Johan Borgen var en av mine helter da jeg var tenåring, særlig den mer journalistiske eller essayistiske biten av det han skrev.

“Ord gjennom år”, en samling av kortere tekster jeg fortsatt har i hylla, var en av de mest treffende og interessante norske bøkene for meg den gangen, for eksempel beskrivelsen av en sykkeltur på Krokskogen (“Gjennom dører av duft…”) – det jeg husker av det er ren poesi. Ville jeg oppleve det selv kunne jeg bare ta meg en sykkeltur en varm sommerdag, sånn føltes det.

Det fantes også en beskrivelse av alkoholikerens psyke og oppførsel, et lite dykk inn i en verden som jeg den gangen ikke hadde noen mening om eller oversikt over. Nå synes jeg nok holdningen i teksten virker gammeldags, eller for meg i hvert fall utdatert eller irrelevant. Fordømmelsen som vel ligger i teksten og beskrivelsen av alkoholikerens desperate forsøk på å holde fasaden passer ikke lenger i min verden, ikke når det gjelder alkohol, hvis det noensinne har gjort det.

Men, det er klart, prinsippet, den sosiale fordømmelse av “misbruket” og misbrukeren, det finnes fortsatt, og jeg tror denne virkeligheten også finnes når det gjelder alkohol, kanskje helst i min foreldregenerasjon. Så Johan Borgens fremstilling er fortsatt relevant lesning. Jeg møter av og til merkelige reaksjoner når jeg sier jeg er mye ute på byen og jobber med mat i perioder, og at jeg interesserer meg for både mat og drikke.

I løpet av syv år i Tromsø fikk jeg befestet min sans for kafeer og restauranter, og også en by, som møteplasser. Jeg hadde inntrykk av at nordlendingene den gangen jeg bodde der visste å sette pris på en god pub eller kafé, og både kunne håndtere en fest og få noe ut av den. Alt her i livet spørs selvsagt på hvordan man tar det og hvordan man gjør ting, men dette er verdifullt, etter min mening.

Johan Borgens beskrivelse av en reise med tog i Italia stemte ikke så dårlig med mine egne erfaringer som interrailer på 80-tallet, selv om jeg ikke opplevde å bli sittende fast mellom en nonne (vannrett) og en eller annen annen medpassasjer fordi strømmen av passasjerer fra perrongen og inn sørget for det. Men avgangstidene var uforutsigbare da jeg var der også, og konduktører…de var der eller var ikke der, det virket også litt tilfeldig.

Nerdehumor? Sikkert. Jeg liker både det og pubhumor så lenge den funker. Har man et poeng så har man det, noen ganger i hvert fall.

Sist jeg reiste med tog i Italia, for omtrent 15 år siden, var alt det der rotet borte. Litt kjedelig, på en måte, selv om resten av turen var fin. Enkelte ting her, nå, minner interessant nok om Italia da jeg var der som turist på 80-tallet. Togkaos, anyone?

Uansett er mange av Johan Borgens tekster god litteratur og interessant lesning, et kompliment til journalistikk fra tidligere tider.

Det sies av og til om romanene til Johan Borgen at kanskje ikke alle tåler tidens tann like godt, men jeg husker jeg leste “Jeg” og syntes den var interessant – temaet er valg i livet, evnen eller mangel på evnen til å ta dem.

Lillelordtrilogien, som vel er mest kjent, var ikke blant mine favoritter, jeg er ikke helt sikker på om jeg leste de tre bøkene ferdig, egentlig. Men et eller annet sted (ja, selvfølgelig, Barndommens rike) fantes beskrivelser av en del vestkantfenomener som for meg var interessant lesning, ikke minst fordi min egen familie har innslag fra denne delen av Oslo. Historiske ting (Borgen ble født i 1902, og snakker av og til om mye eldre hendelser fra Oslo) forklarte meg et og annet fra min egen oppvekst, eller ga meg muligheten til å stille nye spørsmål jeg ikke hadde tenkt på, og finne ut mer, hvis jeg gadd. Egentlig står det fortsatt noen ting der fra den tiden og venter på utforskning.

Mange noveller ble også lest med mye følelser. Jeg husker ikke lenger for mange detaljer, men kjærlighetsskildringer husker jeg, naturbeskrivelser fra landskap jeg syntes jeg kjente. En av novellene tror jeg var et forsøk på beskrive en forbryter i emning, sett innenfra. Jeg burde sjekke om den holder vann, jeg husker da jeg leste den at jeg syntes den var litt mystisk. Forbrytere visste jeg ikke noe om, egentlig. Idag vet jeg litt, og jeg har også levd mer enn jeg hadde rukket da.

Generelt var jeg mer opptatt av novellene og essayene enn romanene. Mumle Gåsegg hører også med, små tekster, men interessante snapshots, kunne man kanskje si, skrevet daglig i Dagbladet fra før krigen.

Måten hans å skrive på påvirket meg enormt – rytme, vendinger, måter å tenke på, og det må også ha vært tilfelle for mange journalister oppigjennom, både i Dagbladet, hvor han jobbet, og i andre aviser.

For meg passer han sammen med andre forfattere i omtrent samme generasjon, som befinner seg i samme blanding av seriøsitet og letthet – Sigurd Hoel og Arthur Omre, spesielt – de lærte meg å skrive og langt på vei å tenke.