Jeg setter en flaske med et eller annet, på deling, på at en viktig ting å gjøre akkurat nå er å begynne på det mentale oppgjøret etter annen verdenskrig. Enkelte eldre, ikke minst i FrP, virker preget av krigen på måter som for meg er temmelig overraskende og tildels ubegripelige.

Dette opptaket fra 1949, en sang skrevet under krigen av den norske komponisten Ludvig Irgens-Jensen… Hva skal man si?

Jeg kjenner ikke teksten til Halldis Moren Vesaas. Kathleen Ferrier synger på ikke særlig godt norsk. Men klangen og sangstilen, typisk for tiden før og etter krigen, får en ekstra betydning når man tenker på at opptaket er fra 1949.

https://www.youtube.com/watch?v=11tY8EoM5mM

Ifølge Wikipedia ble Irgens-Jensens musikk gitt ut anonymt under krigen “fordi det hadde patriotisk innhold”. Hvordan det ble gjort og eventuelt gjenkjent vet jeg ikke, men for eksempel Johan Borgens “Mumle Gåsegg”-artikler i Dagbladet under krigen er idag tildels lett forståelige som kommentarer til krigen, men passerte de nazistiske sensorene uten at de forsto hentydningene.

Det som sitter igjen i mitt hode av krigen, slik den ikke ble gjengitt av mine foreldre, er i hvert fall redsel, angst. Jeg ser for meg faren min stivnet i en beskyttende bevegelse, beskyttelse for oss, barna hans, en bevegelse som hindret ham i å tenke rasjonelt og klart.

Om han faktisk tenkte sånn eller ubevisst hadde den bevegelsen i seg aner jeg egentlig ikke, det er en gjetning fra min side, eller en slags observasjon. Han var ni år da krigen kom til Norge, fjorten da den sluttet.

Mamma var to år eldre, 11 i 1940, 15 i 45 da krigen sluttet. Ganske viktige år i et menneskeliv, kan man si, for begge to. For meg var moren min på en måte alltid tilstede, på en annen måte totalt fraværende, forvirret eller forvirrende, i noen situasjoner litt som moren i “Lang natts ferd mot dag”. Om det skyldtes krigen kan jeg ikke si.

Ingen av dem snakket spesielt mye om krigen, men når jeg tenker tilbake kan jeg fantasere om at lettelsen over at den var over satt i dem hele tiden, en lettelse som jeg tenker ikke ville fortsatt å være relevant hvis ikke inntrykket av krigen selv satt ganske godt. Jeg kan nesten ikke huske at de snakket om hvordan det føltes å leve og vokse opp i disse årene, noe som må ha skapt ganske mye uvirkelighet i både deres og mitt liv, eller kanskje man skulle si en konflikt mellom to virkeligheter. Idyllen var der lenge, og man kan godt beskrive begge mine foreldre på helt andre måter enn med triste ord. Men under overflaten eller bak fasaden var det ting.

Etter et møte med en tysk venn i samme generasjon som meg selv har jeg begynt å forstå at vi her i Norge ikke var de eneste med en opplevelse av mentalt fjerne foreldre. Noen av hennes historier, fortalt av hennes foreldregenerasjon, var hakket mer dramatiske enn de jeg hadde hørt, barn som ble bedt om å gå ut i hagen og gjorde det, nokså hverdagslig, og et hus som øyeblikket etter forsvant fordi en bombe traff det.

Sånt får meg til å grine.

Det kan godt hende norske historier er like dramatiske, at bare selvsensur og ønsket om å “skjerme” barna kamuflerte ting.

Man kan kanskje legge til at en krig, uansett hvor mye faenskap den fører til, kanskje ikke så lett skaper helt nye problemer i en befolkning, men mer forsterker trekk i kulturen som var der før, kanskje til de er ekstreme og nærmest ugjenkjennelige, eventuelt størknet, forsteinet.
Kanskje begge deler er tilfelle.