Enhver rufsete samtale har også sine regler. Forsåvidt har enhver samtale sine spilleregler, og enhver kultur sitt språk, kan man vel si. Poenget her er at det noen ganger finnes unøyaktigheter i diskusjoner som blir forstått som det, og man går ikke alltid glipp av hovedpoenget allikevel.

Mange snakker om politikk på fritiden, over en kaffe, over en øl. Jeg vil si det alltid er forskjell på reell kompetanse, men jeg liker å tro at alle grupper, sånn som nå sosiologien eller andre vitenskaper kan gruppere oss, alle har et eller annet poeng, stort eller lite. Jeg kan absolutt ikke bevise en sånn påstand, ut over at jeg fortsatt ser på menneskenes verden også som et fellesskap, alle ønsker og behov for å bli sett som og være individer til tross. Begge deler er prinsipielt deler av våre liv.

Noen ganger er de små poengene egentlig veldig store, eller de store poengene veldig små, hvordan man nå ser det, som når Fremskrittspartiet sier at vi ikke kan ta imot alle flyktninger, jeg vet ikke om de mener i verden eller i køen.

Vi kan jo selvfølgelig ikke det, med mindre den køen er blitt så liten etter alt FrP har sagt og gjort at selv de tåler den mengden som kommer.

Jeg mener, det er jo en grense et eller annet sted, på et eller annet tidspunkt. Dermed stopper ikke akkurat diskusjonen, men poenget står kanskje, som et helt rendyrket prinsipp. Hva det betyr, i praktisk politikk, er ikke bestemt ut fra det, man får diskutere videre. Det er et poeng selv om det er banalt.

Poenget når man diskuterer, i denne sammenhengen, var også at språket har sine problemer.

Hensikten med å definere begreper er i hvert fall å bomme minst mulig når man beskriver et eller annet, selv om all vitenskap, ja, alle menneskelige oppfatninger av virkeligheten, er tilnærminger, jeg tror nok man kan si det, selv om nivåene på unøyaktighetene kan være vilt forskjellige. Man må huske at nettopp sosiologien tradisjonelt ikke kan si nøyaktig hvordan ett menneskes liv er, den snakker alltid om grupper. Det man dermed sier om noen har alltid innebygget en unøyaktighet, forutsetninger som delvis er basert på statistikk og delvis på det som er opparbeidet av kunnskap om mennesker i grupper og samfunn. Men dette er allikevel det vi har i den avdelingen.

Sånne sosiologiske setninger kan høres like unøyaktige ut som løst snakk hvis de havner i Dagbladet og videre til kjøkkenbordet uten de forbeholdene som alltid følger med, og de er faktisk ikke det, men man må selv ta høyde for og vite at de som regel ikke kan tas bokstavelig. Allikevel forteller de oss ting om samfunnet, om oss selv, på det planet og på denne måten.

“Monster” er hva jeg vil kalle et skjellsord, ikke en beskrivelse av et menneske. Man kan alltid bli forbanna, men av en minister forventer i hvert fall jeg at forbannelsen er fordøyd og har avtatt såpass at det som kommer ut av politikk har et mer fornuftig innhold enn å tråkke folk flate. Jeg mener seriøst at det også gjelder forbrytere. Hvis man kaller noen et monster burde man jo drepe vedkommende. Dette er også en grunn til at jeg mener dødsstraff er inhumant, ikke verdig en sivilisasjon, det bygger på en forestilling om verdiløse mennesker. Det tror jeg ikke på.

Prinsipielt er jeg av den oppfatning at ikke noe menneske er et monster, men vi har alle monstre i oss. Jeg vil tro at selv Hitler hadde andre sider enn hat mot jøder og de andre gruppene som ble drept, eller andre grusomme karaktertrekk han sikkert hadde. At han kan ha vist Eva Braun kjærlighet er jo en mulighet, og at all hans politikk, for eksempel innenlands, var like grusom for alle, er kanskje ikke helt sannsynlig, selv om krigen og gasskamrene gikk ut over alle. Det er helt sikkert andre kjipe sider av hans politikk også, ved siden av gasskamrene, for eksempel ensretting av hoder og hjerter, det er en opplagt anklage. Tiden var sånn, kan man si, men han jobbet i dette også for en virkelig dårlig ting i tiden og prøvde i hvert fall ikke å motvirke den.

