Vel, jeg har faktisk solgt noen stekespader. Flere ligger til væting og pussing, jeg skyller dem under springen, rett og slett, så “busta” kommer opp, og så pusser jeg med sandpapir, så man forhåpentligvis skal slippe å få den effekten hjemme når man begynner å vaske dem.

Det var faktisk litt av en milepæl, og ganske lang vei dit, ja, det stemmer faktisk. Jeg var ganske sliten i går, og hodet fullt av merkelige tanker. Happy, selvfølgelig, men underlig til sinns også. Forretningsmann, jeg?

En ordentlig forretningsmann ler selvfølgelig så ølglasset rister over et sånt utsagn. Jeg er som vanlig turist, eller riktigere eksperimenterende med livet.

Et poeng når det gjelder penger og det å drive en bedrift, uansett nivå, er at man må ha penger til å betale for bestilling av nytt lager, og til andre utgifter som måtte dukke opp. Som musiker vil jeg si for min del at de utgiftene har pleid å være nokså små, men når du bestiller noe hos en snekker som du skal selge videre må du jo faktisk kunne betale ham først, før du kan selge tingene og få inntekten inn.

Dette kommer på toppen av at man må ha penger til vanlig forbruk, å leve, og jeg vil kanskje tro at det er noe folk med fast jobb ikke tenker så mye på, med mindre de driver litt på si med et eller annet eller kjenner noen som gjør det. Jeg har alltid levd økonomisk mer på kanten enn de fleste, tror jeg, jeg har regelmessig tømt beholdningen. Litt vanskelig å unngå, egentlig, når man lever på trygd og ikke veldig mye mer. Eller bare en vane fra jeg studerte, da hadde jeg frilansmuligheter forholdsvis lett tilgjengelig som supplement til studielån.

Det er altså en forskjell på å måtte produsere og selge ting, og å være ansatt som lærer, for eksempel.

Den andre veien er det helt tydelig at de som eier bedrifter, spesielt, mener at alle burde være like opptatt av penger som de selv, og på samme måte. Det er også bare tull, en lærers eller sykepleiers eller leges jobb har egentlig ingenting med penger å gjøre, jobben fungerer bedre hvis noen andre tar seg av den biten.

Nå har jeg ikke søkt om støtte til noe som helst, og det betyr dels at jeg har levd på trange budsjetter, og dels at jeg har plaget mine nærmeste omgivelser med å låne penger. Det finnes vel noen penger der ute i noen fond, jeg er bare lei av byråkrati enten det er offentlig eller privat, og vil helst bare drive på bakrommet med alt sammen. Byråkratiet er blitt verre med årene av at de “privates” mistenksomhet har fått prege begge typer administrasjon i større og større grad, og den tenkemåten jeg nevnte over finnes det også mer og mer av, at pengene tar over som mål for alt. Det er heller ikke fornuftig, jeg synes godt man kan vri fokus tilbake til produksjon, særlig i en tid hvor fattigdommen avtar.

Detaljert dokumentasjon i alle sammenhenger er en av konsekvensene av pengefokuset, jeg tror nok også det gjelder ting som er opplagt for fagfolk, og jeg snakker ikke om pengefagfolk.

Jeg prøver også å gjøre ting i mitt eget tempo, og vi får se, men det betyr vel også at ting tar lengre tid å få til også, og at inntektene kanskje blir mindre. Men jeg er ikke ute etter å bli rik, men å ha en ekstrainntekt. De fleste vil i et rolig øyeblikk kanskje være enig i at det ideelle her i livet er å ha omtrent nok, ikke for lite…nei,nei, for Guds skyld, men ærlig talt heller ikke for mye, det blir vel også en bekymring, snakkes det om privat, om ikke så mye offentlig.

Enkelte rike jeg har møtt, altså vel å merke noen som har et firma de lever av, virket i grunnen bekymret for å ha for lite penger, til tross for at de nok hadde mer enn jeg kommer til å ha noen gang eller ville orke å jobbe for. Kanskje de også hadde en masse gjeld, ikke vet jeg. Nervøsiteten virket i hvert fall som om den var der. Det er mulig man burde passe på å ta bestikk en gang imellom, å sjekke hvordan man har det økonomisk, og huske på å se på sine eventuelle investeringer også som mentale investeringer, for eksempel hvis trygghet er et stort tema for en. Et sted må det jo gå en grense for hva man personlig har bruk for.

Dette er svogerforskning, jeg sier ikke at alle er sånn eller sånn.

Men jeg skjønner ikke helt Olav Thons motivasjon for det han gjør, for eksempel.

###

Jeg hadde aldri gjort dette hvis jeg ikke hadde hatt et engasjement for norsk design.

Jeg irriterte meg over at det ikke fantes så mye norsk kjøkkendesign, men mye utenlandsk. Ikke noe galt i det, men jeg har faktisk en del nasjonalfølelse, selv om bløtkake og kaffe ikke er førsteprioritet (men jeg spiser det gjerne). Jeg ser på det som litt gamle dager, og tradisjoner er i min verden til for å fornyes. Det betyr at jeg ikke har tenkt å stikke av fra det faktum at jeg er norsk, det blir ikke 100% borte, i hvert fall, men det finnes jo faktisk moderne italiensk mat og moderne kultur fra alle mulige steder og land, det er ikke alt i våre fantastiske ferieland rundt omkring som står på stedet hvil, heller.

At vår såkalt nasjonale arv, mat og musikk, for eksempel, er et mye bredere og variert felt enn folk sier og mener, er etter min mening et faktum som bare trenger å bli belyst. Det er tildels i ferd med å skje.

Så min stekespade kan du oppfatte som du vil, men den er i hvert fall ment som en slags melding i vår kultur, i tillegg til at den er praktisk på kjøkkenet, en slags moderne…estetikk, i hvert fall.

Får jeg solgt noe i utlandet blir jeg selvfølgelig også glad…uansett hva det betyr.

Her er den, forresten: