Arbeidsplikt i sosialomsorgen diskuteres. Jeg kan si noe om egne erfaringer og behov i en lang periode som syk.

Økonomi er med en gang et tema når man blir syk, ganske enkelt fordi man fra begynnelsen av ikke er i stand til å arbeide. At det finnes offentlig stønad til syke, i forskjellige former, letter presset på den syke, hans eller hennes familie, som slipper å låne bort eller rett og slett gi vedkommende penger, hvis de i det hele tatt finnes i familien.

Så å få innvilget uføretrygd kan være løsningen på det problemet, man blir ikke rik, men man overlever i hvert fall, man har til husleia og mat og litt til, jeg hadde vel stort sett det, i hvert fall. Dette gjelder når man ikke ser enden på sykdommen eller problemene.

Man puster lettet ut og tar fatt på jobben, å bli frisk.

Det var i hvert fall min situasjon. Jeg har sett andre som nærmest knakk når de fikk trygd, de følte det som det store nederlaget, det betydde at de måtte gi opp drømmen eller ambisjonen om å “komme tilbake til arbeidslivet”, som det jo heter.

Jeg hadde aldri noen idé om å gi opp, i den milde grad at jeg nektet å gi opp noe, inkludert jobbambisjoner som var der i utgangspunktet. Andre ville kanskje tenkt at et problem eller et kræsj også gir nye muligheter, og at enhver kan komme i en situasjon hvor man må legge om livet, litt eller mye.

Vel. Det skjedde jo også med meg. Men jeg holdt fast på mye, også.

Det var et temmelig omfattende kræsj, så langt ut man kommer uten å dø eller bli gal, det siste en situasjon som varte lenge.

Jeg er dessuten sta som faen.

Jeg jobbet i hvert fall det jeg orket, betalt jobb, altså, de periodene det gikk.

Jeg har møtt en god del folk i samme situasjon oppigjennom, og felles for de jeg møtte var det samme, man gjorde det man kunne og orket. Frivillig arbeid har nok en god del folk på trygd, og de gjør nytte for seg, som man føler man blir beskyldt for ikke å gjøre, fra, unnskyld, enkelte kunnskapsløse som har kommet seg til toppen i samfunnet.

Robert Eriksson, som tenkte han hadde funnet opp hjulet ved å stille seg på stand for departementet, som minister. Som trønder, som FrPer, som anti-system-mann. Alt sammen, ifølge han, ting som gjør at ingen hører på deg.

Jeezes.

Trønder? Jeg må le.

Som FrPer tror jeg gjerne at du har det problemet. Men det kan jo være andre grunner også til at folk i mine miljøer reagerer på det de sier, enn at de er det de er.

Jeg får ta den biten enda litt seinere, men jeg mener i hvert fall generelt at de ikke kjenner systemet sånn som det var, ikke forstår det eller forsto det.

Jeg hadde egentlig ingen problemer med å skjønne systemet sånn som det var da jeg ble syk. Idag er ting mer uoversiktlige. Reglene virker mer rotete, og informasjon er vel et hovedproblem, den er kaotisk. Mange i systemet tenker ikke klart, flere enn før. Som sagt, ikke dermed sagt at alt som sies fra toppen er feil, men jeg tror mye er det. Størrelsen på hele greia…det er sikkert et tema. Men størrelsen på mange ting er et tema idag, pengemessig.

Det samme systemet forholdt seg heldigvis passivt disse årene av mitt liv, lenge. Jeg fikk utbetalingen hver måned, eventuelt sammen med lønn jeg tjente, og noe mer skjedde ikke. Jeg fant noen ganger terapi selv, noen ganger fikk jeg det via det sykehuset jeg av og til var lagt inn. I lange perioder klarte jeg meg selv. Jeg fant mange rare måter å løse problemer, mange som kanskje ville vært uforståelige for andre. Det spilte ikke så stor rolle så lenge jeg opplevde mer stabilitet, langsom bedring.

I den typen liv finner vi det jeg kaller venteværelset. Sikkert et gammeldags ord, men jeg ser for meg et tog som aldri kommer, en lege med manglende evne til planlegging, man sitter der og sitter der, ofte med en kaffe og en røyk. Livet er stoppet opp. Vil man noe? Man har kanskje glemt hva man ville en gang, man har nesten glemt å ville, hvis det er en skikkelig kjip periode, viljen er brukt opp på et eller annet. Et forhold. En jobb. Et eller annet skjedde.

Man er konstant sliten, uten initiativ.

