Man kan si at musikk er et språk og at et musikkstykke er en historie.

Man kan si det, men for det første er det litt mere komplisert, for det er opplagt at musikk – tatt generelt – er mange språk. Kodefortrolighet var en morsomhet og en realitet vi lærte om, jeg husker ordet fra gangene på et konservatorium for en god del år siden – at man som lytter faller inn i det språket man nå liker, og som snakker til en, ofte i motsetning til annen musikk med andre språk som man ikke skjønner eller kanskje ikke liker.

Sånn er jo menneskenes verden også – man hører hjemme ett sted fra starten av, kanskje, og så spørs det hvor mange og hvor lange reiser man har foretatt i livet, hva man virkelig har møtt, hva man har lært å like og hva man fortsatt ikke orker.

Toleranse, intoleranse, allergier, sympatier, alt det der finnes jo.

Men i tillegg kan man si at et musikkstykke, hvis man vil spille og synge det, vel oftest er formet som en hanske, om man vil, det er en form og en avsluttet ting, på en måte.

Notene er skrevet, teksten finnes, hvis det er en sang.

Men vi hører også gjerne på én utøver, ikke så gjerne på en annen. Det må bety at det er igjen rom til den som spiller eller synger, alt er ikke tenkt ut av komponisten. Ellers ville det vel være kjedelig å spille, tenker jeg i mitt ikke spesielt stille sinn. Man kan lure på om den berømte
fiolinisten Jascha Heifetz egentlig bare ville være flink, siden han er så jævelsk perfekt som han er, men det mangler jo heller ikke temperament, ideer, tragedie og underholdning, det siste en kombinasjon som jeg alltid har respondert på, og hvis man lytter skikkelig nøye finner man vel frihet i hans tolkninger også, tror jeg. Jeg liker uansett å høre på mye av det fordi det seriøst inneholder masse som jeg liker å være midt oppi, uavhengig av hvilken måte han leverer det på.

Jeg synes ikke det er nok å gjøre “som komponisten sier”, å være ingeniør, kan man kanskje kalle det, jeg mislikte fra starten av at pianolæreren skulle bestemme hva jeg skulle gjøre med fingrene, det kunne jeg da for pokker finne ut selv. Fortell meg hva prosjektet går ut på, så klarer jeg resten. Det pleide å fungere brillefint på vanlig skole, lærerne merket at jeg hadde evnen til selvstendighet og lot meg holde på med mitt. Forresten var jeg også temmelig pliktoppfyllende som barn, alt for mye, kanskje, men jeg holdt jo også ganske ofte på med ting jeg likte å holde på med, tenke, lese, snakke.

Men som sagt, et stykke musikk er som en hanske, er min påstand, det også, i noen tilfeller kanskje en arbeidshanske eller en hel garderobe for et insekt eller en soldat, andre ganger silkehansker som er for myke for mitt gemytt, jeg føler meg allerede kastrert av en eller annen som er alt for gammeldags eller alt for veloppdragen. Og jeg har ingenting imot gammel musikk, jeg har aldri tenkt at Mozart var det, gammel, altså.

Man må finne de forskjellige hanskene man selv kan passe i sånn noenlunde. Litt slakk må man alltid ha, enda mer hvis man vil være
profesjonell, da skal man jo liksom levere uansett, og man kan være nødt.
Allikevel har vel alle, også yrkesmusikere, favorittgenrer, -stykker, favorittkomponister.

Poenget er at hansken skifter litt fasong og størrelse etter hvem som spiller, man putter sin egen personlighet inn i ting, og i og med at det er en hanske og ikke en levende hånd man har å gjøre med ender man vel med konklusjonen at musikkstykket ikke er helt ferdig før noen spiller det eller synger sangen.

Sånne spørsmål er forresten gjenstand for forskning, man kan si en masse og tenke en masse om det.

Men på ett plan er det vel egentlig noe alle vet noe om. Alle musikere og sangere kan også ha gode og dårlige dager, det sier seg selv, det er sånn i alle yrker og situasjoner, og “Köln-konserten” til Keith Jarrett eller Horowitz’ plate med konsertopptak fra Moskva-konservatoriet (forresten var han da første gang tilbake i Russland, tror jeg, etter å ha flyktet fra revolusjonen og bodd i USA et helt liv) – dette er spesielle opplevelser for fansen. Jeg har mine opplevelser, og er mentalt medlem i diverse fanklubber, de fleste har det vel sånn, hvis de er interessert i musikk, da.

Altså, for å ta det enda en gang: Jeg mener man kan si at musikken, alle sanger eller musikkstykker, har en, skal vi si upersonlig eller uferdig side, en ledig plass til en utøver, værsågod, en invitasjon, passer jeg for deg, kan du bli enig eller venner med denne musikken og få den levert på en
ok måte?

All kunnskap, ervervet bevisst eller intuitivt, forsåvidt på en hvilken som helst måte, vil jo også inngå i det som blir en konsert, det som blir ens egen versjon av musikken.

