vel, at det er jobben, rett og slett, i statsadministrasjonen og i politikken. De blir overrasket når de møter idealisme, de er alt for vant til å slåss.