Man fikk den trygden, man jobber noe, lønnet, eller man hjelper til med et eller annet, som sagt, frivillig. Man gjør ingenting, eventuelt, eller det føles sånn. Jeg hadde god oversikt over hva som var på TV en periode, jeg så omtrent alt, fra det startet til det sluttet, det var noen år før Netflix og alt det der. MacGyver, McCall?, den der australske hverdagsserien, hva het den? Litt grå, ikke alt for spennende, jeg satt og lurte på hvorfor jeg gadd å se på episode etter episode, det så litt ut som ekte liv, men det føltes egentlig ikke som om det skjedde så mye.

I denne perioden kunne du ikke ha dyttet meg i noen retning arbeidsmessig, det var ingen energi til noe stort. Jeg vaklet fra dag til dag, men begynte så smått å prøve å komponere, skrev stykker som idag kanskje ikke er noe å spille, men en begynnelse.

Det å være sosial gikk heldigvis aldri i vasken helt, å lage middag til venner. Jeg ble kjent med nye, til og med. Jeg hadde fest. Er det lov når man lever på statens penger?

Her er det vel Robert Eriksson kommer inn døra og begynner å snakke om at man må følges opp, at man ikke skal dulle med oss osv. Ikke sy puter under armene på noen…

Ja, hallo, det vet enhver pasient og enhver terapeut.

En periode gikk jeg nokså ofte fra en eller annen sosial setting når angsten ble for stor og jeg følte jeg ødela for meg selv ved å bli lengre. Jeg målte min egen energi, måtte kjenne etter nærmest til enhver tid om det var mulig å gå på noe eller ikke, hvor ofte, hvor lenge. Om det hjalp meg eller ødela for meg å gå dit.

Latskap, snakkes det om. Jo, selvsagt finnes det, jeg vil håpe i ethvert liv.

Ber du en syk mann å oppføre seg 100%, etter alle de strengeste sosiale regler?

Eller hva med den kreative siden: Man anbefaler ungene å kjede seg. Hvis man ikke er lat av og til, hvordan skal man kunne kjede seg?

Men, som jeg har sagt før, det finnes liv som er konstant i venteværelset, som er så kræsja at alle de tingene som de “friske” eller “normale” tar for gitt – de kan man ikke regne med.

Man må slåss for dem.

En periode turte jeg ikke gå ut av leiligheten, helst ikke. Hva som ville skje…jeg kan ikke si deg det. Det var utrygt. Jeg tok piller mot angst hver fjerde time.

Det er heldigvis lenge siden.

Jeg vet, en artikkel i Dagbladet, et referat av sosialministerens siste utspill… jeg burde ha kunnskap nok til ikke å la meg plage av det.

Men de fleste i vårt land vil faktisk gjøre noe, enten for samfunnet eller i hvert fall for sin egen familie, vi har en pliktfølelse i ryggraden. Jeg synes det der kan være too much i seg selv.

Men er du hudløs slår sånne uttalelser inn hos meg i hvert fall.

På et tidspunkt ringte NAV og spurte om en eller annen liten tulleytelse, til transport, siden beina ble litt herpa av det selvmordsforsøket, om den kunne kuttes? Det var vel lenge siden den ulykken? Jeg tror det var 400 i måneden, jeg hadde jo trygden. Ingen katastrofe akkurat da, i hvert fall, sammenlignet med å miste trygden, som jeg selvfølgelig tenkte på. Jeg sa ja, det går sikkert bra, det hørtes sikkert hverdagslig ut. Hva skal man si? Jeg er ikke vant til at offentlige kontorer beveger seg inn i min privatsfære i det hele tatt uten at jeg inviterer dem. Det var stilen før, og jeg kan tenke meg at enkelte unge politikere ikke vet det en gang, eller ikke bryr seg. Man skal jo ha resultater.

Han som ringte hørtes veldig fornøyd ut da han la på. Yey, dagens salgskvote, nei, sparekvote oppfylt.

Etter den telefonen sluttet jeg å se på NAV som en samarbeidspartner, jeg holdt meg helt unna systemet. Du kan si det var en overdreven reaksjon, men er man sånn så er man sånn. Jeg kaller det sykdom. Man kan virkelig ikke forsvare seg.

Hudløs, som sagt. Det synes ikke når det er sånn, så hvis du ikke kjenner meg ganske godt, eller er tykkhodet på en måte som en del er, så legger du kanskje ikke merke til det. Jeg er godt utdannet, jeg kan normalt snakke for meg. Men er du knekt så er du knekt.

Noen tror du er dum.

Poenget var også at for noen er en del sånne ting noe i nærheten av normaltilstand i livet. Lever du på bunnen, eller uansett…jeg vet ikke, jeg kan tenke meg at psykiske problemer er nokså underdiagnostisert, særlig i en tid hvor man begynner å ta alle rettigheter på alvor, tildels bokstavelig. Totalt sett ser jeg på det som et fantastisk fremskritt å kunne ta tak i sånne problemer for alle, men det har sine sider også.