Dette gjelder på et hvilket som helst spillenivå, så lenge stykket ikke er teknisk helt utenfor rekkevidde. Men privat og av elever forlanger man ikke alt når man er på vei til å få til ting, og poenget er heller ikke å blir verdensmester, virkelig ikke, det aspektet er ubrukelig på scenen annet enn kanskje til å holde nervene i sjakk, det kan vel føre til en uinteressant fremførelse hvis det er å vinne en konkurranse som er hensikten når man sitter der. (Det er derfor prøvespill er så pyton, det er en kunstig situasjon, og jeg er heller ikke særlig glad i konkurranser i musikk. Opplevelser, derimot, happenings…)

At det finnes spisse albuer blant musikere og usympatisk oppførsel på vei dit kan så være, musikkverdenen er ikke alltid annerledes enn resten av verden på det punktet, men på scenen går det ikke, da må man være ærlig. Et paradoks, sikkert, men sånn er det. Ellers ville man som publikummer forhåpentligvis ikke gått på den konserten.

Å kalle et musikkstykke for en hanske er bare et bilde, som i likhet med andre bilder sier en hel del, men mange ting har jo en eksistens bortenfor hva vi måtte finne på å mene, og bortenfor de bildene vi lager for å
skjønne hva de er. Det er ikke lite vi klarer å finne ut, men det er alltid noe igjen, i hvert fall dagen etter. Har noen funnet ut absolutt alt vil jeg si de har drept sitt eget prosjekt, og det eneste det betyr, tror jeg, er at den tenkemåten de har brukt for å komme så forbaska langt, egentlig forbi mål, ikke gjelder mer akkurat nå, den har nådd en grense.

Slipp taket og spill isteden, ville nok mange instrumentallærere og musikklærere si når det gjelder musikk, og det stemmer, så lenge den oppfordringen ikke er absolutt, heller. Det er ikke noe galt i å tenke ting om musikk. Enhver finner sin vei inn, og tenkning er en av dem. Men en eller annen gang på veien må man altså slippe taket og gjøre det, ikke bare tenke det og ville det.

Så på scenen, enten det er på en trang, koselig kafé eller et svært konserthus, må man i hvert fall gripe øyeblikket og holde passe mye fast, halvveis styrende og halvveis ikke, på vei til oppfyllelse av en eller annens drøm, fremstillingen av en tanke, fortellingen av en historie, hva nå en komponist eller låtskriver har funnet på og hva man selv har funnet ut at det er, det man har mellom hendene.

I virkelig lykkelige øyeblikk, når man sitter og spiller, aner man ikke hva som kommer til å skje i neste sekund, annet enn at det er noe utrolig kult. Det er en ting som gir meg, i hvert fall, mental betaling av en sjelden type, noe som dessverre får enkelte andre til å tro at man ikke trenger å få fysisk betalt.

Man blir faktisk sulten, men også på nye opplevelser av den typen, eller sulten på andre opplevelser.

Og på neste konsert, i heldige tilfeller, (og skal man leve av det er man nokså avhengig av at det blir en del heldige tilfeller, ellers gidder ikke folk å ringe deg en gang til) – i heldige tilfeller har stykket forandret seg til noe annet neste gang, man har kommet på noe nytt, noen andre har vært
kreative, den utviklingen stopper aldri. Gamle innspillinger er interessante, og de er annerledes. Det finnes sikkert noe litteratur et eller annet sted, fortolkningshistorie er i hvert fall et tema, sikkert et fag av et eller annet slag også.

Men øyeblikket på konserten er der når det er der, og så er det i og for seg borte, et minne, noe musikken forresten deler med noen andre kunstarter, for eksempel kokkekunsten. Et opptak er fint, men ikke det samme som konserten, man mister alltid noe. Det er en side av saken jeg synes er ganske sympatisk, så slipper man å bli alt for innbilsk eller samle alt for mye på det man lager. Et kontrapunkt – masse arbeid, en times levering – og plingplong, det var det. Videre til neste stasjon…

PS Dette er selvsagt bare én fortelling om musikk, én innfallsvinkel, kanskje. Det finnes andre måter å tenke om det på. Jeg tror nok jeg har venner som kanskje startet i en ende som heter matematikk, i hvert fall
når det gjelder måten å systematisere eller tenke, siden det også finnes
matematikk i musikken. Visse intervaller, avstander mellom toner, kan beskrives med brøker, for eksempel, for å ta noe veldig enkelt.

Man kan jo forestille seg at fenomenet musikk finnes i seg selv, sånn som vi lager den, uten at vi har skapt noen menneskelige navn på noe, og at det finnes forskjellige måter å tenke om den. De måtene kan ikke være helt uavhengig av musikken i seg selv, men de er også avhengig av hva man er ute etter, hva man spør om, kan man jo si, hvilke spørsmål om musikk man vil ha svar på.

Ja ja, redigert etter publisering, som vanlig.