Men at et helt menneske skulle være ondt strider mot min livsfilosofi.

Ingen er sånn.

Det er ikke dermed sagt at man skal akseptere ethvert utspill i en diskusjon eller at enhver politiker får en posisjon. Det er en annen diskusjon.

Hvis vi holder innvandring utenfor et øyeblikk, finnes det alltid mange kulturer i et land. Man kan sikkert enes om at norsk mat – tradisjonelt – har vært noenlunde sånn og sånn, selv om det er ganske mange forskjeller her også, visse fellestrekk har det vel vært – en stund bakover, i hvert fall, er den antagelig gjenkjennelig. Det er jo bare ett kulturfenomen av mange i vårt land.

Etter å ha bivånet deler av rettssaken mot Eirik Jensen og ankesaken mot – eller var det fra – Gjermund Cappelen, som merkelig nok foregår samtidig, i samme rom, med samme dommere og jury, kan man få en idé om at misforståelser finnes så det holder også over det jeg vil kalle klassegrenser.

Begreper som over-, middel- og arbeiderklasse…jeg vet ikke helt hvilken mening de har lenger, men i mitt hode finnes det fortsatt en skillelinje mellom en verden eller en tenkemåte hvor praktiske oppfatninger og betraktninger har hovedprioritet og brukes for å forstå hva som foregår, og en verden hvor vitenskapelige sannheter sees på som en slags grunnlov som alle forholder seg til, enten det er naturvitenskap eller humanvitenskaper man setter høyest.

Kontakten mellom disse to verdnene er ikke alltid til stede, og jeg vil for eksempel si at man fra den ene eller andre siden av dette skillet ikke alltid vet hva “den andre parten” oppfatter som moral, hva man tenker er akseptabel oppførsel eller holdning. Hva ser man på som hårreisende dårlig oppførsel, på jobb, i samfunnet ellers eller i privatlivet, og hva ser man på som mindre forseelser, ting man godt kan se gjennom fingrene med? Dette vet man ofte ikke om hverandre, og det kan føre til misforståelser og krasse reaksjoner.

Det er også et historisk fenomen i Norge og kanskje ellers at yrkesgrupper har passet hver sine saker i nokså stor grad, forsåvidt uavhengig av disse tingene, og dermed har også alle slags livsstiler som har oppstått kunnet fungere i nokså stor grad uavhengig av hverandre.

Når disse forskjellige verdnene nå møtes temmelig tett, finnes det antagelser om “de andre” som kanskje hverken er bevisst for de som har dem, eller riktige. Jeg har ikke svarene på alle de spørsmålene som dukker opp hvis man antar at det jeg sier stemmer sånn noenlunde, men ta med denne ideen inn i situasjoner som omfatter begge de typene jeg snakket om, de som orienterer seg mest “praktisk” og de som orienterer seg mest “teoretisk” i tilværelsen. Det praktiske og det teoretiske er i praksis selvfølgelig blandet i våre hoder, men det finnes to hovedtendenser her, to tenkemåter, grovt sett, som spiller viktige roller i samfunnet.

Det trenger ikke være noen konflikt over denne linja selv om folk møtes, det finnes mange tolerante arenaer også, men misforståelser kan i hvert fall lett oppstå hvis man ikke kjenner den andres tenkemåte ordentlig, man går ut fra at den er noenlunde som ens egen, og det er den mange ganger ikke.

Problemet også hvis man ikke svarer ordentlig på spørsmål, altså ærlig og ikke bare høflig eller faglig, eller ikke skjønner helt hva den andre spør om, er at den som spør ikke får etablert en oppfatning om hva “motparten” ser på som normale tanker, hva som regnes som fullstendig sinnssykt, hva som er opplagt og hva som regnes som unormalt. Hva som er ømme tær og hva som regnes som lov å si til hverandre er kanskje for viderekomne, men du skjønner hva jeg mener?

Det er nesten det samme som kan skje hvis et menneske, uavhengig av dette, alltid er høflig og positiv i en relasjon og aldri svarer ærlig på hva vedkommende ikke liker ved det en annen person sier – det går heller ikke, ingen er bare positive, og dermed får man ikke noe ordentlig bilde av vedkommende. Man må ha et relieff.