Jeg oppdaget også at hvis jeg ringte et eller annet kontor og skulle ha gjort noe på en dårlig dag, hvor hodet ikke fungerte, og jeg ikke klarte å formulere meg like fornuftig eller effektivt som jeg normalt kan – så ble jeg noen ganger heller ikke behandlet helt bra av den jeg ringte til, i betydningen, jeg fikk ikke til det jeg ville, selv om det åpenbart stemte, det jeg hadde tenkt ut, og jeg opplevde kanskje uvilje, som jeg vanligvis ikke gjør fordi jeg kan systemet, eller kunne det. Jeg ber heller ikke om mer enn jeg ser stemmer. Jeg krangler ikke, jeg vet det finnes formelle muligheter for klager hvis det går så langt, jeg vet hvor grensene for de diskusjonene går.

De situasjonene minnet også mistenkelig om historier fra folk som ikke hadde den strukturen av akademisk utdanning som jeg mer eller mindre er født med, som var min måte å forstå verden. Er, kanskje fortsatt.

For dem var det normalt å bli behandlet sånn passe, ikke så bra, eller ikke få gjennomslag selv om de faktisk hadde rett.

Det der var mildest talt tankevekkende.

De historiene minner også om måten dagens FrP-politikere snakker og tenker.

###

Man skal også huske på, som man ville si, spesielt i Norge, det finnes rare liv.

Mange av dem er det man kaller kunstnerliv.

Nå har jeg vært sammen med så mange utlendinger og såkalte utlendinger, mest i Oslo, det er mulig for tiden, og interessant, og fra et litt annet synspunkt vil jeg si at alle liv har en rar side.

Her jeg sitter i dag føler jeg meg ikke som en del av en tragisk historie, jeg har overkommet så åndssvakt mange ting. Problemer finnes det alltid, i ethvert liv, mitt også, men tross alt…

Jeg hadde et liv, praktisk talt hele veien også, absolutt, ved siden av problemer. Jeg har rukket å gifte meg, få barn, skille meg, “normale ting” for mange, elske noen og hate dem, slåss med helt normale utfordringer i livet også, fått nye venner, misbrukt gamle venner og familie med for mange ting eller ikke gjort det, kort sagt, mange gode og “vanlige” ting også.

Mange hjalp meg på veien, venner, slekt, tilfeldige bekjentskaper. Vennlighet hjelper, forbløffende ofte. Det fantes sånt i systemet også, og i hvert fall stort sett alltid saklighet, ryddighet.

Jeg har fått hjelp av systemet, og pengene var ikke minst viktige. Som sagt, det jeg først og fremst ikke kunne var å jobbe, så å ha en liten strøm inn på konto hver måned var en stor hjelp. Jeg tenkte av og til på de som jobbet det fram.

Idag virker systemet på den ene siden oppsvulmet i den forstand at flere får mere hjelp enn før, det finnes kanskje flere typer stønad fra det offentlige, kanskje inntil Robert Eriksson og hans venner begynte å gjøre sine ting, men i hvert fall virket det en stund som om systemet gjorde det, og samtidig etter hvert la seg mer opp i livet ditt, stilte flere personlige krav som jeg i hvert fall spontant ikke synes om at staten gjør.

Mer penger, muligens, til flere, og mer bryderi for pasienter og andre.

Som sagt, før var systemet mere passivt. Jeg foretrakk egentlig det.

Dette er nok en gang en alt for generell betraktning, og jeg må sjekke fakta. Det ser bare sånn ut.

###

Jeg hadde som sagt et liv, når jeg ser tilbake, til tross for alt det psykiske kaoset.

Jeg har alltid vært en propell, egentlig, masse jobbing, det er ok for meg, forsåvidt, men det er vel en nokså vanlig grunn til å knekke, man gir seg ikke før det smeller.

Fra denne synsvinkelen er arbeidsplikt et slag i trynet.

Noen vet egentlig ikke hvordan mentalt arbeid foregår, de tror for eksempel at hvis du sitter stille, rett opp og ned på en kafé, så gjør du ingenting.

Eller hvis du leser en bok.

Hvis du snakker med noen. Det er i hvert fall ikke arbeid.

Jeg tror at en del ikke-akademikere ikke har tenkt over eller ikke vet at det å lese kan være arbeid.

Det å lytte til musikk. Å gå på konsert, for en musiker. Å gå på kino, for en regissør eller filmfyr eller -dame.

Jeg vet at usagte ting kan dekke over kunnskap jeg ikke vet om, alle er selvfølgelig ikke sånn…

Men noen.

Hvor mange av dem sitter på toppen for tiden?